Pop uke 44: Popmusikk med tidløse egenskaper

First Aid Kit

Søstrene Johanna og Klara Söderberg er blitt verdensvante i løpet av de 12 årene som er gått mellom deres første album og det nye «Palomino» Som vi var inne på i rapporten fra konserten deres på Øyafestivalen i sommer kan det alltids diskuteres om First Aid Kit er blitt ei for vanlig popgruppe i løpet av disse årene. De er ikke lenger to lokale tenåringer som kan leve på ungdommelig sjarm i en evighet. Med det nye albumet forsvinner betenkelighetene.

Sangene deres er nå inspirert av velprodusert, klassisk vestkystpop, fra Fleetwood Mac, Carole King og mange andre, pop som aldri går av moten. Det er sikkert ikke tilfeldig at Don Henleys «Boys Of Summer» var deres foretrukne coverlåt i sommer. «Out of My Head» er et perfekt åpningsspor. En av de fineste nye sangene er «Nobody Knows», en stor og atmosfærisk ballade med strykere som matcher, som umiddelbart tar plass blant deres beste.

Som vi hørte i singelen «Angel» i sommer er ikke dette bare lett underholdning. Det som høres så tilforlatelig ut på overflaten handler egentlig om de siste årenes verdenssmerte, om personlig angst og selvforakt: «What has fear ever done for me, except for holding me back?» Sangene oppsøker gamle minner, men også dyrekjøpte nyere erfaringer: «Did I disappoint you/I’m pretty sure I did/you thought I was some kind of rockstar/I was a nervous little kid», synger de i «Ready To Run». Noen av sangene hander om mer overkommelige forskjeller i privatsfæren: «We played Wild Horses on the car stereo/you prefer the Rolling Stones and I like Gram’s».

Kanskje er «Palomino» albumet mange hadde ønsket at Taylor Swift hadde laget i år. First Aid Kit er fortsatt noe for seg selv, også med alle innrømmelsene som må til for å kunne nå ut til et veldig stort publikum. De nye taktene klar dem godt. Harmoniene er selvfølgelig intakte. Hva mer kan man ønske seg? 27. og 28 februar er First Aid Kit på Sentrum Scene i Oslo.

CC Cowboys

I den nye sangen «Gal manns verk» høres det ut som Magnus Grønneberg ransaker sin egen virksomhet de siste 32 årene. «Klatre hele veien opp/til toppen av ditt ego og hopp/ se hvor du havner da/se hvem som tar imot». Med «Remontert» er CC Cowboys kommet fram til sitt 13. studioalbum. Med dette legger de Raga Rockers bak seg i antall. De har et stykke igjen opp til deLillos, men det er likevel en respektabelt diskografi fra ei gruppe som har tatt plass blant aristokratene i norsk rock, og kunne gi ut et album spekket med hits med Kringkastingsorkesteret i sommer.

Å remontere er ifølge gruppas egen forklaring et gammelt fransk uttrykk å forsyne en hær med friske hester, og få nye krefter. Det kan være fordi dette er det første albumet med ny trommeslager, Henrik Maarud, som har tatt over etter at Agne Sæther la fra seg stikkene etter 32 års tjeneste. Sæther spiller fortsatt på tre av sangene her, og skiftet går uproblematisk for seg. På de offisielle bildene er gruppa nå en trio med Grønneberg, Jørn Christensen og Per Vestaby.

«Remontert» er et relativt kort album, med åtte sanger, og jeg kan ikke se for meg at gamle venner av bandet vil oppfatte noen av dem som nedturer på konserter sammen med de gamle favorittene. Sanger som «Lykken er å ha noe å se frem til», «Bedre tider» og spesielt «Berlin, oss to» kan godt sammenlignes med gruppas fineste. Optimistiske eller vemodige tanker om livets utfordringer går tråder gjennom albumet. Albumet avsluttes med «Gamlebyen», en slentrende heimstadssang som kanskje kan komme til å slå godt an for dem hjemme i Fredrikstad. Å, joda!

Ingvild Flottorp

Ingvild Flottorp tilhører alle dem i det vi kaller den nye norske americanalinjen, en singer/songwriter som noen fortsatt foretrekker å kalle det. Eller visesanger om hun hadde sunget på norsk. Flottorp debuterte med albumet «It All Seems So Clear» i fjor. For dette ble hun nominert til årets nykommer i den nystartede americanaprisen Fjording. Det nye «I Just Wanna Know It All» er ikke fullt så country som det forrige albumet, selv om Øyvind Blomstrøm spiller steelgitar når det passer seg sånn. De viktigste medspillerne er søsknene Tobias Flottorp Heltzer (kor og mange instrumenter) og Johanne Flottorp (fele og kor), og Mathias Hammersmark Olsen (gitar og strykerarrangementer) som også synger duett i «Telling Me Lies».

Det er en litt gammeldags stemning over mange av sangene her. Den gir en nostalgisk glød som passer utmerket til Flottorps følsomme stemme, de gode melodiene, de romantiske tekstene og de smektende koringene. Fikk jeg fram at dette er et fint album?

Wisløff/Angelskår

Pål Angelskår trenger kanskje ingen nærmere presentasjon for faste lesere etter alle de gode ordene om alle de gode årene med Minor Majority. Nå har han laget et duoalbum sammen med Karl-Joakim Wisløff, bassist i gruppa Orango i mange år, og multiinstrumentalist på utallige innspillinger med andre artister. Dessuten fast medlem i bandet når Angelskår var soloartist. Det fortelles at Wisløff kom til Angelskår med skisser til noen sanger han ikke hadde tekster til, og at samarbeidet begynte der. Senere gikk det også andre veien, at Angelskår presenterte Wisløff for tekster han ikke hadde funnet melodier til.

Albumet «Nothing Ages Quite Like Happiness» viser at utvekslingen av ideer har vært effektiv. Dette er for det meste stillferdige, stemningsmettede sanger der stemmene deres utfyller hverandre, også harmonisk for ekstra fin popeffekt. De har også hjelp fra Erland Dahlen på trommer, og Thom Hell spiller gitarer og tangenter her og der. «Nothing Ages Quite Like Happiness» har et lykkelig utfall, med tidløse tendenser og potensial til å bli en kultfavoritt.

Skambankt

Fredag spiller Skambankt sin aller siste konsert, for 5.000 på hjemmebane i DNB Arena i Stavanger. I alle fall fram til gjenforeningen, som vi pleier å minne om ved slike anledninger. Gruppa lager en livestrøm av denne begivenheten på Vierlive, sånn at alle som vil kan være med på å ta farvel.

Konserten fredag er avslutningen på en rekke turneer land og stand rundt, fra de små klubbene til de største festivalene og tre ganger på plakaten i Roskilde. De har holdt på 28 år, de siste 18 av disse i full offentlighet, og gitt ut ti album. Det mer enn antydes at de tidligere gjestevokalistene Prepple Houmb og Åge Aleksandersen også kommer til å stille opp under «seremonien».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen