Erkebritisk krimkomedie om et fiktivt mordmysterium

---

4

FILM

«See How They Run»

Regi: Tom George

USA/England - 2022

---

På slutten av femtitallet betalte produsenten Edward Small en klekkelig sum for filmrettighetene til Agatha Christies teaterstykke «Musefellen», og kontrakten stipulerte at innspillingen ikke kunne starte før et halvår etter at teateroppsetningen var lagt ned. En dårlig deal for Smalls, siden dette mordmysteriet har gått kontinuerlig på Londons West End i ganske nøyaktig sytti år (med et midlertidig pandemi-avbrekk i 2020) - og har etter drøyt 27.500 forestillinger havnet i rekordbøkene som det lengstlevende teaterstykket i verdenshistorien. Hvis du vil, kan du fortsatt se «The Mousetrap» på St. Martins Theatre i London.

Sist jeg sjekket er det fortsatt ledige billetter denne helgen. Det du imidlertid ikke kan er å se dette mordmysteriet offisielt på film (vel, det ble laget mindre offisielle filmversjoner i India og Russland, som har et mer avslappet forhold til opphavsrettigheter), men «See How They Run» har funnet et småsnedig smutthull. Hvis man fortsatt ikke kan lage film av selve Agatha Christie-teaterstykket, så kan man jo isteden lage en erkebritisk krimkomedie om en drapssak som utspiller seg på scenen under den originale oppsetningen av «Musefellen». Et fiktivt mordmysterium som utspiller seg rundt et annet fiktivt mordmysterium, der filmrettighetene er en sentral del av historien. Meta så det holder.

[ Jakob Rørviks debutspillefilm «Thomas mot Thomas» er noe av det kuleste vi har sett innen norsk film på lenge (+) ]

Året er 1953, og teaterstaben på «Musefellen» feirer forestilling nummer hundre i stor stil da den amerikanske filmregissøren Leo Kopernick (Adrien Brody) blir funnet myrdet på scenen. Slått ihjel med en symaskin og med tungen revet ut. Den alkoholiserte, svartelistede svinepelsen Leo var i London for å forberede en filmatisering av «Musefellen», og klarte i løpet av kort tid å havne på drittlista til de aller fleste.

[ «Snøsøstera» er blitt en juleklassiker for vår tid - også i teatret (+) ]

Saken etterforskes av den forsofne politiinspektøren Stoppard (Sam Rockwell), som er småforkjølet, alkoholisert, deprimert og halt etter en krigsskade. Han må motvillig ta med seg den overivrige, uerfarne politikonstabelen Stalker (Saoirse Ronan) på dette oppdraget, der så godt som alle har motiver til å ha begått drapet.

Blant de mistenkte finner vi filmprodusenten John Woolfe (Reece Shearsmith), den flamboyante manusforfatteren Mervyn Cocker-Norris (David Oyelowo), teaterdirektøren Petula Spencer (Ruth Wilson) og skuespilleren Richard Attenborough (Harris Dickinson). Ja, den Richard Attenborough. Resten av politietaten er travelt opptatt med å etterforske de høyprofilerte Rillington Place-mordene (som noen år senere ble filmatisert med, nettopp, Richard Attenborough), så det er opptil Stoppard og Stalker å egenhendig løse denne velpubliserte mordsaken. Mange av figurene vi møter i «See How They Run» er basert på virkelige personer, og de oppdiktede er døpt etter litterære figurer (de fleste tatt fra Agatha Christies romaner).

[ Det norske dronedramaet «Ammo» byr på kraftig skyts i strømmehøsten (+) ]

De fleste foran kamera ser uansett ut til å ha det moro her (noen kanskje i overkant mye moro), men alt blir noen grader for krampaktig til å kunne fange opp den uanstrengte, tilbakelente tonen fra femtitallets sofistikerte, britiske farser. Ingen vil forveksle dette med «Knives Out», men alt reddes inn av Saoirse Ronan. Hun har perfekt komisk timing hele veien, er konsekvent morsom uten å prøve for hardt og en sann fornøyelse som egenhendig hever «See How They Run». Filmen er stappet full av interne morsomheter og selvbevisste kommentarer, der rollefigurene jevnlig klager over alle klisjeene i tradisjonelle «whodunit»-mysterier, bare for å like etterpå gjenta dem selv.

Manusforfatter Mark Chappell og regissør Tom George er litt for stolte av hvor oppfinnsomme de er, og langt fra like smarte som de prøver å være – men det forhindrer ikke at «See How They Run» fortsatt er ganske mye moro. Begge har bred erfaring fra komiserier fra BBC, og det er stort sett det toneleiet filmen legger seg på. Mot slutten blir alt såpass meta at det gnager litt på tålmodigheten, men ingen tvil om at Chappell har gjort hjemmeleksen sin her. Man kunne lett ha gjort det til en selskapslek å peke ut alle referansene i «See How They Run», men gjør gjerne ikke det. Absolutt ingen liker plagsomme folk som snakker og peker på kino.