Filmen om Whitney Houston: «Et hvitvasket, generisk lisensprodukt»

---

3

FILM

«Whitney Houston: I Wanna Dance with Somebody»

Regi: Kasi Lemmons

USA – 2022

---

Til å være en såpass påkostet og høyprofilert biografifilm virker det litt snodig at vi knapt har hørt en knyst om «Whitney Houston: I Wanna Dance with Somebody» før premieren. Dette har kjennetegnene til en film produsentene mistet troen på. Ikke et særlig godt tegn at manuset er skrevet av mannen bak den tilsvarende underveldende og overfladiske Freddy Mercury-filmografien «Bohemian Rhapsody» (2018). «I Wanna Dance with Somebody» følger i omtrent samme antiseptiske spor, men klarer på veien å finne noen interessante grånyanser i skildringen av Whitney Houstons livslange forhold til «bestevenninnen» Robyn Crawford. Et tema som også ble perifert utforsket i dokumentaren «Whitney: Can I Be Me» (2017), der Crawford nektet å la seg intervjue. Filmen ser ut til å trekke en del materiale fra hennes bestselgende selvbiografi «A Song for You: My Life with Whitney Houston» (2019), som fra hennes side gjorde det klart at Crawford og Houston levde i et lesbisk samboerskap som ble ofret på alteret til karrieren.

Akkurat dette feltet har «I Wanna Dance with Somebody» faktisk noe viktig å si, men på de fleste andre felt er dette en ekstremt konvensjonell «movie of the week»-biografi – som totalt mangler den ekstravagante maksimalismen fra Baz Luhrmanns «Elvis», og den fantasifulle feberdrøm-stemningen fra «Rocketman». Dette er en artists kompliserte liv redusert til et offisielt lisensprodukt, produsert av Whitney Houstons manager/svigersøster Pat Houston og plateselskap-mogulen Clive Davis.

De unngår ikke hovedpersonens betydelige rusproblemer, turbulente privatliv og stadig mer reduserte stemmeprakt, men er først og fremst skapt for fansen – og går ut ifra at de heller vi se en feiring av hennes talenter, fremfor en tragedie om hvordan hun skuslet dem bort. Noe som blir et problem i en karriere som er så klart definert av nedturene, og så trofast fulgte showbiz-klisjeene ned i avgrunnen. Nok en trist ballade om en varslet tragedie: et oppsiktsvekkende naturtalent som opplever altfor mye suksess i ung alder og deretter snubler ned i en destruktiv spiral med trøblete familieforhold, økonomisk rovdrift, dårlige innflytelser, tabloidskandaler, rusmisbruk og en altfor tidlig død som knapt overrasket noen. Å rekonstruere noe sånt til en oppløftende gladfilm om artistiske triumferer er umulig, men «I Wanna Dance with Somebody» gjør sitt ytterste for å la Houston beholde verdigheten sin. Selv om det går på bekostning av ærligheten.

[ Mord har sjelden vært morsommere enn i «The Glass Onion» ]

Alt vi får er en gjennomgang av høydepunktene i karrieren til Whitney Houston (Naomi Ackie), mens lavpunktene jevnlig dyttes i bakgrunnen. Så der er Whitney som en tenåring i kirkekoret, under streng ledelse av hennes flintestein-harde mamma Cissy (overbevisende portrettert av Tamara Tunie). Der blir hun oppdaget av den sagnomsuste plateselskap-modulen Clive Davis (Stanley Tucci); at han er skildret som en patologisk velmenende og omtenksom velgjører har sikkert ingenting å gjøre med at nå nitti år gamle Davis produserte filmen. Gatesmarte, gutteaktige «Nippy from the Hood» forvandles til et lettfordøyelig salgsprodukt med maksimal kommersiell appell, men filmen foretrekker å skildre dette som en artistisk triumf – ikke en kompromiss som hjemsøkte Houston hele hennes korte liv.

[ «Kampen om Narvik» viser det menneskelige dramaet i det største slaget på norsk jord under andre verdenskrig (+) ]

På sidelinjen står Whitneys første kjæreste og samboer Robyn «Rob» Crawford (Nafessa Williams), som trodde de ville være sammen for alltid. Hun må ta til takke med en utakknemlig jobb som personlig assistent, eller miste kontakten med sin store kjærlighet for alltid. At Whitney Houston var tiltrukket av kvinner har vært et kontroversielt tema blant religiøse fans, så det er et stort pluss at romansen med Crawford skildres på en såpass ærlig måte.

Vi får flere forskjellige forklaringer på at Houston aldri våget å komme ut av skapet som bifil; til dels på grunn av hennes strenge oppdragelse, press fra den opportunistiske faren John (Clarke Peters), karrierehensyn, religiøsitet og Houstons ambisjoner om å stifte en stabil familie. Isteden ender hun opp med partyprinsen Bobby Brown (Ashton Sanders, imponerende som RZA i kabelserien «Wu-Tang: An American Saga»), som ikke akkurat kan sies å være en stabil innflytelse. «I Wanna Dance with Somebody» gir ikke ham egenhendig skylda for Houstons eskalerende rusmisbruk, som startet tidlig i tenårene, men definitivt ble verre under deres ekteskap. Fremfor å skildre ærlig akkurat hvor nedkjørt, redusert og psykisk skral Houston var i sine siste leveår, velger filmen isteden å spole seg tilbake til bedre tider – mens vi får en komplett rekonstruksjon av hennes opptreden på American Music Awards i 1994.

[ Popåret 2022: Det gode singellivet (+) ]

I løpet av filmens gang får vi se flere sanger fremført i sin helhet, men siden de består av hovedrolleinnehaver Naomi Ackie som mimer til velkjente Whitney Houston-opptak uteblir den helt store magien.

Ackie gjør sitt beste i en vrien situasjon, men er belastet med at vi alle vet akkurat hvordan Whitney Houston så ut – og hun så definitivt ikke ut som Naomi Ackie. At hun dessuten må portrettere Houston fra tenårene og fram til hennes død i en alder av 48 år gjør det ekstra vrient å opprettholde illusjonen, uansett hvor utstudert Ackie gjenskaper Houstons særegne diva-mimikk, kokain-svette kraftanstrengelser og stive dansing.

[ Blir du årets profet 2023? ]

Regissør Kasi Lemmons er en seriøs filmskaper med tungvektere som «Eve’s Bayou» (1997) og «Harriet» (2019) på rullebladet, så jeg tviler ikke på at hun startet dette prosjektet med hederlige hensikter. Synd hun ble hyret inn til å skape et såpass hvitvasket, generisk lisensprodukt, som foretrekker å bygge opp en falsk merkevare fremfor å skildre det kompliserte mennesket som satt bak fasaden med en crackpipe og parykken på skeis.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen