---
2
TEATER
«Billy the Kids samla verk»
Av Michael Ondaatje
Regi: Jonas Corell Petersen
Med: Andrine Sæther, Selome Emnetu, Helene Naustdal Bergsholm, Håkon Ramstad og Sigurd Myhre
Torshovteatret
---
Dette kan gå utover renommeet vårt, sier en av de fem Billy the Kid-skuespillerne på et tidspunkt under framføringen av «Billy the Kids samla verk». Nei Andrine Sæther, det skal heldigvis mer til enn som så. Likevel blir denne setningen hengende igjen. Nationaltheatrets oppsetning på Torshovteatret av Michael Ondaatjes fablerier rundt myten om den beryktede revolvermannen, er et bomskudd så godt som noe. Like dørgende kjedelig som vesentlig.
«Billy the Kids samla verk» er et stykke som på papiret framstår som absurd spennende. Utgangspunktet er originalt, all den tid vi lever i en tid hvor de nostalgiske fantasiene rundt den såkalte «ville vesten» i og etter nybyggertiden i USA på et vis falmer. Samtidig kunne en kunstnerisk bearbeidelse av en notorisk drapsmann og storsjarmør som fikk status som en antihelt i den reneste Robin Hood-stil, kanskje skape relevante forestillinger rundt den amerikanske virkeligheten av i dag, et land preget av vold, dyp splittelse, våpenromantisering og en inngrodd fascinasjon for den typen vigilanter som man kan si Billy the Kid og datidens revolvermenn – «guns for hire» – representerte.
Men nei, i Jonas Corell Petersens regi er «Billy the Kids samla verk» knapt mer enn en salig røre av en dysfunksjonell tekst, satt inn en langtrukken floke av repeterende virkemidler, først og fremst en diger klesfillehaug som dreier rundt og rundt. Skuespillernes entré er forutsigbar, men likevel fiks. Kleshaugen stabber og tråkker så de fem aktørene opp og ned på i et jevnt snublende og seigt tempo, som sliter ut både dem og oss. Når man har sluttet å håpe på at denne klesvasken av en scenografi skal ha en videre funksjon enn å bli tråkket på, er publikum like utslitt som de på scenen.
[ Mimmi Tambas teaterkonsert «Semper Eadem» er grensesprengende (+) ]
Man tror jo kanskje at den gedigne haugen av klær for eksempel skal være et bilde på bergene av kasserte moteklær, de såkalte «klesindustriens kirkegårder» i ørkenen i Chile. Lignende kleshauger ble med stort hell brukt på det viset i fjorårets oppsetning av «Den som henger i en tråd» på Teatret Vårt, men der var sammenhengen mellom bergene og stykkets tema åpenbar. Sammenhengen mellom Billy the Kid og det vestlige overflodssamfunnets miljøverstinger er ikke like lett å få øye på. Så i stedet håper man at den snurrende haugen skal oppløses og få andre former, som i forrige oppsetning på Torshovteatret, «Samtaler om bror». Kakestykket av en minidreiescene derfra er åpenbart videreført her, men nå er det pyntet med klær og ikke krem og lys. Og uten den samme finessen. Scenografien skal ha for gjenbruk, men når gjenbruken er så åpenbart, bør det gjøres med større finesse.
Så slår vi oss til ro med at scenografien og tråkkingen må være et ensformig bilde på livets evige streben og alle ofrene Billy the Kid og hans forkvaklede maskuline likemenn har tråkket på gjennom historien. For Billy The Kids del, eller Henry McCarty som han opprinnelig het, dreide seg om 21 stykker ifølge mytene, mens historikere vil si det var åtte eller ni ofre. Så var det noen urinnvånere som kanskje ikke er tatt med i regnskapet hos noen av dem. Mest av alt blir klærne som stabbingen opp og ned en ørkenvandring.
