Kultur

Wilko Johnson ga rocken nytt liv med Dr. Feelgood. Nå er han død

Gitaristen Wilko Johnson satte ny fart i rocken med Dr. Feelgood. Han hadde kun kort tid igjen å leve i 2012, fikk nesten mirakuløst et helt nytt liv, men døde mandag, 75 år gammel.

Wilko Johnson var erklært uhelbredelig kreftsyk da han i 2014 ga ut albumet «Going Back Home» med Roger Daltrey fra The Who. Den gamle gitaristen fra Dr. Feelgod bestemte seg for å spille videre til han stupte, og ble nærmest en britisk nasjonalhelt for dette. Albumet med Daltrey nådde en 3. plass på den nasjonale albumlista. Så høyt oppe hadde ikke Wilko vært siden Dr. Feelgood var det nye store og var nr. 1 med konsertalbumet «Stupidity» 38 år tidligere. Sykdommen viste seg imidlertid å være mindre aggressiv enn først antatt, og Wilko (vi var liksom alltid på fornavn med ham) spilte videre helt fram til i høst.

Wilko Johnson la ut på en avskjedsturné i 2013 etter å ha blitt erklært uhelbredelig syk. Han spilte videre helt fram til i høst.

Dr. Feelgood kom fra Canvey Island, ei øy i Themsen, en småby med et oljeraffineri på alle kanter. Det fortelles at de som kom på de tidlige konsertene deres fikk følelsen av å se en gjeng bankranere som spilte i band på fritiden. Dr. Feelgood brakte energien tilbake til britisk rock. Sangeren som kalte seg Lee Brilleaux og gitaristen Wilko Johnson fikk opp varme og tempo på en måte som var uhørt i 1975. Sammen med grupper som Graham Parker & The Rumour og Eddie & The Hot Rods skapte de liv og røre på de små klubbene igjen. Veldig fort ble de store. Og høsten 1976 gikk Dr. Feelgood helt til topps på den britiske albumlista med livealbumet «Stupidity». Selv om de i utgangspunktet bare var nok et rhythm and blues-band banet pubrocken deres vei for punkrocken midt på 70-tallet. I løpet av et par år ble de imidlertid forbikjørt av den nye generasjonen, med en helt annen, mer illsint agenda.

Dr. Feelgood var et band som noen ville blitt nødt til å finne opp hvis de ikke hadde gjort det selv. Lee Brilleaux med en sigarett som satt som limt fast i munnen. Bolleklipte Wilko Johnson med sin maniske sceneopptreden. Hans store forbilde var Johnny Kidd & The Pirates, han hadde lært alt han kunne ved å kopiere gitarspillet på deres «Shakin All Over». Gruppa spilte først og fremst gamle rhythm and blues-låter, men satte en spiss på settet med originallåter av Wilko som kunne tåle sammenligning med de beste fra standardrepertoaret: Sanger som «Back In The Night» og «Roxette». Den siste gjorde så sterkt inntrykk på den unge svensken Per Gessle at han senere brukte navnet på sitt eget band.

Dr. Feelgood hadde enorm innflytelse på unge, alternative musikkmiljøer. I boka «Punk ­ The Whole Story» fortelles det om da Blondies trommeslager Clem Burke kom tilbake til New York fra London med Dr. Feelgoods debutalbum «Down By The Jetty» i 1975. Der satt de i New York og spilte denne plata om og om igjen, Debbie Harry, Tom Verlaine, David Byrne, Joey, Johnny og Dee Ramone. Punken startet der. Som bevist i Bob Marleys «Punky Reggae Party», om den helt store stemningen blant alle som hadde vært «rejected by society», i «a world of hypocrisy», i London i 1977: «The Wailers will be there/The Damned, The Jam, The Clash/Maytals will be there/Dr. Feelgood too/No boring old farts will be there».

Wilko johnson (t.v.) og Lee Brilleaux i kjent stil på scenen med Dr. Feelgood.

Gruppa kunne sikkert klart seg bedre gjennom punkrocken om ikke Wilko Johnson hadde røket uklar med Lee Brilleaux like etter «Stupidy». Under innspillingen av «Sneakin’ Suspicion» tidlig i 1977 ble de uenige om hvilke låter de skulle spille. Wilko startet sitt eget band Solid Senders, og spilte også noen år med Ian Durys Blockheads – som på Hortenfestivalen i 1981, da trompetisten Don Cherry også var en del av den unike besetningen. Wilko ble dessuten den første som opptrådte på osloklubben Sardine’s.

Legenden om Dr. Feelgood har nok lidd litt av at gruppa fortsatte å spille, med stadig færre originalmedlemmer. Lee Brilleaux fikk kreft i 1993, og døde 7. april 1994. To dager etter Kurt Cobain, slik at det gikk upåaktet hen. Nå er også Wilko Johnson borte. Men hvem vet hvordan det hadde gått med rocken uten Dr. Feelgood?