Bonos bekjennelser

---

Selvbiografi

Bono

«Surrender: 40 låter, én historie»

Oversatt av Gunnar Nyquist

Cappelen Damm

---

«Herregud, det låter som U2». Slik reagerte U2 da de kom opp med riffet på «Beautiful Day», forteller vokalist Bono i sin selvbiografiske bok «Surrender». «Beautiful Day» (2000) ble en av de helt store U2-låtene, og forlenget bandets levetid med sikkert 20 år. Et gjennomgående tema er hvordan både U2 og Bono i over 40 år har prøvd å flykte fra seg selv, men ender opp med å kapitulere, eller erkjenne sine egne styrker og svakheter. «Surrender», bokas tittel, er en av U2s tidlige låter. «Moment of Surrender» er en av U2s senere låter, og ett av bokas beste kapitler, der Bono forteller om å være skremmende tett på terrorangrep i Nice og Paris.

Bekjennelse: Selv har jeg alltid likt U2 – i fundamentalistiske rockjournalist-kretser er dette jevngodt med yrkesforbud. Men de er jommen ikke lette å like. Deler av denne boka minner en også om hvorfor Paul «Bono» Hewson er en av rockens mest utskjelte menn: Messias-komplekset, den brautende oppriktigheten, det at han rett og slett ikke er kul. I boka skriver han også om hvordan U2 helt fra starten ville bryte med rockens krav til cool. De ville bygge opp heller enn å rive ned, de ville bringe sammen heller enn å splitte, de ville kompromisse heller enn å protestere. Så ender Bono da også opp på smilebilder med Tony Blair, George W. Bush eller paven, i sin utrettelige sidekarriere som aktivist for verdens fattigste, med sin irriterende hang til å opptre som en folkevalgt på vegne av oss som liker U2. Men der han står og smiler, lurer han på om han har vunnet verden men tapt sin sjel, for å bruke en av de bibelske henvisningene boka er full av.

[ Ofte kalt tidenes album - nå i spesialutgave (+)  ]

U2 er en av rockens mest stabile enheter: De fire i bandet har holdt sammen siden de var tenåringer, og besetningen i bandet har vært den samme siden platedebuten i 1979. Bono, The Edge, Adam Clayton, Larry Mullen jr. Siden gjennombruddet midt på 1980-tallet har de vært stadionrockens ledende attraksjon, fortsatt er det knapt noen som selger flere konsertbilletter. Bonos selvbiografi er dermed en av rockens store historier. To års pandemipause har tydeligvis gitt ham tid til å tenke og skrive. Boka er delt inn i 40 kapitler, hver tar utgangspunkt i en U2-låt, uten at dette er noen «U2 låt for låt»-bok. Låttitlene er utgangspunkt for refleksjoner og historier mer enn gjennomgang av gitargrep eller tekniske detaljer ved innspillingene. Det gjør også at bokdebutanten Bono slipper å følge ett narrativ gjennom hele boka. Det fungerer greit, men gjør også at «Surrender» blir for fragmentert og springende til å hevde seg mot en annen stor rock n roll-memoar, som boka har mange likhetstrekk med: Bruce Springsteens «Born To Run». Springsteen er en mer dreven historieforteller, mens Bono er mer selvransakende. Her er det mye tvil, oppbrudd og selvkritikk. U2 blir oppløst og kommer sammen igjen med jevne mellomrom. Bokas avslutning gir heller ikke noe entydig svar på om de vil fortsette som de pleier, med plater og turneer sånn hvert fjerde-femte år.

Et komplisert forhold til far er en motor i fortellingen og en drivkraft i kunstnerskapet for både Bruce og Bono. Dette er også blant de sterkeste partiene i «Surrender», hvor Bono starter og vender tilbake til farens livshistorie og morens brå død av slag, da Bono var bare 14. Dette er også blant det i boka som føles nytt og hittil ufortalt. At U2 har hatt sine stridigheter, at Bono er uendelig glad i sin tålmodige kone Ali – dette har han snakket mye om før, på TV og fra scenen og i intervjuer.

[ Noziswe hyller denne aktivisten på scenen ]

Men i boka forteller Bono at verken han, faren eller storebroren klarer å huske hvilken dato moren døde, 40 år etter. Dette kommer fram i kapittelet «Iris (Hold me close)», en av låtene han skrev til albumet «Songs of Experience» i 2014. «Jeg har veldig få minner om Iris, moren min. Den enkle forklaringen er at hjemme hos oss ble det aldri snakket om henne etter at hun døde. Jeg frykter at det er verre enn som så. At vi sjelden tenkte på henne», skriver Bono. Hans forsøk på å trenge gjennom farens sorg og skjønne sin egen går gjennom hele boka. Han skriver at morens død og farens taushet har skapt et raseri som han har vanskelig for å kontrollere. Flere ganger i boka hinter Bono til virkelig alvorlige konsekvenser av sitt sinnemestringsproblem, men vegrer seg for å være konkret her. Har han slått, eller bare skreket?

