Når stjernene slukkes og heltene dør

---

5

FILM

«Black Panther: Wakanda Forever»

Regi: Ryan Coogler

USA, 2022

---

Da Black Panther ble introduserte i «Captain America: Civil War» (2016) kunne ingen av oss ha ant at superheltens andre solofilm ville starte med hans begravelse. Men selv ikke den sterkeste helt kan overvinne uhelbredelig kreftsykdom. Marvel-konsernet sto ovenfor et betydelig dilemma denne gangen: hva gjør man hvis hovedrolleinnehaveren i en av deres mest folkekjære filmer helt uventet mister livet under planleggingen av oppfølgeren? Chadwick Boseman holdt kreftdiagnosen hemmelig frem til sin tragiske død i 2020, bare 43 år gammel. Et sjokk for oss alle, som var overbevist om at han ville spille en sentral rolle i Marvel-universet fremover.

Manuset til «Black Panther II» ble fullført bare noen dager før Boseman sovnet inn, så det mest naturlige ville ha vært å la en annen skuespiller overta rollen. Regissør/manusforfatter Ryan Coogler var så rystet over tapet av sin nære venn at han vurderte å legge opp som filmskaper, men valgte isteden å forme om hele prosjektet til en episk elegi for Chadwick Boseman. Coogler har gjenforent mesteparten av det kreative teamet og skuespillerne fra «Black Panther» i en mastodontfilm med et budsjett på rundt to milliarder kroner, og spilletid på over 160 minutter (Marvels nest lengste film etter «Avengers: Endgame») - som avslutter studioets ufokuserte fjerde fase med et følelsesladet, foreløpig punktum.

Wakanda er rystet av at deres monark og beskytter T’Challa har omkommet av en ikke stadfestet sykdom. Et år senere sliter fortsatt lillesøsteren Shuri (Letitia Wright) med å å bearbeide at hun ikke var i stand til å redde broren sin, og at alle hennes bioteknologiske ferdigheter var til ingen nytte.

Fortvilelsen bobler opp i et retningsløst raseri, og i sine mørkeste stunder har Shuri mest lyst til å «brenne ned hele verden». T’Challa var en forholdsvis nykronet monark, som tredde inn i rollen som nasjonens konge etter at hans far T’Chaka ble drept i et attentat i 2016. Så at nok et statsoverhode dør sender Wakanda inn i politisk ustabilitet, mens mektige krefter kravler over hverandre for å få kloa i deres verdifulle naturressurser. Stormaktene antar at Wakanda har blitt betydelig svekket etter å ha mistet sin beskytter Black Panther, noe som kan gi dem sjansen til å få fatt i det ultimate masseødeleggelsesvåpenet: Vibranium. Dronning Ramonda (Angela Bassett) akter imidlertid ikke å la andre nasjoner utnytte nasjonens sorg som et redskap til internasjonal ustabilitet, og USAs myndigheter begynner å snuse etter Vibranium utenfor Wakandas grenser.

[ Jakob Rørviks debutspillefilm «Thomas mot Thomas» er noe av det kuleste vi har sett innen norsk film på lenge (+) ]

Et funn på havbunnen i Atlanterhavet vekker oppmerksomheten til en enda mektigere fiende: det akvatiske, Atlantis-aktige monarkiet Talokan. De har holdt seg skjult langt under havoverflaten i mange hundre år, og deres konge Namor (Tenoch Huerta) akter å gå til full krig mot overflaten for å beskytte sitt eget folk. Han har nok soldater med superkrefter til å vinne en verdenskrig. Til Namors forsvar hadde han sist kontakt med menneskeheten da spanske conquistadorer gikk uprovosert til angrep på hans fredelige folk og gjorde de overlevende til slaver - så han har gode motivasjoner for å være litt skeptisk til menneskeheten. Gjett om han kommer til å bli overrasket da han hører om Aquaman! Mutanten Namor (eller Sub-Mariner, som han kalles i tegneseriene) presser dronning Ramonda til å spore opp det teknologiske geniet som konstruerte maskinen CIA benyttet til å oppdage hans Vibranium-baserte verden.

Nærmere bestemt: den nittenårige MIT-studenten Riri Williams (Dominique Thorne), et teknisk geni som dessuten har konstruert sin egen Iron Man-drakt. Namor akter å henrette Riri for å bevare hemmeligheten om sitt kongedømme, og inviterer Shuri ned til sin verden for å vise hva som står på spill. Til tross for sine forholdsvis noble hensikter forventer Namor å inngå en allianse med Wakanda for å angripe felles fiender, og truer med å drepe både Shuri og resten av befolkningen i Wakanda hvis de trosser ham. I mellomtiden sender dronning Ramonda sin beste spion for å spore opp datteren: T’Challas ekskjæreste Nakia (Lupita Nyong’o) – som har startet en ny tilværelse som lærer på Haiti.

Med tanke på at «Black Panther: Wakanda Forever» måtte restruktureres på rekordtid er det et lite mirakel at dette har blitt en av Marvels mest fokuserte og følelsesladede historier på lang tid. Ryan Coogler har selv skrevet manuset sammen med Joe Robert Cole, og har åpenbart investert alt han har av lidenskap inn i dette prosjektet. Svenske Ludwig Göransson har komponert nok et kraftfullt, ukonvensjonelt musikkspor, så da får vi vel bare leve med at Rihanna leverer en temmelig uinspirert ballade (hennes først låt på seks år) under slutteksten. Dette utvikler seg til å bli mer et Shakesperiansk drama enn en tradisjonell superheltfilm, der Angela Bassett og Letitia Wright får muligheten til å levere kraftfulle monologer av et format vi ellers må til Shakespeare-globen i London for å oppleve.

Chadwick Boseman etterlater et tomrom filmen aldri klarer å fylle, uansett hvor stort dette ensemblet med dyktige karakterskuespillere er. Heldigvis faller ikke Marvel for fristelsen av å fylle tomrommet ved å gjenopplive Boseman digitalt, i stil med gjenferdet av Paul Walker i «Fast & Furious 7». Boseman forblir et tapt nærvær, foruten en smakfullt hyllest i Marvel-logoen og et rørende, siste farvel helt til slutt.

[ «Black Adam»: Svart sjel, slappe superkrefter ]

Det er usikker hva som venter Wakanda etter dette, hinsides et par avleggerserier på Disney+. Den første har tittelen «Ironheart» og fortsetter historien om Riri Williams. Den skal etter planen komme mot slutten av neste år, mens en separat serie med arbeidstittelen «Kingdom of Wakanda» er under planlegging med Ryan Coogler tilbake bak roret. Så kanskje ikke «Wakanda Forever», men i det minste «Wakanda for a Few More Years».