Lang dags ferd mot mørket

---

5

TEATER

«The Humans»

Av Stephen Karam

Regi: Bjarte Hjelmeland

Med Ingar Helge Gimle, Birgitte Victoria Svendsen, Melina Tranulis, Henriette Faye-Schøll, Modou Bah, Marit Østbye

Oslo Nye, Centralteatret

---

Det dunker, surkler og stønner både i menneskesinnet og i den gamle leiligheten i New Yorks Chinatown, hvor en familie på tre generasjoner samles til Thanksgiving-lunsj. Men de har langt større ting å bekymre seg over enn hvorvidt kalkunen er tørr. Stephen Karams stykke som nå settes opp på Oslo Nyes scene Centralteatret, er blitt en fascinerende blanding av det klassiske amerikanske erkjennelsesdramaet og et svartlakonisk kammerspill med et ensemble som skyter ut av startblokka. Regissør Bjarte Hjelmeland balanserer hårfint den underliggende humoren med den desperate sårheten, frykten og skammen som rir de enkelte.

Stephen Karam (født 1980) er en av de sentrale yngre dramatikerne i USA. «The Humans» som nå settes opp i Norge for første gang, vant i 2016 Tony Award for beste skuespill, samt at det ble nominert til Pulitzer-prisen. Karam filmatiserte for øvrig selv stykket i fjor med Richard Jenkins og Amy Schumer i sentrale roller, og filmen «The Humans» – som fikk svært gode kritiker – er tilgjengelig for leie på diverse strømmekanaler også i Norge. Den er vel verdt å se, men det er i høy grad også oppsetningen på Centralteatret, som understreker hvilken liten genistrek dette nærblikket på en familie er når det gjelder å speile et samfunn som knaker i sammenføyningene.

Det hele forsterkes av den klaustrofobiske, slitne leiligheten det hele utspiller seg i, hvor det stadig kommer tunge drønn fra oven mens rør og uidentifiserbare elementer suser og bråker, som om hele leiegården skulle være en levende organisme.

[ Liv Bernhoft Osa og Svein Tindberg skal spille «Romeo og Julie» på Det Norske Teatret - 37 år etter  ]

Båndene mellom Blake-familiens medlemmer er tynnslitte og preget av hemmeligheter, gammelt nag, tragedier, sykdom og dystre utsikter. Men også samfunnet de lever i er tynnslitt, som i en apokalyptisk skumringstime i et Amerika som trues av strukturelt, indre sammenbrudd. Familiens yngste datter Brigid Blake (Henriette Faye-Schjøll) og kjæresten Richard (Modou Bah) har invitert til Thanksgiving i leiligheten på Manhattan. Inn toger faren Erik (Ingar Helge Gimle), moren Deirdre (Birgitte Victoria Svendsen) og søsteren Aimee (Melina Tranulis) med farmoren (Marit Østbye) i rullestol, borte vekk i Alzheimers.

[ Toralv Maurstad 1926 - 2022: For et liv! ]

Blakene er en sterkt sammensveiset arbeiderklassefamilie fra Scranton i Pennsylvania der moren og faren fortsatt bor med farmoren. Døtrene har flyttet for lengst, og moren og farens klønete omtenksomhet skaper heller irritasjon enn takknemlighet. Fastlåst i gamle familiemønstre begynner de velmenende kritiske bemerkningene og de evinnelige gjentakelsene å dryppe fra første stund. Brigid og Richard er nyinnflyttet. Pappesker står uåpnet, velkomstdrikke serveres i plastkrus og logistikken rundt hvordan de skal få farmoren ned i stua og kjøkkenet, som er i underetasjen, må løses fortløpende. Toalettet er på det andre planet, dit må de stadig hele gjengen, og utlufting finnes ikke. Det er som om stanken blander seg med tematikken.