Bono skriver tett på liv og erfaringer, i en korthogd stil, ofte med punkens rytmikk. Han siterer fra Bibelen og store poeter, fra Rumi til Rilke. Samtidig viser han en tørr, presis selvironi som beskytter mot pompøsitet. Det er tjukt av gode kjendisanekdoter her – han besøker dyrehagen til Johnny Cash, han blir full og sovner i sofaen hjemme hos Frank Sinatra, han står på scenen sammen med Bob Dylan og glemmer teksten til «Blowin’ in the Wind». Men i lange strekk, særlig i tredje del, sklir boka over i ledelseslitteratur, gjennom en trettende rekke investormøter og forretningslunsjer - Bill Gates, Steve Jobs, Warren Buffet, George Soros, investorfondet TPG og ledelsen i Live Nation. Viktig og kanskje riktig, men ikke akkurat rock n’ roll og heller ikke stor prosa. Bono er en god forteller, men ingen stor politisk analytiker, og heller ingen stor reporter. HIV-epidemi i Malawi og Sør-Afrika har mange skildret bedre, Bono må da også gjøre leseren uttrykkelig oppmerksom på, nærmest med store bokstaver, at dette er viktig! Hør etter!

Bono foretrekker filantropi framfor politikk, der er han på linje med klodens superrike som han får donasjoner fra. I møte med Tony Blair velger han «don’t mention the war»-strategien og vil fortsatt ikke ta stilling til USAs krigføring i Irak. Når U2 blir så store at Bono kan omgås verdensledere, blir det diplomaten som skriver. Teksten mister temperatur, og selvironien fremstår som å vitse seg unna.

[ Prisbelønt forfatter: Også Norge påvirket av slaveriet (+) ]

Jeg liker boka best når bandet møter motgang: I studio under innspilling av «The Unforgettable Fire» (1984) og «Achtung Baby» (1991), eller når de kjemper seg opp og fram i et religiøst splittet Dublin. Tiden i den karismatiske menigheten Shalom beskriver Bono med begreper som fundamentalisme og indoktrinering. Konflikten mellom tro og liv gjorde at Bono og The Edge ville slutte i U2 etter debutalbumet «Boy» (1980). De ble overtalt til å fortsette av bandets mangeårige manager Paul McGuinness. Og siden har de altså holdt det gående. På bransjenivå er dette blant bokas mest interessante innslag, hvordan McGuinness styrer dem gjennom uprøvd farvann fram til en solid posisjon som verdens største rock n roll-band. Jeg har ofte lurt på hvem han er og hva han har gjort. Her gir «Surrender» mange svar.

Etter perioden med pietetsfull religion – på en tidlig tur til London blir bandet overrasket på hotellrommet, ikke i full fest, men på kne sammen i bønn – slår U2 over i festing og rock n roll-liv. Men det fremstår litt halvhjertet, bortsett fra hos bassist Adam Clayton, som ender opp på rehab. Dette blir behandlet med oppriktig alvor i boka. Det er også sterkt å lese om Bonos anger etter at han brøt med vennen Michael Hutchence, som sank stadig dypere i stoffmisbruket som til slutt tok livet av ham.

Bono er ellers raus med komplimentene og anerkjennelsen av musikalske inspirasjonskilder – Associates, Suicide, Joy Division og Television er blant sentrale postpunk-navn som får hyggelige nikk her. Og barndomsvennen Gavin Friday får nå sin rettmessige plass i historien om U2. Det er også noen gode og helt egenartede skildringer av det å stå på scenen foran 70.000 og kjenne samhørigheten som kan oppstå mellom artist og publikum i det utskjelte stadionrock-formatet. «Jeg elsker stadioner» jubler Bono.

«Surrender» er stor og overspent og for mye, men det er sånn Bono er. Det låter som U2. Leseren får bare gi seg over. Bono fremstår både verre og bedre enn jeg hadde trodd. Og det tyder vel på at forfatteren har vært oppriktig.

[ - Jeg tar botox, men jeg liker ikke å si at jeg gjør det (+) ]

FAKTA: Paul «Bono» Hewson (62)

Artist og aktivist.

Frontfigur i det irske bandet U2.

U2 har solgt over 170 millioner plater og mottatt 22 Grammy-priser.

Aktiv i en rekke organisasjoner og NGO-er, har særlig arbeidet med gjeldssletting og livreddende HIV-medisin til fattige land.

«Surrender: 40 Songs, One Story» er hans første bok, utgitt 1. november verden over, parallellt i norsk oversettelse.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen