---
5
TEATER
«Romeo og Julie»
Av William Shakespeare
Gjendikting og mellomtekster: Edvard Hoem
Bearbeidelse og regi: Erik Ulfsby
Med Liv Bernhoft Osa, Svein Tindberg, Edvard Hoem, Kirsti Stubø, Kenneth Homstad, Gina Bernhoft Gørvell, Gaute Adela Aastorp Cudjoe, Lasse Kolsrud, Per Schaanning, Geir Kvarme, Øyvin Berven
Det Norske Teatret
---
I begynnelsen var ordet, het det i en annen historie, men nå har Edvard Hoem tatt det. Han er årets desidert eldste og mest velkledde skuespillerdebutant. I rollen som både fyrsten og dikteren i «Romeo og Julie» på Det Norske Teatret, skaper han et sus fra første stund når han smokingkledd og med stokk inntar scenen med ordene «Kan ekte kjærleik gro i denne tid, imellom folk som alltid låg i strid?». Legg til som kontrast Rihannas brennhete kjærlighetssang og Shakespeares tekst om ung og forbudt kjærlighet, og la Svein Tindberg og Liv Bernhoft Osa komme med de flammende beskrivelsene av tidløs og evig viril kjærlighet når de gjentar rollene de spilte for 37 år siden, som Romeo og Julie.
«Romeo og Julie» på Det Norske Teatret er en av teatervårens mest overskuddslekne, lette og energiske forestillinger, hvor tekstens humor og eleganse turneres med friske innfallsvinkler og rørende sceniske løsninger. De to hovedrollene briljerer i måten de gyver løs på teksten, og selv ikke mikrofonkrøll og andre snubletråder på premieren kunne vippe dem ut av balanse.
Teaterkunsten er på ingen måte fremmed for å snu opp ned på rolleforståelser. Men det sier også mye om Shakespeares tekst og Hoems gjendiktning at de eldste skuespillerne kan spille verdenslitteraturens yngste kjærlighetspar uten at det på noe tidspunkt føles feil eller påfallende. Bare unntaksvis er teksten blitt påskrudd en dobbeltbunn for å gjøre den mer humoristisk, som i scenen hvor Ammen spør om hvor hun kan finne den unge Romeo, og Tindberg svarer lakonisk: « … den unge Romeo er eldre no enn sist du såg han».
Teatersjef Erik Ulfsby hadde ideen til en «Romeo og Julie»-oppsetning med Tindberg som Romeo i det som er hans avskjedsforestilling på Det Norske Teatret. Han og Liv Bernhoft Osa spiller Romeo og Julie slik de gjorde under åpningsforestillingen for teaterhuset i 1985. Hos Shakespeare er de henholdsvis 16 og 13 år gamle, uten at det her gjøres noe poeng ut av alder. Det behøves ikke. Snarere utdypes Shakespeares tekst gjennom erfaringen de to skuespillerne har, og her legger de levd liv bak ordene og konsekvensene av tekstens svulmende bilder. De går både fysisk, verbalt og med høylytte smask og kyss inn i den yrende og voldsomme kjærligheten som om det gjaldt liv og død. Og det gjør det jo. «Romeo og Julie» er en tragedie som stadig føles relevant fordi knapt noe er så opprivende som unge mennesker som frarøves kjærligheten og livet gjennom andres renkespill. Samtidig finnes det knapt en større ulykkesfugl i verdenslitteraturen enn Romeo.
[ «Et glass til»: lattervekkende fyllekule som fyrer opp ny scene (+) ]
Åstedet er Verona, hvor de to husene Montague og Capulet er erkefiender og de to unge elskende er født på hver sin side i den innbitte blodfeiden. I scenograf og kostymedesigner Milja Salovaaras enkle, men likevel monumental scenedekorasjon, kan vi se for oss både Veronas rustikke storhet på 1500-tallet, og de avklarte kårene i et strengt føydalsamfunn. Scenografien antyder både søylehøye kirkerom, intime avlukker, høye balkonger i natten, raveparty og en dødens krypt. Komponist og musiker Silje «Bendik» Halstensen har lik en DJ inntatt et hjørne fra hvor hun styrer stykkets nennsomme, men også sterke musikalske driv med sang, elektronika og gitar.
Persongalleriet er om lag halvert i forhold til originalmanuset, og bare de mest vesentlige rollene er igjen. Kenneth Homstad er fin som fader Lorenzo. Kirsti Stubø er stykkets heliumdose med humoren og snerten som den lystige og nesten frivole ammen. Lasse Kolsrud er Mercutio og Per Schaanning spiller Benvolio, de to siste Romeos nære venner. Sammen er de tre inkludert Tindberg – i lintøy og like skinnvester – som en Shakespeares variant av De tre musketerer eller som tre rampete slektninger av Egners røvere Kasper og Jesper og Jonatan som i fylla krasjer festen hos Capulet, med Schaanning som en vindskeiv hærfører i overstadigheten.
