Kultur

Når jødeforfølgelser blir kunst

Slående kunst med brennende engasjement: Victor Linds utstilling kan kanskje virke litt visuelt kjedelig, men det er bare utenpå.

Dagsavisen anmelder

---

KUNST

Victor Lind

«Friheten må gjestfri være»

Haugar kunstmuseum, Tønsberg

Til 31. desember 2022

---

TØNSBERG (Dagsavisen): Sjelden har jeg sett maken til utstillingskatalog. Allerede på side fem presenterer Ida Bringedal, den relativt nye direktøren ved Haugar kunstmuseum, en hjertefølt takk til kunstneren Victor Lind. Hun innleder katalogforordet slik: «Kjære Victor, På vegne av fellesskapet ønsker jeg å takke deg. (…)» Så følger en argumenterende tekst om kunstnerens betydning for den offentlige samtalen, for det personlige motet og ansvaret, og med et håp for fremtiden som hun ønsker å takke kunstneren for.

Det er ikke hverdagskost å lese en så personlig og ektefølt tekst i norske museumspublikasjoner. Det forekommer svært sjelden, om noen gang. Jeg ønsker det velkommen og applauderer, fordi det setter tonen for mottagelsen av et kunstnerskap som er – og bør sees som – banebrytende og kompromissløst.

Victor Lind

Victor Lind (født 1940) er mest kjent som medlem av Gras-gruppen. De satte merke etter seg på 1970-tallet, da de spredde politisk og sosialt bevisst grafikk til et stort publikum for en billig penge. Men, bortsett fra i katalogen, har Haugar kunstmuseum valgt å hoppe over denne delen av Linds karriere. Utstillingen viser de siste tre tiårenes produksjon, da han har konsentrert seg om den tyske okkupasjonsmaktens, nazistenes og (ikke minst) Norges behandling av jødene under andre verdenskrig. Det er et tema som er blitt grundig belyst de senere årene, ikke minst i litteraturen. Uten Victor Linds utrettelige virksomhet hadde dette oppgjøret antagelig kommet mye senere.

Victor Lind

Denne interessen går langt tilbake. Victor Lind var ferdig på kunstakademiet i 1969. I den permanente samtidskunstpresentasjonen på Nasjonalmuseet henger ett av hans hovedverk, «Nattrytter» fra 1972. Det skulle vise seg å bli utgangspunktet for hele den senere karrieren. Han er jøde selv, og maleriet viser politiinspektør Knut Rød til hest, antagelig mens han overværer deportasjonen av 532 norske jøder med det tyske fangeskipet Donau. Den svarte silhuetten med hvite detaljer i hestens hode og Røds uniform er fremstilt mot en mørkt blå himmel der en stor, gul månesirkel gir bildet dramatisk nerve. Bildet gjør inntrykk fordi det er så grafisk slående, og fordi det forteller en historie om maktmisbruk og servilitet.

Røds forklaring om at han bare fulgte ordre, unnskylder ikke den urett som ble gjort mot jødene under andre verdenskrig. Han var ansvarlig for å organisere kartleggingen av jødene og transporten av 302 menn, 188 kvinner og 44 barn med 100 rekvirerte drosjer midt på natten. De kjørte dem ned til Akershuskaia tidlig om morgenen, 26. november 1942, der Donau ventet for å frakte dem til den visse død i tyske konsentrasjonsleirer. Kun ni overlevde. Uretten ble ytterligere forsterket da Knut Rød ble frikjent i en rettssak etter krigen. Der ble det han gjorde mot jødene vurdert som mindre betydelig enn den innsatsen han visstnok skulle ha gjort for norsk motstandsbevegelse mot okkupasjonsmakten.

Victor Lind

Uretten mot jødene har vært en rød tråd i Victor Linds kunstnerskap, og det blir nøye gjort rede for i kurator Erlend Hammers katalogtekst. Jeg savner mer tekstlig informasjon i utstillingen. Det hadde hjulpet med korte utdrag fra katalogteksten. Det som er interessant med utstillingen er den dybden av refleksjon som når frem til den som tar seg tid til å lese tekst i kunstverkene og høre på tidsvitnene som overlevde jødeforfølgelsene. Det er hjerteskjærende å se og høre på to overlevende, begge med fornavn Amalie, og deres anklager, mens Linds egen dramatisering av Røds opptegnelser, i samme film, fremstår som hjerteskjærende byråkratiske.

I katalogteksten kommer kuratoren også inn på mottagelsen av Victor Linds kunst. Det er blitt rettet politiske anklager mot ham, og Gras-gruppen er blitt gitt skylden for at konseptkunsten (etter sigende) har hatt så dårlige vilkår i Norge. I likhet med Linds kompromissløse plassering av ansvar hos én enkelt person, adresserer Hammer i sin katalogtekst én tidligere kritiker, nå kurator, og dennes ansvar for resepsjonen av Linds kunst. Hammer veier for og imot, og setter kunstnerskapet i en sammenheng som gir det den kunstneriske, konseptuelle og politiske ære det fortjener.

Det er grunn til å beundre Victor Linds konsekvente og langvarige engasjement for å kompensere for den urett som ble gjort mot jødene under andre verdenskrig og i tiårene etter, helt opp til denne dag. «Jøde» er igjen blitt et skjellsord i landets skolegårder, og jødehatet blomstrer i store deler av den vestlige verden. Linds kunstnerskap kan, visuelt sett, virke litt tørt og teknisk. Men tar du deg tid og fordyper deg i budskapet, er det mer enn nok til å gi en sterk opplevelse. Det krever noe av deg, men kunstnerskapet gir også mye igjen. Mest talende er innskripsjonen på sideflaten av sokkelen som bærer Linds skulpturelle nidportrett av Knut Rød. Der står det: «Minnesmerket står til dommen fra 9. april 1948 er opphevet». Signert Victor Lind.

I tillegg til utstillingen på Haugar kunstmuseum, viser Kihlegalleriet i Horten førstkommende og neste helg grafikkutstillingen «Fra et bomberom i 1972».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen