Kultur

Full juba med Knutsen & Ludvigsen

Galskap og grevlinger florerer når volumet skrus til 11 i teaterforestillingen «Knutsen & Ludvigsen – på tide å stå opp!» på Trøndelag Teater.

Dagsavisen anmelder

---

5

TEATER

«Knutsen & Ludvigsen – på tide å stå opp!»

Av Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen

Regi: Øyvind Brandtzæg

Med Hans Petter Nilsen og Ivar Nergaard, Thomas Jensen Takyi, Madeleine Brandtzæg Nilsen, Jovan Pavlovic, m.fl.

Trøndelag Teater

---

TRONDHEIM (Dagsavisen): Knutsen & Ludvigsen er vesentlig norsk kulturarv, men langt fra loslitt av den grunn. At det er en arv som fortsetter å begeistre nye som gamle generasjoner blir tydelig når Trøndelag Teater brer ut noen av duoens mest kjente viser, samtidig som de fyrer av så mye absurd galskap at det er godt man får en pause å trekke pusten i. At den musikalske delen av universet Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen skapte vektlegges også under all jubaen mellom låtene, gjør storsatsingen «Knutsen & Ludvigsen – på tide å stå opp!» til en fest.

Det finnes knapt noe mer slitesterkt enn sangene Dolmen og Lorentzen skapte til de to små fyrene som bor inne i en tunnel, med en grevling i taket, hattstativ, konduktør og nok å krangle om. Utallige konserter, radiotimer, plater og etter hvert animasjonsfilmer og mye annet har fascinert alt fra barnehagebarn til punkrockere. Også i teatersammenheng. Trøndelag Teater har selvsagt satt opp Knutsen & Ludvigsen før, i byen der alt begynte, og det føles helt riktig at de nå inviterer til en ny runde med utgangspunkt i sangene og den smått anarkistiske humoren som hadde sitt utspring i datidens UKA-revyer og atskillig politisk ukorrekt tankespinn. «Knutsen & Ludvigsen – på tide å stå opp!» er rett og slett lysende medisin mot alt som er knugende, mørkt og trist akkurat nå.

Et sjeldent stillere øyeblikk i «Knutsen & Ludvigsen – På tide å stå opp!»

Hans Petter Nilsen og Ivar Nergaard, i Trøndelag kjent fra Adamseplene og revyinspirerte oppsetninger som den årvisse «Alle tiders julebord» og svært mye annet, har rollene som henholdsvis Knutsen og Ludvigsen. De har figurene i blodet fra før, fra en forestilling på Britannia. I denne «helaftens» teatersatsingen kan de i større grad gjøre fyrene til sine egne, uten å direkte kopiere fra originalene.

De vektlegger den helt særegne og litt rufsete balansen mellom framfus undring og antiautoritær respektløshet, to umake personligheter som småkrangler og lurer hverandre opp i stry. Som når Ludvigsen «får en telefon» under framføringen av «Hallo Hallo» og Knutsen setter planen ut i livet med publikum på slep: «Veit dokker ka Ludvigsen bli mest glad for? Det e hvis dokker i stedet for å syng «Hei på deg, Ludvigsen» syng «Hei på deg, Bestemor». Det ender selvfølgelig med grining.

«Knutsen & Ludvigsen – På tide å stå opp!»

Forestillingen er i utgangspunktet en teaterkonsert, men de gir blaffen i alle sjangermurer med et galskapens overflødighetshorn av gjøglende, elleville og plumpe mellomspill, hvor utstrakt interaktivitet med salen særlig går hardt ut over de voksne. Dette gjør forestillingen til noe mye mer enn bare et potpurri av populære sanger, og det løfter stemningen at det er barna de først og fremst henvender seg til, trekker opp på scenen og gir oppmerksomhet på både basalt og nasalt vis.

Øyvind Brandtzæg har denne gangen holdt seg unna scenen og heller inntatt regirollen. Han greier på mirakuløst vis å tøyle kaoset med alle inn- og utfallene og skaper en helhet. I dette en fin rytme mellom det oppjagede (og direkte grevling-jagende) og de litt softere partiene, som for eksempel den filosofiske balladen «Dinosauren og månen» før pausen, og «Eventyret om en melodi» etter pausen, egentlig en sangfortelling med utgangspunkt i Bakklandet Bassangforening og da som nå framført av Ludvigsen alene, og et lite høydepunkt i sammenhengen.

