Kultur

Toralv Maurstad 1926 - 2022: For et liv!

Toralv Maurstad var en koloss i norsk teater- og kulturliv, en eventyrlig skuespiller, regissør og villstyring både på og utenfor scenen.

«For et liv». Det var tittelen Toralv Maurstads ga sin egen selvbiografi, eller samlingen av forrykende, forrykte og tvers gjennom sjarmerende episoder, anekdoter og røverhistorier fra flere mannsaldre i norsk teater og film. Et liv vi kan sette både ett og flere utropstegn bak, rikt fra begynnelsen, rikt inn til det siste, i rollen som han mer enn noen andre gjorde til sin egen, rollen som Toralv.

Det vil alltid være en «grand old man» i norsk teater. Men med Toralv Maurstads død kan vi slå fast at den siste og fremste fra det siste århundret er borte, og med han en definisjonsmakt som bidro til betydelig modernisering av ikke bare teatret som arena, men også selve skuespillerrollen. Han var en Askeladden som aldri godtok at eventyret var ute, men selv for en som samlet så hengivent på opplevelser, mennesker og roller må eventyret ta slutt en dag. Tilbake står minnene, mytene, vandrehistoriene, skrønene og sannhetene som vil bli gjenfortalt lenge, langt inn i de små timene.

Noen av disse var «historier jeg bare har fortalt mine venner», åpenhjertige og selvavslørende i egen biografi. Andre forble ufortalt. Toralv Maurstad døde 4. november. Han ble 95 år gammel. Selv om det knapt kommer overraskende når en mann går ut av en tid og inn i en annen etter nesten hundre år på landjorda, etterlater han seg et søkk, et tomt og svart rom nærmest i uvisse, som om en siste bærende vegg brått er borte.

Maurstad i rollen som Puck i Shakespeares «En midtsommernattsdrøm» som ble satt opp på Nationaltheatret i 2009. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Som sønn av Tordis og Alfred Maurstad, to av datidens store skuespillere var stafettpinnen gitt fra fødselen av. Han betegnet oppveksten som enebarn blant fraværende skuespillerforeldre og epletrær på beste Oslo vest som et paradis. Og farens «Gudbevaremegvæl nå juger du så du tror det sjæl!»-kompliment sier nok sitt om at Toralv var en historieforteller fra barnsben av. Allerede i 1937 vant han et bredt publikums hjerter i Tancred Ibsens film «Fant», hvor faren hadde hovedrollen. Det var også faren som kastet kan ut av hjemmet og inn i verden, som blant annet førte han til Royal Academy of Dramatic Art i London.

Han debuterte profesjonelt ved Trøndelag Teater, men ble snart hentet til Oslo av Wenche Foss, som han skulle leve nær et helt liv med på scenen. Siden har det ikke vært stopp. Han skulle komme til å lede både Oslo Nye Teater og Nationaltheatret som den teatermannen han ble også bak kulissene. Det er et svimlende spenn mellom skuespillerbarnet Toralv Maurstad og den gamle nestoren som sent i livet igjen fylte skoene til Peer Gynt som om han knapt hadde gjort annet. Og uansett rolle sto han sikker i rampelyset, ertende, klarsynt, lynkjapp, munnrapp og med mantraet «faen også» hengende som en sneip i munnviken.

Toralv Maurstad

Som da han småsprang opp marmortrappen på Nationaltheatret for å holde tiltredelsestalen som teatersjef i 1978, og kom til å tenke på et bilde som ble tatt av han sju år gammel i den samme trappen. Femti år tidligere. Han skulle spille prins Mamilius i Shakespeares «Et vintereventyr», med Johanne Dybwad som instruktør. Vel oppe i publikumsfoajeen sto han ansikt til ansikt med dem alle, forteller han i «For et liv», selve gullalderen som han selv hadde blitt en del av. Wenche Foss, Per Aabel, Knut Wigert, Ingerid Vardund og Henki Kolstad. Han fryktet teatersjefjobben, og kollegene, og det skulle vise seg at han hadde svært god grunn til det. Å forvandle Oslo Nye Teater til et komedieteater noen år i forveien hadde vært en suksess, om enn med noen tornestikk. Men Nationaltheatret for en sjef med selektivt utviklede demokratiske egenskaper, var noe annet. Det var en tid for og i endring, og politikken løp like ildrød gjennom gangene som brannen i hans periode skulle gjøre. Det endte i knallharde direktiv, oppsigelser og streik, og i voldsom publikumstilstrømning. Men for han selv også en erkjennelse av at han ikke var en helt ung skuespiller lenger.

