Fri og fantasifull Askepott

---

4

TEATER

«Askepott»

Regi: Alex Byrne

Med: Anne Bolette Stang Eng, Patrick Stenseth, Ingvild Haugstad, Ingeborg Larsen og Jonas Andersen Sandvik

Brageteatret, Union Scene i Drammen.

---

Vi befinner oss i en gammeldags hage med blomsterurner, store trær, rosebusker, statuer og et solid balkongrekkverk. Vi er riktignok på Union Scene i Drammen, og scenedekoren er rammen rundt Brageteatrets nye versjon av brødrene Grimms eventyr om Askepott. Men stemningen er det altså ikke noe å si på når vi trer inn i scenerommet. Vi skjønner fort at her skal vi få oppleve et eventyr. Og eventyr blir det, i en raus og lettere modernisert variant av den kjente fortellingen om Askepott. Så enten man har hørt eventyret bli fortalt eller har sett den nye eller gamle «Tre nøtter til Askepott», så vil denne forestillingen by både på gjenkjennelse og på noen helt nye elementer.

Askepott spilles på sympatisk vis av Ingeborg Larsen, mens hennes Disney-aktige og litt dumme prins fremstilles med overbevisning av Jonas A. Sandvik. De øvrige tre skuespillerne, Anne Bolette Stang Eng, Patrick Stenseth og Ingvild Haugstad, bekler roller som stemor og stesøstre, konge og dronning, og med enkle grep endres kostymer og hodebekledninger slik at de kan tre inn i og ut av ulike roller med enkelhet. Mari Lotheringtons kostymer er også noe av det fineste ved denne forestillingen. Her får vi både rysjer og kapper, sløyfer, glitter, silke og fløyel, og akkurat det tilfører denne forestillingen det lille ekstra og eventyraktige.

[ «Snøsøstera» er blitt en juleklassiker for vår tid - også i teatret (+) ]

Allikevel preges forestillingen av at skuespillerne og regissør Alex Byrne har jobbet og lekt den fram helt på egen hånd – og det holder ikke alltid helt fram. Askepott har blitt gjort lettere å relatere til fordi hun gis et egentlig navn, Johanna, og en ganske modernisert forhistorie. Det er ganske mye som moderniseres i denne fortellingen; prinsen blir for eksempel dumpet av forloveden til fordel for en kvinne, og Askepott og prinsen vil ikke egentlig gifte seg sånn med det samme. Samtidig beholdes veldig mye av det eventyruniverset vi kjenner, så vi er aldri i tvil om at vi befinner oss i en helt fiktiv verden.

Litt rørete og kladdete oppleves det allikevel fordi alt skal forklares og settes i en sammenheng vi kan forstå ut fra våre liv anno 2022. Mye av humoren virker dessuten som den er myntet på voksne, og moderniseringene oppleves ikke som spesielt nye eller radikale, så man kan spørre seg om det kunstneriske laget kunne valgt en litt annen vri for å ny-fortelle dette eventyret.

Skuespillerne gjør seg uansett bemerket, og ikke bare fordi de nevnte kostymene skaper oppmerksomhet omkring dem. Anne B. Stang Eng er spesielt guffen som den ene av Askepotts stesøstre, og Patrick Stenseth fremstiller med glans både en hysterisk stemor og en konge som er minst like dum som sin sønn prinsen. Tolkningene av de ulike karakterene er gjort ganske fritt, og i sum fremstår alle karakterene som et litt skrudd persongalleri rundt den ene kloke, selvstendige og oppegående karakteren – nemlig Askepott. Det oppleves merkelig at hun klarer å falle for en såpass grunn og korttenkt prins som han vi treffer her. Men vi får trøste oss med at han kan ha et utviklingspotensial. Vi burde bare fått et hint om at han faktisk har det.

[ En unik og personlig historie gjøres relevant og dagsaktuell når Ruth Reese hylles i urpremieren «Ruth Reese: Give Me A Crown» (+) ]

Akkurat dette peker på at det kunstneriske laget kunne hatt et litt mer analytisk blikk underveis i arbeidsprosessen. Det virker i all hovedsak som om de har lekt og improvisert seg fram til karakterer og handling, men noen ganger kan det være greit å ta et skritt tilbake og se om alt henger godt sammen også.

Selv om Askepotts stemor forkynner at hun «hater interaktivt teater», må det opplyses om at denne forestillingen faktisk er nettopp det. Barn får komme opp på scenen og hjelpe Askepott med å brette klær og sortere ris og erter, og når prinsen reiser land og strand rundt for å finne den som passer i den enslige glass-skoen, er det det voksne publikummet som må til pers og prøve den. Til og med om man heter Kjell. Slik kommunikasjon med publikum har lett for å falle i smak, og premierepublikummet lot til å kose seg med akkurat dette.

[ Toralv Maurstad 1926 - 2022: For et liv! ]

Brageteatrets versjon av «Askepott» appellerer med fine visuelle virkemidler i dekor og kostymer, noen morsomme sanger får vi også høre (det kunne vært flere av dem), og den prøver å inkludere både små og store. Men det er ikke alt som treffer, det er ikke alt som henger på greip, og derfor blir dette, summa summarum, et altfor lite eventyrlig eventyr.

«Askepott» på Brageteatret spilles 8. og 9. november i Drammen, turnépremiere i Askim 11. november