---
4
TEATER
«Hvalen i rommet»
Av Toshiki Okada, oversatt av Anne Lande Peters
Regi og koreografi: Toshiki Okada
Scenografi og Kostyme: Katrin Bombe
Med: Kjersti Tveterås, Bernhard Arnø, Henriette Marø, Ingjerd Egeberg, Anneke von der Lippe og Eindride Eidsvold
Nationaltheatret, Kanonhallen på Løren
---
For mange nordmenn er japansk teater kanskje mest forbundet med de tradisjonelle teaterformene no og kabuki, som særlig i teaterhistoriske fremstillinger vies en del plass. Utvekslingen av nyere scenekunst mellom et europeisk land som Norge og et asiatisk land som Japan har heller ikke vært særlig sterkt representert i det norske scenekunstfeltet, så når teatersjef Kristian Seltun ved Nationaltheatret har gitt den velrennomerte japanske dramatikeren, koreografen og regissøren Toshiki Okada plass i høstens repertoar, er det et nødvendig og aldeles strålende initiativ. Om forestillingen hans, «Hvalen i rommet», er like strålende, kan nok diskuteres. Men bare det å få denne japanske scenekunstneren inn på en norsk scene med alle de konnotasjoner som ligger i hans uttrykk, bidrar i det minste til en del verdifull refleksjon omkring kulturelle referanser.
«Hvalen i rommet» settes opp på Nationaltheatrets scene i Kanonhallen på Løren, et scenerom som hittil har sett mistenkelig likt ut i svært mange oppsetninger. At det endelig har blitt forvandlet til et rom inni magen på en hval – en hval som er full av plast – er en helt ny opplevelse. Katrin Bombes scenografi viser dermed at det faktisk er muligheter for stor forvandling av dette rommet også. Mer av det!
Inni denne hvalens plastfylte mage befinner det seg seks navnløse karakterer spilt av Kjersti Tveterås, Bernhard Arnø, Henriette Marø, Ingjerd Egeberg, Anneke von der Lippe og Eindride Eidsvold. Men hvem er de? Hva gjør de og hvordan havnet de der? Vil de noen gang komme seg ut? Det er noe av det denne forestillingen kretser rundt og som de seks karakterene forteller ulike fortellinger om. Kanskje er de seks Green Peace-aktivister som har blitt slukt av hvalen under en aksjon. Kanskje er de seks rike personer fra en luksusyacht – hvem vet?
Samtalene dem imellom er egentlig en salig røre av en rekke hval-relaterte fortellinger og refleksjoner. Hvalen som symbol for dyre- og miljøvern, hvalen som historisk og litterært vesen, hvalen som energikilde, alt berøres og drøftes og diskuteres. Allikevel er det vanskelig å forstå hvor denne forestillingen vil, for den oppleves aldri helt politisk og den er bare sånn halvveis morsom eller satirisk. Kanskje er forestillingen litt for snill og sympatisk og gir for mye plass til for mange perspektiver. Men det står også for meg at det er nå vi må diskutere noen kulturelle referanser.
[ Christopher Nielsens rasjonelle galskap når nye høyder i det gamle Munch-museet på Tøyen i Oslo (+) ]
Jeg undres over om en norsk dramatiker og regissør noen gang ville lage et slikt stykke om nettopp hvalen. Plasthvalen som ble funnet utenfor Sotra i 2017 fikk jo en nærmest ikonisk status som miljøsymbol. Men ellers har Norge en vært hvalfangstnasjon siden 800-tallet, og kritikken av fangstvirksomheten i moderne tid har i stor grad kommet utenfra. Her til lands har det heller ikke vært spesielt kontroversielt å spise hvalkjøtt. Kanskje ville tematikken og vinklingen på dette stykket fungert bedre på et utenlandsk publikum. Så er det Toshiki Okadas sceniske formspråk, som er sterkt preget av å være koreografisk og ikke helt i synk med det teksten uttrykker. Dette fysiske scenespråket er særlig knyttet til Okadas stykker om Japans Lost Generation.
Denne generasjonen japanere som i forbindelse med en mangeårig økonomisk stagnasjon har strevd med å finne fast jobb, hjem og fotfeste, sluttet å engasjere seg og tenke langsiktig. Som ikke har vært i kontakt med seg selv og på et vis mistet kontakt med verden. Det fysiske scenespråket har på sitt vis uttrykt denne tematikken. Så er spørsmålet om og hvordan dette scenespråket fungerer i dette stykket om hvalen. Det er vanskelig å oppleve hvalfangende nordmenn som en Lost Generation – men kanskje er hvalbestanden det, hvis man bare er svartsynt nok og også tar hvalen med plast i magen med i betraktningen. En viss kunnskap om Okadas koreografiske uttrykk må man uansett ha for å kunne tillegge det en slik betydning her. Og muligens er dette uttrykket lettere å forstå for et publikum som har med seg referanser fra en annen teatertradisjon enn den europeiske.
«Hvalen i rommet» er en tittel som ganske åpenlyst spiller på det velkjente uttrykket «elefanten i rommet.» Uttrykket brukes som kjent om betente saker, om store problemer som ikke snakkes om og dermed bare blir enda større av det. Men er hvalen egentlig en elefant her i landet, eller er det igjen snakk om et utenfra-perspektiv? Denne forestillingen får meg i alle fall ikke til å føle at hvalen er noe annet enn en hval. Hvaler skal selvsagt ikke ha plast i magen, og det skal ingen andre levende vesener heller. Jeg tror bare det finnes langt mer effektive, engasjerende og tydelige måter å kommunisere akkurat det på enn det denne forestillingen gjør.