[ Full juba med Knutsen & Ludvigsen (+) ]
Ørken, det er noe forfatteren Michael Ondaatje har greie på, jevnfør «Den engelske pasienten». «Billy the Kids samla verk» ble skrevet lenge før Ondaatje ble en verdensberømt forfatter, og kan kanskje helst beskrives som ungdomsflanerier over en fascinasjon for Billy the Kid-skikkelsen, den hensynsløse dødssjarmerende unggutten som ble en del av de store kvegfeidene i New Mexico, og som ble jaktet på i ørkenlandet og til slutt drept bare 21 år gammel i 1881 av lovmannen Pat Garrett. Anne Arneberg og Espen Stueland har gjendiktet Ondaatjes egen dramatisering på bakgrunn av de opprinnelige verserimene. Det har ikke hjulpet.
De fem stemmene som i stykket framfører den fragmentariske teksten, de smått pubertale fantasiene og de herostratiske og uendelige oppramsingene av mytiske navn, ofre, helter og kvegmenn, inneholder også alle aliasene og navnene Billy the Kid var kjent under. Henry McCarthy, William H. Bonney og så videre. Innimellom stemmen til Pat Garrett, innimellom bare dulgte referanser man knapt forstår selv hvor langt inn i Billy the Kid-myten man graver, en myte som i over 140 år har spunnet like mange artikler, bøker, sanger og ikke minst filmer.
På scenen står, unnskyld tråkker foruten Andrine Sæther med lange barter og bredbremmet hatt, Selome Emnetu, Helene Naustdal Bergsholm, Håkon Ramstad og Sigurd Myhre. Alle kledd i en sammenrasket guttedrøm av en cowboyhabitt med tomme revolverhylser, vester, hatter og fargerike filleryer som ponchoer. Sånn sett er det i det minste sammenheng mellom kostymer og scenografi. De veksler på replikkene, tråkker opp, mister fotfestet, sklir, trekker seg opp igjen, dytter til hverandre, hoverer på toppen, stuper ned i «avgrunnene». Det er gode humoristiske glimt i det kaotiske, i hvorvidt karakterene greier å holde seg stående eller ikke, men det blir halmstrå i helheten.
[ Lattervekkende «Et glass til» fyrer opp ny scene (+) ]
Musikken er betegnende nok rufsete versjoner av amerikanske soul- og bluesklassikere, og et av de få morsomme aproposene blir en skurrende versjon av «River Deep, Mountain High». Om ikke annet illustrerer den skuespillernes streving opp og ned. Bergsholm er den av dem som har en framskutt rolle, med stoisk komikk i anslagene og en slags forrykt tilstedeværelse. Emnetu har klatret på denne kaken før, og har et nærværende grep om replikkene, men alle maser de mer eller mindre i utfordringene. Flere av dem mister både løsskjegg og den morske maska før vi når slutten. Det skulle bare mangle, da stykkets kvalitet i den grad den finnes ikke ligger i en kamp for tilværelsen, men i skuespillernes kamp mot denne «vindmølla» av et regigrep.
På et tidspunkt henter de våpen, plaffer løs i «kvegkrigen», en eksplosjon støter oss ut i mørket (har de gjenbrukt mørket fra «Den skinnende byen» også?), og så er det en lys- og skyggevariant av det som kan minne om en ørkenstorm inni der. Like lite innlysende den som alt annet i et stykke som åpenbart skal fri til det fragmenterte, intuitive og gåtefulle. Men alt dette kunne jo kanskje gitt mening om Corells regi ville noe mer enn å leke seg på overflaten. Og under denne igjen er det først og fremst teksten som framstår som usedvanlig veik, som intetsigende naive skriblerier skapt over mokasinlesten til Davy Crockett og paret med westernmyter og seksuelle fantasier. Og ut fra dette sitter man igjen med noen store spørsmål. Det største er hvorfor i all verden akkurat dette stykket skal oppføres i dag. De andre handler om graden av gjenvinning, enten det er av tidligere sceniske løsninger eller av myter. Men så vesentlig er ikke dette stykket at vi orker å bruke mer tid på det enn absolutt nødvendig.
