Pop uke 46: Rockens framtid er sikret

Veps

Oslogruppa Veps fikk oss til å ta fram de store lovordene da de kom med det fine minialbumet «Open The Door» i fjor, og antydet at rocken fortsatt har ei framtid. Dette bekrefter de nå med det egentlige debutalbumet «Oslo Park». Veps er fire jenter som ble ferdig med videregående skole i vår. Det er visstnok dette de synger om i åpningssporet «The Other Side Of The Door»: Helena M. Olasveengen (tangenter), June K. Urholt (bass), Laura Dodson (gitar) og Maja B. Berge (trommer). De tre første deler på sangen.

Siden jeg (og mange av våre faste lesere) nesten er like gamle som de fire medlemmene i gruppa tilsammen kan vi fortelle at de kommer som en hyggelig påminnelse om den mest imøtekommende delen av postpunken fra begynnelsen av 80-tallet – samtidig som uttrykket deres høres nytt og friskt ut. Dette er fengende sanger og fritt spill med en generell holdning av å ha noe å melde. Gruppa står fram med selvsikkerhet og spenst, og god popteft. Ekstra tøft høres det ut når de kliner til litt ekstra i «His Brother». Tekstene er dessuten mer fantasifulle og treffsikre enn vi er vant til i «engelsk på norsk»-segmentet.

Albumet er produsert av Matias Tellez. På samme måten som hans samarbeid med Girl In Red, har Veps det ungdommelige pågangsmotet, entusiasmen og den bråmodne briljansen, og kan også komme til å nå langt utenom landegrensene. Albumtittelen kommer fra sangen «Crawl», der de synger «every Oslo park reminds me of you». Rykter forteller at de kan bli å se på scenen i en av Oslos største parker til sommeren.

[ Pop uke 44: Popmusikk med tidløse egenskaper ]

Marte Wulff

Marte Wulff har gitt ut seks album før, og er tilbake med sitt kanskje mest ambisiøse til nå, «Øya/Øyet». Wulff er blant landets mest samfunnsengasjerte artister, spesielt i forbindelse med klimakrisen. Hun har valset opp med daværende miljøvernminister Sveinung Rotevatn på Dagsnytt 18, og startet i år nettverket Spillerommet, for en mer bærekraftig musikkbransje.

Dette er et konseptalbum om den samme problemstillingen, om et liv som endrer kurs i møte med en eksistensiell krise. Ikke med påtrengende slagord, men indre betraktninger om personlig utvikling, og mer udefinerbare universelle sannheter. Til dette kommer musikk som underbygger tankegangen. Stor og ettertenksom, med mektige stemninger. Spilt inn med Sjur Miljeteig, som vi sist hørte i en sentral rolle på Folk & Røveres fine nye album. Her mindre som trompetist enn elektronisk trollmann. Inne i dette får hun også plass til en håpefull versjon av en gammel klassiker, i «Over regnbuen resirkulert».

«Skal vi dø eller skal vi danse» spør Marte Wulff mot slutten i «Ringer». Nei, jeg vet ikke, jeg, skal vi ikke i alle fall forsøke å danse litt først?

[ Pop uke 43: Noen av de beste vi har  ]

Charlotte Qvale

Når det står over her at Marte Wulff har gitt ut seks album fra før tok vi ikke med juleplata «Senk dine hvite vinger», som hun lagde sammen med Charlotte Qvale i 2015, og som nærmer seg ny, sesongbetont aktualitet. Tilfeldigvis kommer også Qvale med et nytt album samtidig med Wulff.

«Easy ‘Cause It Hurts» inneholder korte og effektive poplåter. De er sterke melodisk, og ekstra gode i det melankolske hjørnet i «Bones» og «Higher», der produsenten Morten Martens er med i en duett. «Play On» med Margaret Berger er mer glad, Sverre Metteson Breivik faller inn i koret, og jeg blir fristet til å rope «plaaaay on» når den fader ut før tre minutter er gått.