Toralv Maurstad

Sett utenfra kunne det virke som om døgnet hadde det dobbelte antallet timer for Toralv Maurstad som for oss andre. Han sto på scenen, regisserte, ledet, sjefet, festet, bygde stort på Voksenkollen i Oslo og enda større på slektsgården i Nordfjord. Han gikk i fjellet, på ski, fisket, sjauet, svømte og kastet seg ut i selskapslivet straks anledningen bød seg og sneiet rett som det var innom blitsregnet fra mediene.

Det kunne virke som om han alltid var ute i lyset, men han levde like gjerne tilbaketrukket, arbeidende og puslende med sitt. Kontrastene var store, alvoret la han aldri skjul på heller, men tilsynelatende behersket han det. «Du kommer ikke unna livet, selv ikke en skuespiller gjør det», sa han. Han brukte nedturene og kaoset også på scenen. Som da han bare timer etter at han mistet sitt første barn i krybbedød, under hans første ekteskap med Eva Henning, sto på scenen som Peer Gynt.

Toralv Maurstad

Toralv Maurstad elsket å være skuespiller. For han var det et kall og en livsoppgave. Som den store scenepersonligheten han var så han viktigheten og verdien i farsen og komedien som kunstform, og hvilken samlende kraft en skikkelse som Georg Anker-Hansen i TV-serien «Hotel Cæsar» kunne ha. Maurstad ga den norske scene- og skuespillerkunsten en høyst tiltrengt bredde da han legitimerte det mange anså for å være mindre verdifullt. Samtidig gjøv han løs på de store rollene i scenekunstens beinmarg i dramaer av Eugene O’Neill, Lars Norén, Beckett og mange andre. Som Shakespeare. Puck i «En midtsommernattsdrøm» ble hans favorittrolle.

Toralv Maurstad

Han skulle bli en av norsk films store profiler etter «Andrine og Kjell» (1952), med store roller i filmatiseringen av Axel Jensens «Line» (1961), Arne Skouens «Kalde spor» (1962), «Song of Norway» (1970) og som stemmen til selveste Ludvig i «Flåklypa Grand Prix» for å nevne noen. Men teatret og livet ventet med større oppgaver som tok all tid. Som regissør kunne han overraske med å sette opp «Vaginamonologene», som en mester på scenen kunne han skape teaterhistorie på Nationaltheatret og landet rundt med «Sokrates forsvarstale». Og lik en Peer Gynt kunne han være seg selv nok. Når han gang på gang smatt unna med et ertende og fandenivoldsk smil kunne nok mange banne som Bøygen og hevde at «han var for stærk. Der stod kvinder bag ham».

Toralv Maurstad

Han ga seg aldri. Det er ikke mer enn fire år siden Toralv Maurstad etter å ha kommet seg fra et hjerneslag vaklet opp og ned stiger og trapper i hans andre store og evige rolle foruten seg selv, som nettopp Peer Gynt. Han hadde spilt Peer før, men Maurstad har knapt vært større enn da han bitte liten kom inn i bakerst på scenen på Det Norske Teatret, søkende ut fra randsonen og mørket mot den symbolladede bruen i stykket, som vi i salen med hjertet i halsen skulle se han forsere.

Toralv Maurstad

Like stort var hjertet da en annen nittiåring, Espen Skjønberg, gjøv løs på Tsjekhov på Nationaltheatret med den samme dødsforakten. Det er noe symbolsk over disse to gigantene i norsk teaterliv, som sent i livet møttes på ny til en endelig dyst mot og med hverandre i «Mens vi venter på Godot», en forestilling de sammen fikk Heddaprisens ærespris for i 2005. Skjønberg døde i august i år. Bare noen lange uker senere er også Maurstad borte. Det er en hard høst for gamle menn.

Toralv Maurstad var en briljant skuespiller, guttete, usnobbete og med en uforlignelig komisk timing. I de dramatiske rollene gikk han inn i med en kirurgisk sans for ordets makt og mimikkens kraft. Selv rollen som «kjendis» spilte han til fingerspissene, ble folkekjær og kjent samtidig som han innbød til ærefrykt. Oppsetsig, oppmuntrende og i kunstens tjeneste ustoppelig oppofrende. Slik vil Toralv Maurstads minne klinge i ettertiden, som i en Pucks drøm etter teppefall.

Toralv Maurstad bisettes fra Oslo domkirke torsdag 24. november klokka 12. Skuespilleren døde 4. november, 95 år gammel.

Mer fra: Kultur