Kultur

Musti i lyset fra Gruegata

Musti setter ord på seg og sitt på albumet «Ugbad». Det er til tider mørkt, men ender i den fineste hyllesten bydelen Tøyen og en oppvekst noensinne har fått.

Dagsavisen anmelder

---

5

MUSIKK

Musti

«Ugbad»

Sony

---

For første gang i sitt fortsatt svært unge liv sier Musti at hun er lykkelig, om vi skal tro henne på låten «Rajo». Den åpner hennes nye album «Ugbad», oppkalt etter henne selv, Ugbad Mustafa Yusuf Noor, og «Ugbad» er på mange måter er en markering av hvor langt hun er kommet på svært kort tid. «Jeg visste aldri hva jeg ville bli, står her i dag og jeg gir dere Musti», rapper hun, enda det var temmelig åpenbart hva hun ville bli da hun ga et engere publikum på Øyafestivalen hakeslepp da hun opptrådte på den lille Bibliotekscenen i 2019. Det var året før debutalbumet «Qoyskayga» slo gjennom med låter som «Gro Harlem Brundtland», «Ok, rosa blomst» og «Lion King», og banet veien for så mange priser at vi snart har sluttet å telle.

Årets «hjemkomst» til Øyafestivalen foran tusenvis av fans, nedenfor blokkene på Tøyen hvor hun er fra, ble en maktdemonstrasjon av de sjeldne. Men før hun kom så langt hadde hun allerede vært Norge rundt på festivaler og vist at hun ikke bare er en Oslo-artist, men en rapper med hele landet som omdreiningspunkt. «Ugbad» som album er lite i format sammenlignet med debuten, men det er en konsis fortsettelse og en solid konkludering på hva «Qoyskayga» førte til. Kort og svært godt en statusrapport fra en artist som på rekordtid er blitt en helt annen uten å miste seg selv på veien.

Musti

Musikalsk er «Ugbad» rik på overflaten, men også i undergrunnen, hvor lydene fra en by og fra levde liv gror fram i det totale lydbildet og blander seg med beats, tangenter og fine detaljer enten det er i form av koringer eller en trist fløyte. Alt gjort av Musti selv, med Håkon Ingvaldsen og Omar Mohammed som medkomponister og medtekstforfattere slik de også var på debuten. Produsent er for øvrig Kastel, og da snakker vi samme gjeng som nylig sto bak soloutspillene til Undergrunn-medlemmene Marstein og Jon Ranes, uten at det på noe vis tar fokus bort fra hovedpersonen det her handler om.

Musti nevner Gro Harlem Brundtland denne gangen også («sola skinner i dag/håper Gro har det bra»), som et apropos til solskinnshistorien. Men mest av alt handler alt vi hører nå om Musti selv, de korte årene som har gått og hvor hun er i dag. «Ugbad fyfaen» er en nøkkel i dette, en sløy, småfrekk og revansjelysten låt til alle dem som har undervurdert henne, et flerrende smil mot verden som syder av alt fra Gros stemme til nyhetsopplesere, intervjuere og andre som forsøker å sette merkelapper på henne som artist og person.

Musti

At få kanskje har lykkes med å finne de riktige lappene så langt, vitner også denne utgivelsen om, som når hun på «Crux» rapper «gi meg keys, cheese og alt annet enn priser/det telles ikke som medisin». Bak det tøffe og nærmest usårlige «Ugbad fyfaen»-refrenget åpenbarer «Ugbad» også en annen Musti, en som vil dele det hun kaller «dårlige tanker jeg prøver å håndtere» med oss alle. På flere låter og i enkeltsekvenser tar hun mørket ut i lyset hun også, slik mange artister har gjort særlig den siste tiden med pandemien fortsatt synlig i bakspeilet.

Nevnte «Crux», med det myke og mollstemte koret i bakgrunnen, er en av disse som handler om å stenge alt ute, eller kanskje snarere føle seg innelukket i mørket der hun sitter i det hun kaller «Gruegata». Her heter det at: «Jeg gruer meg til ingenting/men å face meg selv er en annen ting». Mest påfallende er mørket på den neste låten, «Kniven i hjertet». Det er her hun synger om de dårlige tankene, og det er en til tider beksvart låt som både høres og føles viktig for ikke bare henne, men sikkert også for mange andre som sliter med å håndtere tanker og følelser som ikke er mulig å løpe fra.

«Kniven i hjertet» er blitt en sår og intens sang om å holde seg oppe av styrken som ligger i viljen til å glemme smerten. «Den jeg er for meg selv er ikke den dere får se på TV», sier hun, og det vonde i sangens hjerte vil lett gjøre den til en favoritt for mange fra et album som er et variert og mangfoldig skritt videre for en artist som står fram som en stadig bedre tekstsmed. I en fortsatt melankolsk, men likevel mer positiv ende av platen, finner vi apropos fine tekster en nydelig hyllest til det vi tenker er Tøyen. «Roser» er ikke bare til et sted, men til menneskene som er der, som har vært der, som er borte og som er savnet.

Musti avslutta torsdagen på Øya.

«Roser» åpner med strofene «Roser vokser også der jeg er fra/ingen vanner dem de bryter gjennom asfalt» før hun nagler seg selv til et fellesskap som generelt sett løper lik en varm ild gjennom alt hun foretar seg:

«Roser vokser også der jeg kommer fra / mellom blokkene jeg pleide løpe i da jeg var barn / her om dagen, husker hva mamma sa / alt det presset gjorde deg til en diamant»

«Roser» blir nok en byggestein i historien om Musti, hvor hun i likhet med hvordan hun gjør det på «Ugbad fyfaen» og «Rajo», ser seg selv i speilet. Det hun ser er en som har klart det mot alle odds. Og samtidig legger Musti inn bud på den ultimate sangen om Tøyen, en låt som lett kan adopteres til andre deler av Oslo eller til liknende steder der alle er superstjerner sammen. Slik blir «Ugbad» ikke bare et svært godt musikalsk sprang videre for Musti, men også et album som tross sin beskjedne omkrets står støtt i fortellingen om så vel artisten selv som Tøyen og byen hun er er en stadig viktigere del av.