Kultur

Pretensiøs egotripp-fabel fra Oscar-vinner

Mesterlige Alejandro G. Inarritu beundrer sin egen storhet i bakspeilet i filmen «Bardo», hans første spillefilm siden Oscar-vinneren «The Revenant».

Dagsavisen anmelder

---

3

FILM

«Bardo, en usann fortelling om en håndfull sannheter»

Regi: Alejandro G. Inarritu

Mexico, 2022

---

Netflix har gitt auteurer som Martin Scorsese og David Fincher forholdsvis frie tøyler til å skape sine drømmeprosjekter for strømmekanalen, men «Bardo, en usann fortelling om en håndfull sannheter» er et godt eksempel på hva som kan skje hvis man skriver en blank sjekk til filmkunstnere og lar dem følge sin muse inn i smale sidegater totalt uten bokettersyn. For Alejandro G. Inarritus første film siden den seks år gamle Oscar-vinneren «The Revenant» viser seg dessverre å være en utmattende pretensiøs, navlebeskuende egotripp-fabel av et imponerende storslagent format, som under verdenspremieren på Veneziafestivalen tidligere i år varte i drøyt tre timer. Etter den rent ut fiendtlige responsen «Bardo» fikk der har Inarritu fortsatt å krise-bearbeide filmen, og versjonen som nå settes opp på norske kinoer er 22 velsignede minutter kortere.

Men fortsatt så mye, mye mer enn lang nok. Innen «Bardo» ankommer endestasjonen Netflix 16. desember kan han gjerne snause bort en drøy time til. Dette er regissørens første filmproduksjon i hjemlandet Mexico siden det internasjonale gjennombruddet med «Amores perros» (2000), eller «Elskede kjøtere» som den ble kalt her hjemme. Ambisjonsnivået til Inarritu var i toppnivå allerede fra starten, og siden den gangen har han snublet i sine egne pretensjoner omtrent like jevnlig som han har nådd store høyder. Inarritu har aldri noensinne falt hardere i bakken enn han gjør denne gangen, så det føles perfekt at det første vi ser i «Bardo» er skyggen av en mann som prøver å fly, men sliter med å lette.

«Bardo, en usann fortelling om en håndfull sannheter»

Dette er konturene av hovedpersonen Silverio (Daniel Giménez Cacho), en prisbelønt journalist og dokumentarfilmskaper som er et lett forkledd alter ego for regissør Inarritu. Han er tilbake hjemme i Mexico for første gang på flere tiår, offisielt for å motta en prestisjepris for sin mesterlige journalistikk. Vi får små hint om at Silvio egentlig ligger i koma, mens han begir seg ut på en diffus-surrealistisk drømmereise full av metaforer og løsrevne sanseinntrykk som trolig mest har personlig betydning for Inarritu selv. Målet har åpenbart vært å skape et absurd festfyrverkeri om kreativitet, personlige besettelser, usikkerhet og storhet i stil med Fellinis «8 ½» - ispedd den typen pilegrimsreise til gamle hjemtrakter som Alfonso Cuaron utførte til perfeksjon i sin prisbelønte Netflix-produksjon «Roma» (2018).

Regissøren bearbeider tapet etter den nyfødte sønnen Matteo, som i denne versjonen bestemte seg for at verden ikke var for ham og forlangte å bli presset tilbake inn i mammas mage. Han utforsker sitt forhold til kona Lucía (Griselda Siciliani), den voksne datteren Camila (Ximena Lamadrid) og den syttenårige sønnen Lorenzo (Iker Sanchez Solano), men er bare interessert i hvordan de gjenspeiler ham selv. Sliter med sitt motsetningsfulle forhold til hjemlandet Mexico, de enorme kontrastene mellom rikdom og fattigdom, samt kulturarven han snudde ryggen til etter å ha emigrert til Los Angeles. Pirker i nevroser og inntrengersyndrom; tomhetsfølelsen av å oppleve stor internasjonal suksess og rikdom. Silverio sjangler usikkert fra den ene fantastiske episoden til den neste, og dras mellom selvforakt og selvforelskelse mens han klager over hvor vanskelig det er å være et gudbenådet, genialt talent som ham. Rundt halvveis ut i spilletiden summerer en foraktfull TV-vert opp filmen så langt: med treffsikker, syrlig kritikk som antyder at Inarritu var smertelig klar over de strukturelle problemene med historien før opptakene startet.

«Bardo, en usann fortelling om en håndfull sannheter»

Eller i det minste at han åpner seg opp for drepende kritikk fra sneversynte, smålige skittstøvler som ikke skjønner seg på ekte storhet. Åpent for tolkning. Men det faktum at Inarritu muligens er klar over at «Bardo» er en rotete, ufokusert og selvnytende midtlivskrisefilm gjør den ikke nevneverdig lettere å like. Selvinnsikt har ingen funksjon uten litt selvdisiplin. Han har filmet store deler av «Bardo» i avanserte Steadicam-kjøringer på storslått 65mm, mesterlig orkestrert av filmfotografen Darius Khondji (tidvis med hundrevis av statister i møysommelig koreograferte scener fulle av digitale spesialeffekter) - noe som gjør det nærmest umulig å stramme inn filmen uten å fjerne hele sekvenser. Det har neppe hjulpet at regissøren selv påtok seg ansvaret for redigeringen denne gangen. Jeg merket at min tålmodighet med hele filmen begynte å glippe grådig og irritert lenge før den intetsigende slutten kom, som den siste prompelyden fra en impotent ballong som har for lengst har mistet luften.

Dette kunne ha blitt en betydelig stødigere (om enn fortsatt fragmentert, kaotisk, aggressivt ujevn og episodisk) film hvis Inarritu hadde snøret seg inn litt og tvunget seg til å barmhjertighetsdrepe en bunke darlings før han slapp dette egosentriske sammensuriet ut i verden. Isteden ser Inarritu ut til å slenge hver eneste ufiltrerte ide og spontane innfall han får rett ut på lerretet, overbevist om at alt er like genialt. Selv på sitt mest frustrerende er Alejandro G. Inarritu fortsatt en usedvanlig talentfull filmskaper, som iscenesetter noen oppriktig imponerende øyeblikk - og viser oss ting vi aldri noensinne har sett på kino før. Men dessverre også en tilsvarende mengde sekvenser som mest er pretensiøs og selvbeundrende.