Døtrene i Blake-familien ser ut til å ha tatt et trinn opp på klassestigen i forhold til foreldrene. Brigid vil bli komponist, Aimee er advokat, men framtidsutsiktene er langt fra lyse for noen av dem. Aimee som er lesbisk har det kanskje verst der og da. Kjæresten har forlatt henne, og hun har grunn til å frykte et liv i ensomhet og med sviktende helse. Også Brigid bærer på sitt, men kjæresten Richard har i det minste penger ut fra en høyere finansiell status enn familien han har forelsket seg inn i. Pengesorger er i det hele tatt et påtrengende spørsmål som river og sliter i Blake-familien, som en kime til evig frykt og usikkerhet i et land der forsikringer, helsehjelp, sosiale sikkerhetsnett eller jobber for den saks skyld ikke uten videre er forbeholdt arbeider- og middelklassen. Brigid har for eksempel flere ulike bar-jobber og et høyt studielån.

[ «Snøsøstera» er blitt en juleklassiker for vår tid - også i teatret (+) ]

Moren Deirdre er ikke helt i vater verken med verden eller familien, og akkurat som e-postene med nonsens hun sender, stikker hennes uttalte og uuttalte misbilligelse som kniver i døtrenes sinn. Men denne dagen, hvor hun stadig trøstespiser, ligger det noe mer under. Faren Erik er også mer utafor enn han pleier, og blir ikke bedre av et betydelig påfyll av øl. Han er bekymret over at datteren bor i førsteetasje med kjeller i et område som vil oversvømmes ved stormflo. Han misliker i det hele tatt at Brigid bor i New York, byen hvor hans bestemor døde da det utbrøt brann i fabrikken hun jobbet på. Han kommer stadig tilbake til et traume etter terrorangrepet 11. september, og den generelle uroen ligger som beskt grunnvann under det hele. Men som i Eugene O’Neills «Lang natts ferd mot dag», som det tross et annet klasseperspektiv er naturlig å skjele til, skal det hele fram i lyset i løpet av de nærmere to timene middagen varer, spilt som i realtid på scenen i leiligheten som scenograf Gjermund Andresen har skapt, trolig i tråd med originaloppsetningen.

Som dramatiker holder Karam seg tett opp til virkeligheten i måten han konstruerer familiens svært amerikanske historie på. Han kommer selv fra Scranton, og brannen han sikter til er katastrofen som rammet Triangle Shirtwaist-fabrikken i 1911, fortsatt den dødeligste industrielle ulykken i New Yorks historie. I stykket blir den en flik av et større bakteppe som samlet sett indikerer noe truende, et varsel om ødeleggelse både på et mikroplan og i den helt store sammenhengen. Bygningen støter fra seg stadig dystrere lyder, i leiligheten går lyspærene en etter en og mørket blir påtrengende.

[ Som fyrbøtere i lille helvete holder Pia Tjelta og Jon Øigarden den frådende ilden ved like på Torshovteatret (+) ]

Skuespillerne bærer det hele med replikksikkert spill, og trolig vil timingen som er en premiss for stykkets driv sitte enda bedre etter hvert. I dialogen, i situasjonene og den litt dysfunksjonelle gangen rundt grøten ligger også store glimt av beksvart humor. Her er Gimle herlig stødig som en mann på kanten av stupet som er i ferd med å dra resten av familien med seg, og Svendsen målbærer sterkt en sorg og en frustrasjon som gir urimelige utslag. Faye-Schøll og Tranulis har et fint samspill som søstre, men gir også dramaets indignerte uro retning og volum mens de klamrer seg til noe som kan forveksles med håp. I dette går Bah på diplomatiske gummisåler og Østbye spiller farmoren uten tilløp til enkle og overdrevne løsninger.

Det er likevel kjernefamilien, mor, far og døtrene, som bærer det som også blir tematikkens kjerne. Om det skyldes livet, dem selv eller tiden spiller mindre rolle, men de har alt å tape. Og vissheten om at de høst sannsynlig er i ferd med å gjøre nettopp det, kan selv ikke den sammensveisede varmen de har seg imellom bøte.

Dagsavisens anmeldelse av «The Humans» er basert på generalprøven.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen