Kultur

Beretningen om en varslet tragedie

Et kraftfullt karakterportrett med sterke skuespillerprestasjoner mot et blytung bakteppe.

Dagsavisen anmelder

---

5

FILM

«Nitram»

Regi: Justin Kurzel

Australia – 2021

---

Dette blytunge dramaet om opptakten til en tragisk skytemassakre sto på sendeskjemaet lenge før sommerens tragiske hendelser under Pride, og på grunn av skytingen i Oslo ble Norges-premieren ytterligere forskjøvet. Nå er den omsider her, og, til tross for det vanskelige temaet, er «Nitram» et kraftfullt karakterportrett som fortjener oppmerksomhet, drevet av psykologisk innsikt og sterke skuespillerprestasjoner. Dessuten en historie som virkelig er verdt å fortelle; full av velobserverte detaljer, merkelige vendinger og tragiske menneskeskjebner før et eneste skudd blir avløst.

Regissør Justin Kurzel fikk en del oppmerksomhet for sin prisbelønte tolkning av «Macbeth» (2015), men spolerte mye godvilje på den ufokuserte floppen «Assassin’s Creed» (2016). «Nitram» minner imidlertid mer om Kurzels første og siste film: det brutale krimdramaet «The Snowtown Murders» (2011) og westernfilmen «True History of the Kelly Gang» (2019). Begge utforsker grimme kapitler i australsk historie, og «Nitram» tar for seg den grimmeste av dem alle: Port Arthur-massakren i Tasmania. I april 1996 myrdet Martin John Bryant 35 mennesker, i det som fortsatt er den verste masseskytningen i australsk historie. Tragedien førte til en totaloverhaling av våpenlovene i Australia, og dras frem som et eksempel hver gang USA rammes av en ny våpentragedie - mens korrupte republikanere som er kjøpt og betalt av våpenlobbyen stanakket nekter å gjøre en dritt.

«Nitram» er uinteressert i å rekonstruere de magesterke detaljene rundt massemordene, og mer opptatt av å kartlegge det psykologiske landskapet til gjerningsmannen. Virkelighetens Martin John Bryant var et uromoment beryktet i nærmiljøet for sine voldsomme utbrudd, bestialske tortur av dyr og senere alkoholisme. Han var diagnostisert med Aspergers syndrom, antatt schizofreni, ADHD, utviklingshemming – og hadde angivelig en IQ på 66, noe som tilsvarer den mentale modenheten til en elleveåring.

Filmen toner ned de verste aspektene av Bryants ustabile oppførsel, og prøver å bygge opp empati for en ung mann som var i konstant utakt med omverdenen. I filmen har han fått navnet Nitram (Caleb Landry Jones), eller Martin stavet baklengs - som vi først møter i tjueårene mens han plager vettet av naboene med å fyre av kinaputter og fyrverkeri i hagen til foreldrene. Moren (Judi Davis) takler sønnens adferdsproblemer med resignert utmattelse, mens den rådville faren (Anthony LaPaglia) prøver så godt det går å være en lun, støttende innflytelse.

Nitram er uføretrygdet, sterkt medisinert på antidepressiva og så i utakt med omverdenen at han knapt er i stand til å fungere. Under et forsøk på å tjene ekstrapenger som plenklipper blir Nitram kjent med den middelaldrende eksentrikeren Helen (Essie Davis, «The Babadook»), som bor i et forfallent herskapshus fullt av søppel, hunder og katter. Hun er også en sosialt utilpass outsider, som sliter med ensomhet, isolasjon og psykiske problemer. Så de finner hverandre, på et vis. Helen viser seg dessuten å være en millionærarving, som kjøper en bil til Nitram og inviterer ham til å flytte inn. Forholdet deres ser ut til å være aseksuelt, men Nitrams foreldre er skeptiske til denne ordningen.

Filmen kartlegger hendelsene som dytter Nitram enda mer ut av likevekt, mens de få stabile holdepunktene i livet hans gradvis fordufter. Vi aner at noe er i ferd med å boble opp i ham: frustrasjoner over å være annerledes, og et uartikulert sinne over å være isolert på utsiden. Kanskje noe enda mørkere og uforklarlig, som truer med å detonere i en veldig destruktiv retning. Med tanke på hvor mange snodige vendinger historien tar er det litt forbausende å oppdage at «Nitram» holder seg så tett opp til virkelige hendelser. Dette var en varslet tragedie, men på hvilket tidspunkt ble tragedien uunngåelig? Og hva kunne egentlig noen ha gjort før det var for sent? Vel, rent bortsett fra å sørge for at folk som dette ikke får lett tilgang til skytevåpen.

Port Arthur-massakren er fortsatt et åpent sår i den australske folkesjelen, og Justin Kurzel møtte massiv motstand og rasende protester i Tasmania, der mange var fortvilet over at han kunne finne på å lage en film om denne traumatiske tragedien. Det er vanskelig å forestille seg at noen kunne ha håndterte temaet på en mer sensitiv måte, men «Nitram» forble en kilde til store kontroverser i hjemlandet og ble knapt vist på australske kinoer. Den fikk til gjengjeld varm mottagelse under verdenspremieren på fjorårets Cannes-festival, der Caleb Landry Jones ble tildelt prisen som beste skuespiller.

Det er ham vel forunt: Jones har en unik evne til å utstråle sykelig sårbarhet og patologisk upålitelighet, og han gjør en virkelig sterk innsats som hverken demoniserer Martin John Bryant eller prøver å piske opp ufortjent sympati for massemorderen. I rettferdighetens navn leverer alle skuespillerne helt fenomenale prestasjoner, som fanger opp psykologiske nyanser uten å legge føringer på hva vi bør føle. Det er ingen enkle løsninger her. Ingen klare svar, bare dypt ubehagelige spørsmål vi kommer til å fortsette å stille hverandre hver gang ufattelige skytevåpentragedier som dette utspiller seg. Stadig oftere, er jeg redd.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen