Denne oppsetningen av «Pinocchio» er ikke for de lettskremte

---

3

TEATER

«Pinocchio»

Av Carlo Collodi, dramatisert av Øyvind Osmo Eriksen

Regi og musikk: Øyvind Osmo Eriksen

Kostymer: Ingjerd Meland

Med: Fabian Svegaard Tapia, Kaia Varjord, Pål Christian Eggen, Gaute Adela Aastorp Cudjoe, Peiman Azizpour

Rommen Scene/Det Norske Teatret

---

Jeg er sikker på at de aller fleste, både barn, ungdom og voksne i ulike generasjoner, får noen ganske tydelige bilder i hodet når de hører navnet Pinocchio. Det er Disneys julekavalkade, ikke sant? Med den drømmende Timmy Gresshoppe som synger «When You Wish Upon a Star» og en skranglete marionettedokke som prøver å danse uten at noen tråder holder ham. Den nye teaterversjonen av Carlo Collodis fortelling «Pinocchio» er blitt noe ganske annet. Her snakker vi mørk materie og skumle typer. Og ideen er ikke dum, men resultatet er blitt altfor uhåndgripelig til at det fenger.

På Rommen scene i Groruddalen har regissør Øyvind Osmo Eriksen dramatisert og iscenesatt en «Pinocchio» for ungdom fra tolv år og oppover, hvor den opprinnelige fortellingens undertoner blåses opp og blir de viktigste drivkreftene i det som skjer på scenen. Scenerommet ligger for det meste i mørke, det er sparsomt dekorert, og det er lys, røyk og karakterer som får være definerende for rommet. Og fra det øyeblikket dokke-gutten Pinocchio (Fabian Svegaard Tapia) ramler inn på scenen gjennom et sceneteppe til sin stolte far Gepetto (Pål Christian Eggen), er han kastet ut i et mørke som det kan synes vanskelig for ham å komme seg ut av. For mens Gepetto vil at dokke-sønnen skal gå på skole, bytter Pinocchio en lesebok mot en billett til et teatershow, og fra da av er han på en reise nærmere skråplanet enn de skrå bredder for å si det sånn. Pinocchio treffer en rev og en katt (Gaute A.A. Cudjoe og Peiman Azizpour) som vil lure ham for penger, det trekkes en kniv, en blodig kokk dukker opp, og det virker som om døden lurer rundt hver eneste sving. Men det finnes et håp, en fe, eller en jente med blått hår (Kaia Varjord).

Fordi scenerommet er så tomt, er det vanskelig å vite hva slags univers vi egentlig befinner oss i her. Karakterene er heller ikke helt tydelige; katten og reven ser mest ut som et par røvere, en fugl ser ut som en hvitkledd disco-konge, og jenta med det blå håret er gjennomgående en uklar skikkelse. Er hun levende eller død, for eksempel? Dermed er det vanskelig å leve seg inn i denne fortellingen. Det virker mest som den foregår på et symbolsk eller metaforisk plan, og jeg er usikker på om en tolvåring får helt taket på dette her når jeg ikke gjør det som voksen.

[ Japanske «Hvalen i rommet» på Nationaltheatret åpner for både diskusjon og kulturell refleksjon (+) ]

Det er også vanskelig å føle med Pinocchio fordi han forblir mye av den samme gjennom hele historien; han tar dårlige valg og havner i uheldige situasjoner, helt til det plutselig snur mot slutten. Men det er lite karakterutvikling underveis. Fabian Svegaard Tapia har imidlertid funnet et helt nydelig kroppsspråk for denne dokke-gutten som prøver å bli en levende gutt. Med rytmikk og plastisitet skaper Tapia en fabelaktig illusjon av å være en skikkelse med tre i alle ledd, og hadde han fått muligheten til å utvikle karakteren videre, kunne vi blitt veldig glad i hans Pinocchio.

Når det gelder denne forestillingens dypere meningslag, er de heller ikke avklarte. Dette skyldes blant annet at det som er av psykologi i fortellingen er lagt ene og alene i en stemme som vi må anta er Pinocchios samvittighet, eller Timmy Gresshoppe, om du vil. Stemmen snakker om at Pinocchio er for lettlurt og at han lyver for mye, og til slutt sier den at han må være seg selv, stole på seg selv. Men vi ser ikke denne utviklingen i Pinocchio. Jeg stusser også litt over det som må kalles en slags moral i denne forestillingen, nemlig at det går deg ille om du dropper skolen. Og for en del gjør det jo det. De tar kanskje tar de noen dårlige valg, som vår lille venn av tre gjør her. Men det hadde vært mye viktigere å lage en forestilling som gikk mer i dybden på hvorfor noen unge, som Pinocchio, dropper ut av skolen. For det er det mange grunner til, og denne forestillingen klarer ikke å gi en tilfredsstillende behandling av problematikken.

[ En unik og personlig historie gjøres relevant og dagsaktuell når Ruth Reese hylles i urpremieren «Ruth Reese: Give Me A Crown» (+) ]

Allikevel kan det være at den aktuelle målgruppen kan finne sider ved denne scenefortellingen som de kan enten kjenne seg igjen i, eller oppleve som interessante diskusjonstemaer. Om forestillingen rent strukturelt ikke fungerer så godt, så har den en mystikk ved seg som kan trigge nysgjerrigheten hos både ungdom og voksne. Og det kan være fint å eksponere ungdom for kunstneriske uttrykk der ikke alt er opp i dagen, der man sitter igjen med noen spørsmålstegn. Det er ikke alt i livet som kan eller skal forstås. Men når det er sagt, tror jeg ikke mystikken hadde forsvunnet fra denne «Pinocchio»en om man hadde jobbet litt mer med både psykologien og moralen i fortellingen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen