Kultur

Burde begravd stridsøksen over noen halvlitere

Noe mer irsk enn «The Banshees of Inisherin» skal man lete lenge etter, med Colin Farrell og Brendan Gleeson i fabelaktige roller som to bestevenner som blir bitre uvenner.

Dagsavisen anmelder

---

5

FILM

«The Banshees of Inisherin»

Regi: Martin McDonagh

Irl./Eng./USA – 2022

---

Jeg har sikkert sagt det før, men eneste formildende omstendighet med denne gudsforlatte årstiden er at vi får servert flere av fjorårets aller beste filmer på kino. I USA er januar ansett som en dumpeplass for floppene som distributørene har mistet troen på, mens her hjemme får vi etterslepet fra prestisjesesongen da potensielle prisvinnere blir sluppet i statene. «The Banshees of Inisherin» endte opp på utallige internasjonale «Årets beste filmer»-lister i fjor, og sanket akkurat respektable ni Oscar-nominasjoner – for blant annet beste film, regi, manus og fire av skuespillerne. Jeg vil samtidig passe på å nominerte «The Banshees of Inisherin» som den irskeste filmen noensinne laget; mer erketypisk kjempeirsk enn en whiskyfull, småkrakilsk leprechaun som blir pepret med poteter på St. Patricks Day og deretter skambitt av en irsk setter.

Dette er nok en tørrvittig tragikomedie fra irskengelske Martin McDonagh, en dramatiker som hadde bred teatererfaring før han skrev og regisserte «In Bruges» (2008), «Seven Psychopaths» (2012) og «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri» (2017). «The Banshees of Inisherin» skulle opprinnelig ha vært den avsluttende delen i en teater-trilogi som utspilte seg på de irske Aranøyene, men McDonagh fikk aldri dreisen på manuset og endte opp med å skrinlegge hele stykket. Nå, over ti år senere, har han isteden laget en film med samme tittel. En fabel som utspiller seg mot slutten av den irske borgerkrigen i 1923, mens en helt annen borgerkrig starter mellom to livslange bestekompiser på den isolerte øya Inisherin.

«The Banshees of Inisherin»

Felespilleren Colm (Brendan Gleeson) og bonden Padraic (Colin Farrell) har hengt tett sammen så lenge de kan huske, og møtes hver eneste dag for å drikke øl på øyas eneste pub. Men nå har Colm fått nok. Han bestemmer seg plutselig for å tvert avslutte vennskapet, og isteden vie tiden til å komponere felemusikk. Padraic er bestyrtet, dypt såret og skikkelig forvirret over at drikkekompisen plutselig vender ham ryggen, ute av stand til å begripe hva han kan ha gjort galt. Han bor sammen med søsteren Siobhan (Kerry Condon), som foreslår at Colm kanskje rett og slett ikke liker ham lengre. Og det viser seg å stemme. Colm føler at eksvennen har gått hen og blitt gørr kjedelig, og gidder ikke å sløse bort mer tid sammen med en mann som kan snakke i timevis om ting han finner i avføringen til ponnien sin. Han vil bare være i fred, mens Padraic prøver å klamre seg til vennskapet de hadde som en livbøye i stormen.

Vi aner at Colm i det skjulte går gjennom en eksistensiell krise, drevet av en dødsangst som gjør ham besatt av tanken på å komponere musikk som vil gi ham et ettermæle. Men hvor stanakket, sær og urimelig han kan være; Colm har et poeng. Den tidligere vennen hans er temmelig uinteressant, og langt fra den skarpeste kniven i bestikkskuffen. Colm gjør det klinkende klart at han aldri noensinne vil ha noe mer med Padraic å gjøre, og for å understreke at han mener alvor akter han å klippe av seg en av fingrene sine med en sauesaks hver gang Padraic prøver å gjenoppta kontakten. De fleste fastboende på den glissent befolkede øya føler at Colms oppførsel ikke er særlig snill, mens han føler at snille folk blir glemt av historiens gang. Han vil bli husket.

Den lokale presten insinuerer at disse ungkarene muligens har båret på mer intime følelser for hverandre enn de er i stand til å uttrykke, men vi får aldri inntrykk av at dette er noe annet enn et nært vennskap som har splintret. Padraic er en enkel sjel som har gjort det til en livsstil å være en godhjertet «happy lad», men dette sviket gjør ham trist og fortvilet. Ensomheten tærer, mens han henger sammen med sitt trofaste kjæleesel Jenny og landsbyidioten Dominic (Barry Keoghan) – som jevnlig blir banket til blods av sin brutale politikonstabel-pappa Peadar (Gary Lydon), og bærer på forferdelige traumer med lystig likegyldighet. Stakkars Padraic utsettes for alle tenkelige skuffelser som gjør det gode hjertet hans hatefullt, og blir starten på en bitter feide. Fra fastlandet kan man fra tid til annen høre eksplosjoner fra de siste krampetrekningene i borgerkrigen, som ble utkjempet mellom to parter som bare et år tidligere hadde befunnet seg på samme side.

«The Banshees of Inisherin»

Den metaforiske meningen her er ikke akkurat subtil, men «The Banshees of Inisherin» er like fullt en erkeirsk kombinasjon av poetisk melankoli, tørrvittig dialog, eksentriske rollefigurer, sjelfull felemusikk, Guinness-drikking, abrupte utbrudd av brutale voldsomheter og trykkende isolasjon i pittoreske omgivelser. Alt drevet av helt klokkerene skuespillerprestasjoner. «The Banshees of Inisherin» ble skrevet spesielt for hovedrolleinnehaverne; som en slagplan for å gjenforene kompisene Colin Farrell og Brendan Gleeson (som sist spilte mot hverandre i Martin McDonaghs langfilmdebut «In Bruges») – sammen med Kerry Condon, som hadde hovedroller i flere av McDonaghs teaterstykker. Så dette er en gjeng som kjenner hverandre godt, og får det beste ut av hverandre.

Særlig Colin Farrell imponerer med en sårbar prestasjon som understreker at han på eldre dager har blitt en grovt undervurdert karakterskuespiller. Men absolutt alle her er en sann fryd, og filmen som helhet en sann fornøyelse. Uansett hvor oppriktig morsom «The Banshees of Inisherin» til tider er vil jeg allikevel nøle med å beskrive dette som en komedie; det tragiske alvoret tar gradvis strupetak på den underfundige humoren og etterlater oss med en fastlåst, bitter konflikt mellom to parter som etter alle målestokker burde begrave stridsøksen over noen halvlitere og gi hverandre en god klem. Blir ikke stort irskere enn det.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen