Pop uke 49: Sanger som kan overleve alle tider

Døssi

Døssi var et av våre tips før Bylarm i 2021. «Nydelige sanger med kassegitar. Visesang som de hadde sagt om det var Bylarm i 1968. Bergensbaserte Ingrid Døsseland gjør dette bedre enn noen andre i år, det er faktisk ikke så mange andre, men desto bedre at dette er så fint», skrev vi på forhånd. Etterpå konstaterte vi at hun framførte pen harmonisk pop med bandet sitt: Hevet over motebildet, med sanger som kan overleve alle tider.

Nå kommer albumet «Love, Let Go And Love Again», som bekrefter antagelsen. Sangene er romantiske, på godt og vondt, for her beskrives nemlig, som tittelen antyder, livets opp og nedturer. De bygges opp i en forseggjort produksjon, av ubeskrevne men opplagt talentfulle Trygve Tronstad. Her er mye melankoli, smellvakre nostalgiske stemninger, men også noen tempofylte rytmesporspor som viser sterkt popteft: «Love Me» og «Art Of Letting Go» er blant platas sterkeste stunder.

Dette er et tett befolket område av norsk popmusikk i dag. De som begynner å synge på norsk her hadde de fått en klar fordel, men så er det også noen av alle disse som får et fotfeste i utlandet. Døssi står i alle fall ikke tilbake for mange av de nye angloamerikanske favorittene i denne sjangeren.

[ Iranske sanger for frihet, mot tyranni ]

Froddi & Compagniet

Da Frode Rønli døde 6. november ble vi minnet om at han en gang var en hovedmann i norsk rock. «Liden mann» er en sang han skrev for rundt 30 år siden, men først gjorde ferdig med sitt band Compagniet. Nå kommer den ut, ei uke før de egentlig skulle presentert den med konsert på Checkpoint Charlie i Stavanger.

Singelen viser at Frode Rønli beholdt stilen til det siste. Dette er nydelig å høre på, og selvfølgelig veldig vemodig. Om en liten mann som liker å kose seg lite grann, men som bare må sveives i gang. Det er litt tidlig elektrisk Dylan over Rønli og kompaniet hans her, men stemmen og foredraget er fortsatt hans helt egne. Denne hadde vært rørende nok uansett omstendigheter, men nå er «Liden mann» kanskje det siste vi får høre fra en stor mann i norsk popmusikks historie.

Jan Vincents Johannessen

Jeg tror det må være norsk rekord når Jan Vincents Johannessen albumdebuter i en alder av 82, med «Words». Den tidligere direktøren på Radiumhospitalet har lenge hatt en lyrisk åre. Han skrev teksten til den offisielle OL-hymnen «La ilden lyse» i 1994. Og til «Himmel på jord», som igjen er en av de mest spilte sangene før jul i versjonen med Kurt Nilsen (men den første og beste er med Trond Granlund).

Som artist er Johannessen fortsatt først og fremst poet. Han resiterer tekstene sine til et særdeles eklektisk akkompagnement av produsent Per Kjetil Farstad. Langt nede i stemmeleiet er dette sammenlignbart med de siste platene til Leonard Cohen. Johansen er nok ikke helt der oppe i pophistorien, men tekstene varierer mellom livsvisdom, skarpe observasjoner av omgivelsene og humoristiske skråblikk. Og som mange av sine svært mye yngre kolleger hadde han nådd ut til flere om han hadde gjort dette på norsk.

[ Pop uke 46: Rockens framtid er sikret ]

Michael Head

De som har fulgt veldig godt med på disse musikksidene vet at liverpoolske Michael Head har vært en favoritt i Nye Takter-sammenhengen i en halv mannsalder. Med Pale Fountains på 80-tallet, The Strands og Shack på 90-tallet (HMS Fable som årets aller beste for min del i 1999), og siden som leder for sitt Red Elastic Band.

Utfordringer i livsstilen har i perioder lagt en demper på aktiviteten, men Michael Head har nærmest mirakuløst kommet tilbake med gode nye album, igjen og igjen. Årets utspill heter «Dear Scott». Albumet kom i sommer, og har den karakteristiske varme klangen som preger alt Head foretar seg. Det er fortsatt ikke for sent å høre det nå. «Dear Scott» nådde en personlig rekordhøy 6. plass på den britiske albumlista, ble nettopp kåret til årets 3. beste album i magasinet Uncut, og gikk helt til topps hos Mojo.

[ Pop uke 48: Nå er det jul igjen ]

Hilma Nikolaisen

Hilma Nikolaisen har med dette gitt ut julesanger seks år på rad, og høres fortsatt ut som en av dem som virkelig mener noe med dette. I « Baby Baby (The One And Only Jesus)» har hun alt som skal til i en moderne hymne, mest i Sufjan Stevens-forståelsen av formatets muligheter. «The world is more fucked up than ever», synger hun, og det høres så vakkert og fredelig ut at det nesten ikke er sant. «To tusen og tjueto år har gått siden proto-frelseren ble født. Denne julen kan man jaggu feire alle nye frelsere som faktisk stadig fødes – i alle former og formater. Miraklenes tid er ikke forbi, om vi legger godviljen til og leter litt etter den der Betlehemsstjernen», forklarer hun selv.

Daniel Kvammen

På oversikten over de mest søkte navnene på Google i år er Daniel Kvammen på 2. plass. Jeg liker å tro at det er fordi jeg utropte hans akustiske album «Absolutt klining» til et av årets fineste. Det kan selvsagt også komme av avsløringen av ham som Ulven i «Maskorama» i høst, sammen med innsatsen i «Kompani Lauritzen» i vår. I alle fall kommer han her etteranmeldt med blant årets beste nye julesanger. «Vikla inn i kvite spor» er en vakkert mine om gamle dager, visstnok inspirert av den rørende barnslige gleden han opplevde rundt «Maskorama». Sangen ble laget på fire dager etterpå. Coveret til singelen er nok mer inspirert av Bob Dylans «Blood On The Tracks», der han viklet seg inn i både blå og blodige spor.

[ Daniel Kvammen kliner til med akustisk album ]

Three Lions (It’s Coming Home For Christmas)

Synd at omstendighetene rundt fotball-VM i 2022 er så lite festlige. Den nye versjonen av «Three Lions (It’s Coming Home For Christmas)» med Baddiel, Skinner og The Lightning Seeds kunne vært veldig gøy. Den begynner med en feiring av triumfen til «lionessene» i VM for kvinner i sommer, før den går videre og ironiserer over VM i jula og at tildelingen av VM til Qatar burde vært sjekket av VAR (herlig rim der). Nå virker den liksom uvesentlig. Til og med da Frank Skinner i videoen kommer inn i julestua utkledd som Noddy Holder fra Slade og roper «It’s Eeeengland».

Utgivelsen har også fått en bismak fordi komikeren David Baddiel er innhentet av gamle synder. Hans behandling av fotballspilleren Jason Lee i programmet «Fantasy Football League» på 90-tallet var kontinuerlig mobbing, etter manges mening også rasisme. Baddiel kom med en formell unnskyldning i forbindelse med sin nye TV-serie «Jews Don’t Count», som er tar opp antisemittismen i samfunnet i dag. I en mer hyggelig tone kom The Lightning Seeds med sitt første album på 13 år i høst, «See You In The Stars», men uten å nå de svimlende høydene fra storhetstida.