Uhyggelig vellykket operatragedie

---

5

OPERA

Terning 5

«Elektra»

Musikk: Richard Strauss

Libretto: Hugo von Hofmannsthal

Regi: Ole Anders Tandberg

Dirigent: Petr Popelka

Med Gun-Brit Barkmin, Anna Larsson, Elisabeth Teige, Yngve Søberg med flere.

Den Norske Opera & Ballett

---

Etter to litt harmløse nyproduksjoner varter operaen i Bjørvika endelig opp med det som på fotballgarderobespråk kalles en hårføner – en oppstrammer levert med utestemme der det ikke er tvil om motivasjonen. Sammen med dirigent Petr Popelka står regissør Ole Anders Tandberg i spissen for et team som virkelig vil noe med Richard Strauss’ «Elektra».

«Elektra» er opprinnelig en gresk tragedie av Sofokles om hevn og hvordan hevnen på samme tid kan være logisk og maksimalt destruktiv. Elektra vil hevne sin far, Kong Agamemnon, som moren Klytaimnestra og hennes elsker har myrdet. Samtidig tar Elektra ikke skjeen i egen hånd. Hun venter i det uendelige i eksil utenfor morens hus på at broren Orestes, som i utgangspunktet har forlatt kaoset, skal komme tilbake og ordne opp. Moren på sin side forskanser seg for å unngå denne skjebnen, som selvfølgelig er uunngåelig.

All ventingen og de ekstreme emosjonelle konfliktene er en åpenbar motivasjon for opera som uttrykksform. Da komponist Richard Strauss i 1903 så poet Hugo von Hofmannsthals teaterversjon av Elektra med gjenklang av samtidens psykoanalyse, tok Strauss initiativ til et operasamarbeid. I Strauss’ musikk er det senromantisk mye av alt, men komponisten kan orkestrere, så den store musikken har en gjennomsiktighet som gir lyttere valg mellom å la seg oversvømme eller gå inn og utforske enkeltstemmer og linjer.

I orkestergraven i Bjørvika er det befriende fullt kjør, det er som om første akkord sprekker og lar musikken fosse over oss. Popelka klarer også å ta volumet ordentlig ned. Kanskje bør det gjøres litt oftere, selv om det ofrer noe av trøkket i Strauss’ musikk. For enkelte steder viste musikerne mer muskler enn solister klarte å matche, både i de første scenene av tyske Gun-Brit Barkmins rolledebut som Elektra og noen steder i Anna Larssons Klytaimnestra. At det kunne bli en utfordring i Barkmins tilfelle, er en teknisk ting som har lite med hennes musikalske kompetanse å gjøre. Det handler om akustikk, om volum, resonans og klanglig tetthet som er nødvendig for å hamle opp med orkestersatsen Strauss har laget. Det blir ekstra tydelig når Elisabeth Teige som søsteren Krysotemis ved siden av, hele tiden bærer gjennom. Med fjorårets produksjon av «Jenufa» i bakhodet, der samme utfordring gjaldt mange flere av solistene, lurer jeg et øyeblikk på filosofien bak Operaens casting for tiden.

[ Sverre Anker Ousdal er forrykende i «Jordbærstedet» på Nationaltheatret (+) ]

Men når det er sagt, finner Barkmin virkelig en måte å gjøre rollen på innenfor mulighetsrommet hun har. For på dramatisk vis og gjennom bevegelsesmaterialet tar hun fantastisk vare på det underfundige og samtidig manipulerende i Elektra-rollen. Selv om publikum deler utenforskapet med Elektra og heller ikke ser de blodige kampene som utspiller seg inne i Klytaimnestras hus, er det umulig å få helt grep om hvor vi har hovedpersonen. Og dette unnvikende og samtidig beregnende fikk Barkmin nydelig fram, også vokalt der orkesteret ga plass til det.

Etter forestilling leste jeg at Erlend Birkelands scenografi er modellert over bolighus i utkanten av Oslo. Selv om det kunne se nordisk ut, transporterte det slitne bygget med murkjeller og liggende trepanel meg til tyske krimsaker der unge jenter holdes innestengt i årevis og drapsofre blir murt ned i betonggulvet. Uansett fungerer det utrolig fint at alt gørret skjer innendørs, så publikum får bruke forestillingsevne og musikken får male ut drapene uten at det må iscenesettes som splatterteater. Rundt huset har Clement Irbil hengt opp en sfære av lamper, en slags mytisk boble som minner om at denne familien ikke er helt ordinær. Jeg opplevde kostymene som mindre spennende, med ett unntak: I tillegg til å synge og spille overbevisende, er Yngve Søbergs Orestes vanvittig fint visuelt balansert når han kommer taus ut dekket av blod og udefinerbar materie etter å ha utført oppdraget. Kostymet skyver figuren ut av det realistiske mot noe marerittaktig Theodor Kittelsen-skulpturelt.

[ Mimmi Tambas teaterkonsert «Semper Eadem» er grensesprengende (+) ]

Hofmannsthals poetiske libretto uttrykker ventingen og tomheten og har i tillegg en slags lakonisk humor som tilsvarende Strauss’ orkesterpalett skaper rom der det er mulig å se de ekstreme følelsene både innenfra og utenfra. Det er uhyre sjelden de små replikkene som lyser i seteryggen foran deg i en operasal, gir deg lyst til å spole tilbake og lese igjen. Men det skjer her, som når Krysotemis klager over at «ingen kommer, ingen bror, intet bud fra broren, ikke engang et bud om et bud.»

Krysotemis synges med dybde og glans av Elisabeth Teige, Magnus Staveland er god som Aigistos og blant tjenestejentene var Hedvig Haugerud et spennende bekjentskap. Sammen med Teige viste Haugeruds fraser hva slags vokalt materiale Strauss’ megaorkester ber om, et stemmefag som må forvaltes smart. En tur på internett avslørte at Haugerud er stipendmottaker i Bayreuth og var invitert dit som gjest i 2021. At en tredje norsk dramatisk sopran på sikt kan være på vei til verdens mest anerkjente operascene i kjølvannet av Lise Davidsen og Teige, fortjener mer oppmerksomhet. Hvor er aviskommentarene om hva som skjer i Wagnersopraners garderober i pausen?

[ Lattervekkende «Et glass til» fyrer opp ny scene (+)  ]

Korgrepet i denne versjonen av Elektra, som jeg ikke skal avsløre her, ville gledet regissør Max Reinhardt som satte opp Hofmannsthals teaterstykke første gang og som var opptatt av å gjenoppfinne hvordan aktører og publikum fysisk kan være sammen i teaterrommet. Ole Anders Tandberg jobber med innhold og uttrykk uten å miste form av syne på en måte som er sjelden. Sannsynligvis er «Elektra» en gjenlevende deal fra Per Boye Hansens tid som operasjef, men jeg håper Tandberg fort blir skrevet inn i Bjørvikas plankalendre igjen.