Briljerer som privilegert skittstøvel

---

4

FILM

«Den elskverdige sjefen»

Regi: Fernando Leon de Aranoa

Spania, 2021

---

Denne beske satiren slo alle rekorder under Spanias motsvarighet til Oscar-gallaen i fjor, med solide tjue Goya-nominasjoner og statuetter for blant annet beste film, manus, regi og mannlige hovedrolleinnehaver. Så gratulerer! I motsetning til hva den norske filmplakaten hevder ble imidlertid ikke «Den elskverdige sjefen» Oscar-nominert. Den var blant en rekke internasjonale kandidater «shortlistet» i kategorien beste fremmedspråklige film i fjor, men endte ikke opp blant de nominerte finalistene (i motsetning til norske «Verdens verste menneske»). Så litt villedende markedsføring, der. La gå at reglene rundt Oscar-nominasjoner er skikkelig kronglete.

Uansett, «Den elskverdige sjefen» fungerer best som en demonstrasjonsmodell for Javier Bardems betydelige ferdigheter og karisma, som gir ham en saftig hovedrolle å fråtse i. Denne gangen med litt ekstra pondus og gråfarget hår, mens han portretterer en satt mann som er noen år eldre enn ham selv. Bardem er den middelaldrende direktøren Julio Blanco, et faderlige overhode som styrer «Basculas Blanco» med stø hånd og utstudert vennlighet. Han driver en familiebedrift som produserer industrielle vekter, og er virkelig i sitt ess når han kan holde lange enetaler med «noe godt i glasset». Den typen sjef som elsker å slenge ut floskler av typen «her er vi alle en familie», «de ansatte er som barna mine» og «døren min er alltid åpen for dere».

Blanco liker å presentere seg selv som en pålitelig farsfigur; som gjør sitt ytterste for å skape et godt arbeidsmiljø. Men vi aner fort at hans joviale «omtenksom arm på skulderen, varmt smil med øyenkontakt og fast håndtrykk»-sjarm bare er en tom fasade, og at Julio egentlig er en privilegert skittstøvel drevet av kald selvoppholdelsesdrift og egoistiske impulser. Han bryr seg om de ansatte i den grad det gagner bedriften, og stiller kun opp for dem i den grad det gagner ham selv. Julio befinner seg på toppen, alle andre er langt under ham. En konge, og sine undersåtter.

[ «Operation Fortune: Ruse de Guerre»: En lystig og livlig røverfilm ]

Alt fungerer så lenge alle kjenner sin plass. Den typen kapitalist som selvtilfreds skryter av at han aldri har fått noe gratis i sitt liv, og har kommet dit han er utelukkende takket være sin urokkelige arbeidsmoral – og blir skikkelig grinete hvis noen våger å påpeke at han arvet firmaet og rikdommen fra pappa.

Bak fasaden finner vi en overbærende, nedlatende og manipulativ kontrollfreak, som er så vant til å få viljen sin at han reagerer med frustrert forvirring når ting ikke automatisk går hans vei. Den typen sjef som benytter bedriftens praktikantprogram som en audition for å finne en ny elskerinne, og umiddelbart skrur på sjarmen når unge kvinner er i nærheten. Vi er i ferd med å følge denne hykleren gjennom en sjelden uke der konsekvensene tårner seg opp i takt med presset. Bedriften er en av tre finalister til en prestisjefylt pris for forretningsdrift, og Blanco har allerede ryddet plass på veggen blant alle de andre utmerkelsene sine. At han vinner er jo bare en formalitet, men det er fortsatt en prioritet at alt går på silkemyke skinner frem til komiteen har fullført inspeksjonen av firmaet.

Så da er det jo litt synd at den nylig sparkede arbeideren Jose (Oscar de la Fuente) har mistet hjemmet, kona, det mentale fotfestet og flyttet inn i et telt rett over veien fra fabrikken – der han tilbringer tiden med å skrike slagord i en megafon og demonstrerer mot urettferdigheten sammen med de miserable barna sine. Dessuten litt dårlig timing at Blancos trofaste medhjelper og barndomsvenn Miralles (Manolo Solo) går igjennom et samlivsbrudd som blir en stadig større belastning for bedriften, mens kona hans har innledet et seksuelt forhold til transportsjefen Khaled (Tarik Rmili). Den rasistiske snauskalle-sønnen til fabrikkarbeideren Fortuna (Celso Bugallo) har attpåtil blitt arrestert for parkvold mot innvandrere, mens Julios siste elskerinne Liliana (Almudena Amor) viser seg å være mer av en håndfull enn han er forberedt på. Så alt i alt sier det seg selv at ting neppe vil gå helt knirkefritt denne uken.

[ Disse filmene var de beste i 2022 ifølge Dagsavisens anmeldere ]

Blanco er ikke et sosiopatisk monster som for eksempel Anton Chigurh i «No Country for Old Men» eller Reinert i Ridley Scotts «The Councellor». Han er noe mer subtilt og nesten like ille: en totalt samvittighetsløs opportunist som personifiserer den typen konsernleder de fleste som har jobbet på kontor kan kjenne igjen elementer av. Javier Bardem er selvfølgelig utsøkt severdig i denne komplekse rollen, men filmen som helhet klarer ikke helt å klatre opp til de samme høydene. Bardem har jobbet med regissør/manusforfatter Fernando Leon de Aranoa flere ganger tidligere (trolig mest minneverdig som kokainbaronen Pablo Escobar i «Lovin Pablo» fra 2017), og de jobber åpenbart bra sammen. «Den elskverdige sjefen» tilbringer litt for mye tid på å metodisk bygge opp presset mot Blanco, og tar seg ikke nok tid til å virkelig la ham koke i konsekvensene. Dette fungerer bedre som et karakterportrett av et dårlig menneske enn som en eddikbitter komedie, men på veien er det noen vittige øyeblikk og Javier Bardem er som vanlig verdt tiden vår.