Jeff Beck er død – en av de største legendene fra britisk rock

Jeff Beck var en legendarisk artist i 60 år. Likevel fikk han sjelden så mye omtale som da det ble kjent at den omdiskuterte skuespilleren Johnny Depp kom til å være gjesteartist på konsertene hans i sommer. De gjorde flere konserter sammen i Norge, men nå er det på tide å minne om hvor stor Jeff Beck var i seg selv.

Til å begynne med spilte Jeff Beck i gruppa The Yardbirds. Der tok han over for Eric Clapton. Beck ble fort lei av alle hitsinglene gruppa pådro seg den korte tida han var med. Det var i Jeff Becks periode The Yardbirds ble et folkekjært popband, med singler som «Heart Full Of Soul», «Evil Hearted You» og «Shapes Of Things» og Beck overlot derfor plassen til Jimmy Page. Denne tronfølgen har blitt pensum i britisk rockehistorie. Første og sistemann ble to av tidenes største rockestjerner. Jeff Beck har aldri forsøkt å oppnå denne statusen, men vi trenger jo bare se på ham for å forstå at han er blitt tilbudt plass i The Rolling Stones både én og to ganger.

Jeff Beck på sitt mest intense er også filmhistorie. I en scene fra Michelangelo Antonionis klassiker «Blowup» ser vi The Yardbirds spille på klubben Marquee i London. Jeff Becks utstyr svikter, selv klikker han også, og slår i stykker gitaren. Scenen er riktignok konstruert, kanskje inspirert av sceneopptredenen til The Who, men ingen har vel noen gang spilt rollen som frustrert rockemusiker bedre på film? Beck var heller ikke fremmed for utagerende opptredener. Han skal ha fortalt at han så på The Yardbirds som ikke-figurativ kunst. Sleng litt maling rundt, og se hva som fester seg, liksom.

[ Pop i 1973: 50-årsjubileum for mye av det største ]

Til tross for sin motstand mot popmusikken i The Yardbirds var Jeff Beck den første av «de tre store» gitaristene i gruppa som ble popstjerne på egen hånd. I 1967 hadde han en stor hit med «Hi Ho Silver Lining», en av de store britiske festslagerne gjennom alle tider. Rod Stewart forteller i sin selvbiografi at Beck opplever denne låtens evige suksess «som å gå rundt resten av livet med et rosa toalettsete rundt halsen». På baksida lå imidlertid instrumentallåten «Beck’s Bolero», skapt i studio av Beck og Jimmy Page, med John Paul Jones på bass, Keith Moon på trommer og Nicky Hopkins på piano. En melodiøs og stemningsfull åpning gir etter hvert plass til et herlig lurveleven, som essensen av Jeff Becks musikk på under tre minutter.

I 1968 var Beck på hitlistene igjen, nå med en instrumentalversjon av «Love Is Blue», som året før hadde blitt nr. 4 i Melodi Grand Prix for Luxembourg! Så fikk han definitivt nok av denne lettsindige slagermusikken. Han ville tilbake til den bluesbaserte rocken, og dannet sitt eget Jeff Beck Group. Og kom raskt tilbake på hitlistene med Donovan som sanger i «Go Go Barabajagal» i 1969.

En gjenganger i popquiz nå: Hvem sang ellers i Jeff Beck Group? Spørsmålet egner seg bare teoretisk, for hvis du hører dem er svaret lett. Beck kunne vel alltids sunget selv, men han overlot mikrofonen til unge og fortsatt helt ukjente Rod Stewart. Det er her Beck gjør noen av sine mest minne verdige innspillinger, på albumene «Truth» og «Beck-Ola». Vi kunne spurt hvem som spilte bass i dette bandet også, for det var Ron Wood. Som sa ja til jobben i Rolling Stones da Jeff Beck sa nei.

[ Rod Stewarts fornøyelige selvbiografi: Han begynte hos Jeff Beck  ]

Det er vanskelig å etablere seg i toppsjiktet i rocken som instrumentalist. Jeff Becks vegret seg for å synge, og hans senere karriere som soloartist viste en befriende mangel på planlegging. Han vandret fra det ene prosjektet til det andre. Fra powertrioen Beck Bogart & Appice, til en duo med fusionkeyboardisten Jan Hammer. Han har også spilt på plater med en rekke forskjellige, og da mener vi forskjellige,­ artister: Kate Bush, Stevie Wonder, Morrissey, Diana Ross, Toots & The Maytals, Roger Waters, Herbie Hancock, Bon Jovi og Spinal Tap!

[ John Lydon: Punkrockens frontfigur melder seg på Eurovision ]

På hans egne konserter satset han bredt, med melodier som «Nessun Dorma», «Over The Rainbow» og hans versjon av Beatles` «A Day In The Life», som fikk Grammyprisen som beste instrumentallåt i 2009. Albumet «Emotion & Commotion» ble i 2010, for hva det er verdt, hans aller første listeplassering i Norge, etter 40 år som en av verdens mest respekterte gitarister. Tittelen oppsummerte Jeff Becks spill i to ord: Her var det veldig mye følelse, men også tilløp til oppstuss. Uansett, å høre Jeff Beck spille var en begivenhet i seg selv. På sitt beste kunne han være den mest følsomme og intense av dem alle.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!