[ Teatervåren 2023 - disse forestillingene gleder vi oss til ]
Kolsrud har dessuten en utvidet rolle. I sangene han framfører understrekes musikkens betydning for teatret som religiøst og folkelig lim, særlig i den lett eventyrlige bryllupsscenen med tolkningen av Hoziers «Take Me To The Church». Det er en soulstemt versjon som langt er å foretrekke framfor Hoziers egne litt påklistrede patos, mens en stemmerå versjon av Rihannas «Love On The Brain» går rett til kjærlighetstematikkens kjerne litt tidligere i forestillingen.
Et spesielt morsomt grep i en alderstvistende forestilling er Gina Bernhoft Gørvell som fru Capulet, Julies mor. Liv Bernhoft Osa og datteren har rett og slett byttet om på rollene, og Gørvells rolle blir dessuten usedvanlig krass mot «datteren» ved at hun tildeles de drepende replikkene til faren Capulet, som her er skrevet ut av stykket. Og mange med han er utelatt, mens enkelte av de gjenværende rollene er kanskje i minste laget. Geir Kvarme spiller Tybalt, og gjør maksimalt ut av rollen. Øyvin Berven er grev Paris som fru Capulet har lovet bort datteren til, men rollens mest dramatiske scener er kuttet. Vi skulle også gjerne sett mer av Gaute Adela Cudjoes fantastiske dans, også verbalt. Ulfsby har skåret inn til beinet, enkelte steder i overkant. Samtidig er det som om det tas for gitt at publikum etter over 400 år kjenner stykket så godt at man kan konsentrere seg om hovedtrekkene.
[ MimmiTamba måtte finne sine indre demoner ]
Ulfsbys nedstrippede versjon av Shakespeares klassiker hyller ordets kraft og teatret i seg selv mer enn intrigens finurlighet. Osa og Tindberg gjør ordene og replikkene både glødende og sitrende. Og den rent fysiske boken «Romeo og Julie» som rekvisitt får en utvidet funksjon. Både som «hellig skrift» på benkeradene og som dødelig stikkvåpen i hendene på duellantene. Og så har vi selvsagt Edvard Hoem på scenen, gjendikteren og dikteren. Selveste Fyrsten. Det understreker hans betydning for nettopp dette teatret og for Shakespeare.
Etter pausen brytes illusjonen i et par fine sekvenser. Her ifører emissærsønnen fra Molde seg dikterhammen når han forteller om hanskemakarsonen fra Stratford upon Avon, og gir korte glimt av den skrivende skikkelsen som skriver fordi han må og som lånte alt han fant av menneskelig rivalisering enten det var snakk om tragedier eller komedier. «Han slukte alt han fann i trykte bøker, skreiv det om så trivialitetar vart sublime, og rytmen tona ut i enderimet», dikter Hoem. Arthur Brookes dikt «The Tragicall Historye of Romeus and Juliet» fra 1562 var i sammenhengen det Shakespeare fant til «Romeo og Julie». Og Hoem selv fant Will som han dikter inn i stykket: «Han smidde gull, skreiv vers som står og lyser til alle tider, og for alle tider»
Erik Ulfsby låner han også, fra fire tiår eller fire hundre år med teaterhistorie, mikser sammen klassiske fraser og nye referanser med blues- og elektronika og løfter alle fragmentene inn i en forestilling hvor de to helt nydelige hovedrollene løper tidenes sjarmøretappe mens de utfyller hverandres lidenskap for så vel teatret generelt som dette stykket spesielt. Med den grovkornede gjendiktningen som utgangspunkt, blir den underliggende erotikken, kynismen og lidenskapen like tydeliggjort som blodfeidens ubønnhørlige bitterhet.
[ Ella Marie i «La elva leve»: – Denne filmen vil ha stor betydning (+) ]
Edvard Hoem gis en viss styringsrett over det hele. I Ulfbys regi strømmer hele veien håpet for en mirakuløs forsoning mellom familiene gjennom Romeo og Julies kjærlighet. Før pausen svarer likevel Hoem et klart nei på spørsmålet om det er mulig med en lykkelig slutt. Det emosjonelle røveriet av en sluttscene en times tid senere lar vi likevel hver enkelt oppleve og tolke på egen hånd.