«Knutsen & Ludvigsen – På tide å stå opp!»

Historien om Knutsen & Ludvigsen er for øvrig brokete og så full av avbrudd, oppløsninger, sinne, gjenforeninger og gjenforeningskonserter at vi ikke engang skal forsøke oss på et resyme. Gustav Lorentzen døde brått i 2010, men Øystein Dolmen er i høy grad sentral i denne oppsetningen, om ikke direkte på scenen. Vi kan vel si det sånn at det ikke kan bli en Knutsen & Ludvigsen-forestilling uten Kaptein Knutsen, Knutsens sjørøverbestefar med trebeinet. Han blir gjenstand for mye «lænt» som opptakt til «Bestefarvise».

De som faktisk er med på scenen ved siden av de to små fyrene, er ikke minst Grevlingen, sluppet løs fra første stund, langt fra sky og høyt og lavt også ute blant publikum. Thomas Jensen Takyi spiller Reven, en skikkelse som visstnok har ligget bortgjemt på lageret siden Hakkebakkeskogen, mens Madeleine Brandtzæg Nilsen spiller Rypa med mye glitter og flaksende fjærpryd i hatten. Det er for øvrig hun som framfører en særdeles fin versjon av «Dinosauren og månen», og er ellers sammen med Takyi grevling i en salig røre på scenen rundt de to hovedpersonene.

«Knutsen & Ludvigsen – På tide å stå opp!»

Det er høy underholdningsfaktor hele veien gjennom med 14 av de mest kjente sangene, fra «Dum og deilig» til «Kanskje kommer kongen». Noen viser vil man alltid savne, men man får «Forhekset prinsesse», «Grevling i Taket» og «Eg ve te Bergen» blant andre. Da ser vi bort fra sidesprell som Rossinis «Pølseskinnsonaten» eller Røroskols i 6/4 takt, eller et stående publikum som lager kazoo-lyder med fingrene i nesa.

Nilsen og Nergaard framfører Knutsen & Ludvigsen-repertoaret som de aldri skulle gjort annet, med entertainernes timing og evnen til å løfte salen. De nye arrangementene til Jovan Pavlovic på trekkspill og hans trio som inkluderer gitar og trommer, gir mange av låtene en temperamentsfull gladtrist nerve uten at det går ut over allsangrefleksen og den nesten intuitive popfølelsen i bunnen.

«Knutsen & Ludvigsen – På tide å stå opp!»

Den norsk-serbiske trekkspillvirtuosen er dessuten konduktøren i tunnelen, og deler villig ut gule kort og blåser i fløyta for det minste grann. Han harselerer med overdreven balkansk aksent, som for eksempel at «du» hos han bli til «do», og Vy, der han jobber som konduktør, blir til «Fy». Innimellom har han litt overtenning, men do-humoren sitter uansett løst, og slett ikke bare verbalt.

«Knutsen & Ludvigsen – På tide å stå opp!»

Legg til Even Børsums viltvoksende roteloft-scenografi med alt han kunne finne i teatrets gamle lagerhaller. Det meste har ingenting med saken å gjøre, men det skaper nydelig atmosfære og mye humor i detaljene, helt i tråd med Knutsen & Ludvigsens utilslørte bruk av koder som gjør at mens barna skoggerler av en kjempestor do, får de voksne en og annen bøyning som går over hodene på de minste. Og så månen da, som en stabil faktor så lenge det varer. Større galskap og finere sanger for alle finnes ikke på en teaterscene denne vinteren.

Les flere teateranmeldelser på Dagsavisen På scenen

---

Disse sangene framføres i «Knutsen & Ludvigsen – På tide å stå opp!»:

«Dum og Deilig»

«Ku i tunnelen»

«Syk»

«Forhekset prinsesse»

«Grevling i taket»

«Dinosauren og månen»

«Inni en sekk»

«God morgen Norge»

«Eventyret om en melodi»

«Bestefarvise»

«Hallo Hallo»

«Savnevise»

«Eg ve te Bergen»

«Kanskje kommer kongen»

---