[ Pop uke 42: I den virkleige, gode popverdenen  ]

Fangst

Bergen har aldri hatt så mange rockeband som synger på bergensk som nå, og det er nesten fristende å snakke om en ny bergensbø …. bergensk beat. Romskip kom med album for tre uker siden, Hjerteslag i forrige uke, deres utbrytere Kristi Brud er på vei, og her er to til: Flukt og Kropp, som i tillegg til å spille rock på bergensk også har hvert sitt medlem som kommer fra gruppa Hvitmalt Gjerde, som la opp i 2018.

På «Føniksinstituttet», debutalbumet til strengt tatt oslobaserte Fangst, møter vi igjen sanger og gitarist Johannes Fjeldstad, sammen med Lars Anfrido Emmelthun, Stian Gulbrandsen og Dag Markhus. Gruppa spesialiserer seg på den bergenske jubelrocken som har vist seg så effektiv for mange andre i årenes løp. Jeg vet ikke om det har noe med å stå og gaule på Brann Stadion å gjøre, men det er en sånn fanesangfølelse av mye av det de prøver på. Og for det meste lykkes med.

Kropp

I spissen for Kropp finner vi Håvard Bakke, som var bassist i Hvitmalt Gjerde. Her har han med seg Sverre Vik, Tord Øyen og Sivert Karlsen. Å kalle et debutalbum for «Suksess» er i overkant selvsikkert, eller selvironisk. Sannsynligvis det siste for Kropp, som har en herlig uhøytidelig holdning til å spille rock, selv om det kan hende de også har hørt på de litt mer høytidelige The Smiths. Altså en litt skranglete alternativ lyd, som aldri har stått i veien for å opptre med sjarm og stil. Om det ikke hadde vært så mange av dem hadde ett av alle disse bergensbandene blitt hyllet som det neste store akkurat nå.

[ Pop uke 41: Den fine lyden av oktober  ]

Bendik Brænne

Bendik Brænne har gitt ut egne plater jevnt og trutt i ti år, etter hvert med den store klassiske popmusikken som målestokk mer enn americanastilen han startet med. Hans nye EP «Birds Are Real» samler opp et par singler fra tidligere i år med flere nye sanger. Disse er blitt til med Preben Sælid Andersen og Sjur Lyseid som medkomponister, Andersen også som produsent. Studiomusikerne er blant de ypperste i faget.

Jeg elsker transistorradiolyden i noen sekunder i introen til «Give Me Till Morning», som kunne lurt meg til å tro at den virkelig var fra den tida musikken springer ut fra. Her er det behagelig, melodiøs mykrock som står i fokus. – Dette er silkemykt, innrømmes det i presentasjonen av EP-en, som en bekreftelse på at det ikke lenger er noe galt i dét.

Moddi

Moddi ga for noen uker siden ut den følsomme visa «Nå kommer jula til alle». Nå er det klart for nye problemstillinger. Søndag starter fotball-VM, og Moddi synger ut mot de elendige omstendighetene med «Snu Kamera». «Snu kamera og vis oss verden sånn som han é», synger han, akkompagnert av gruppa Hollow Hearts og supporterne fra Forza Tromsø. Sangen er en ny versjon av «Snu Kamera» som Sverre Kjelsberg kom med til VM i det diktatorstyrte Argentina i 1978, med melodi av Jan Arvid Johansen. Sangen har en herlig glød av protest fra 70-tallet. Den nye teksten er skrevet sammen med Halvdan Sivertsen og Ragnar Olsen, som også kommer fra den tida.

Også ute: Veteranene Edge fra Trondheims fortrockmiljø sent på 70-tallet synger «Rødt kort», sammen med Svartlamon Hardkor. (Se sak ved siden av.)

Hkeem og Makosir

Mens denne spalten var borte ei uke benyttet Hkeem sjansen til å komme tilbake med en ny singel, og gå så rett til topps på norske «mest spilte»-lister som det går an. «Danser videre i livet» er en forsmådd sang om å bli forlatt, med den maktesløse følelsen av å stå på stedet hvil, mens den gamle flammen, ja, danser videre i livet. Hkeem får featuring-hjelp av Makosir, et av stjerneskuddene fra årets Bylarm, som med dette tar enda et steg opp mot toppen. Sangen varer i to minutter og 34 sekunder, som enda en bekreftelse på at hitlåtene blir stadig kortere. Denne kunne holdt på et minutt til for min del.