---
6
KONSERT
Youssou N’Dour
Sentrum Scene, Oslo World
---
Kongen av afrikansk pop. Det er en karakteristikk mange kan ta hevd på, men slik ble Youssou N’Dour gang på gang presentert av seremonimesteren, en ivrig ladet «MC» gjennom hele konserten på Sentrum Scene. Og akkurat denne kvelden hadde han sine ord i behold. Konserten ble ubestridt Oslo Worlds både største og trolig aller beste i festivalårgangen 2022. Eller skal vi like godt si den trolig beste Oslo World-konserten på svært mange år.
Ikke mange legender kan på papiret måle seg med Youssou N’Dour. Desto mer gledelig er det at han i en alder av 63 år er langt fra så blasert og sedat som mange andre artister som har holdt det gående i nær fem tiår, uavhengig av hvilket kontinent de kommer fra. Med et 12–13 personers stort band, fylt til randen med perkusjon og kor, med saksofon og lekne gitarer, skapte han øyeblikk av storhet vi sjelden ser. Fra han ble heiet inn på scenen hadde han publikum i sin hule hånd, med en musikkarv som han med mye energi, showmanship og publikumsfrieri forvaltet ikke bare med fintfølende intelligens, men med en musikalsk magikers tro på fredagskveldens iboende kraft.
Han er elegant hvit i tøyet, retter stadig på brillene og angriper mikrofonen som om det skulle være en livline til verden. Det har den også på mange vis vært, om man tenker på den formidable suksessen han har hatt gjennom musikken, hvordan han transformerte griot-arven med tradisjonsmusikken og lot den blende inn i impulsene fra den afroamerikanske og -karibiske musikken som kom tilbake over havet og ble populær i Vest-Afrika på den tiden han vokste opp. Resultatet ble musikkstilen som kalles mbalax, og resten er historie, som man gjerne sier. Men det er ingen selvfølge at historien fortsatt har en vitalitet i seg som formelig blåser rundt 1.500 publikummere i Oslo av banen.
[ Lysende flamencohybrid fra Ingrid Jasmin (+) ]
At det skulle bli en slik kveld, ble klart allerede tidlig i settet da han fyrte av gårde kremnumre som «Serin Fallu» og «Li Ma Weesu», og så holdt han det gående nesten uten stans i til sammen to og en halv time, hvor ekstranumrene alene tok omtrent halvparten av den tiden før den symbolske «Happy» sendte oss ut i natten.
Senegals store profil har tro det eller ei aldri før spilt på festivalen som nærmer seg tre tiår fartstid. Han har i det hele tatt ikke vært en hyppig gjest i Norge, men fredag kveld, «a Friday Night in Oslo» som han sa, tok han igjen det tapte. Konserten på Sentrum Scene ble en oppvisning av hva perfekt pop kan være, en manifestasjon av den senegalesiske, eller den «senegambiske» musikken som han mer eller mindre alene har definert gjennom alle disse årene. Han ble det synlige beviset på at mbalax-stilen som han sto i bresjen for har utviklet seg, nådd et nytt publikum og en ny storhet kombinert med den panafrikanske popmusikkens gjennomslagsevne. Og under feststemningen ligger alvoret, politikken og det brennende engasjementet for både hjemlandet og det afrikanske kontinentets muligheter.
[ Morten Abel i Oslo Spektrum: Eldre og klokere, men er han bedre enn før? (+) ]
Nye artister som Burna Boy og andre har hyllet han som inspirasjonskilde, men han trenger ikke lene seg en ny generasjons hyllest av fordoms stolthet. På Sentrum Scene løp N’Dorus «hjemmepublikum» ut av sandaler og høye hæler, lot seg rive over ende av et uhemmet frieri fra scenen og flashet skarpskårne dresser og paljettbesatte kjoler i lyset fra smarttelefonene mens de danset seg inn i fellesskapet. Publikum var kledd til fest, og en konsertfest vi knapt har sett maken til.
Han er også en underholdningens mester, godt hjulpet av bandet og som sagt en ivrig seremonimester. Som når han lar en av veteranene i bandet, perkusjonisten Assane Thiam, briljere på tama, den såkalte «snakkende trommen», eller når han kler seg i vid kjortel og – i allsangens hete – deler publikum inn i ulike leire. De som snakket wolof og alle oss andre, vel vitende om at noen av låtene hans, de mest internasjonale, er langt unna utgangspunktet hans i bandet Étoile de Dakar mens han fortsatt var tenåring, og stilen han selv utviklet med sang på wolof for å ta avstand fra kolonispråket fransk.
Og, for å si det forsiktig, da han dro i gang hitlåten «7 Seconds» – den på alle vis fantastisk duetten opprinnelig med Neneh Cherry fra 1994 – var det som om en kjøleskapsdør ble åpnet og temperaturen sank momentant. Ikke fordi låten på noen måte er dårlig, men fordi den ble en nærmest anakronistisk påminnelse om at Youssou N’Dours storhet ikke ligger i alle de viktige og store samarbeidsøktene internasjonalt, men i den vestafrikanske identiteten tuftet på en antikolonialistisk bevissthet. Ingen vet det bedre enn N’Dour selv, samtidig forstår han hva publikum forventer av en popkonge når han endelig står på en scene som de opplever som oppnåelig. Sammen med den ene av sangerne han har med seg gjør han en fin versjon av «7 Seconds» som tenner både mobiler og nostalgi hos mange, mens andre igjen ser griper muligheten til påfyll og prat.
Så kunne festen fortsette der den slapp, og låter som «New Africa», «Dem» og «I Love You» fikk hele salen til å fukte strupen. Youssou N’Dour lar seg kalle tilbake på scenen igjen og igjen, han flørter med publikum, hyller bandet og gir av hele seg, samtidig som han aldri lar det være tvil om hvem som regjerer denne kvelden. Når han til slutt går og lar bandet ta siste økten, er det som en konge som abdiserer for kvelden og overlater til alle oss andre å begynne å fatte hvilken varme han brakte oss en hustrig novemberkveld i Oslo.
