Ingen ventende idealkvinne

---

4

TEATER

«Solveig: … peer aspera ad astra»

Av Rolf Kristian Larsen

Regi: Mads Ousdal

Komponist: Erlend Skomsvoll

Band: Erlend Skomsvoll, Håvard Stubø, Elisabeth Lid Trøan og Birger Mistereggen

Med: Heidi Ruud Ellingsen og Marit Adeleide Andreassen

Vega Scene

---

De som kjenner stykket «Peer Gynt», kjenner også karakteren Solveig. Ja, man kan i grunn ikke kjenne stykket eller karakteren Peer Gynt uten å ha en formening om at det sitter en Solveig og venter på ham et sted, til tross for alt han har funnet på av løgn og dikt i løpet av livet. Men hvem er nå denne Solveig – kjenner vi henne egentlig? Med tanke på at hun bare dukker opp litt i starten og litt mot slutten av Ibsens stykke, er det adskillig med rom for å reflektere og fantasere omkring hennes liv. Og akkurat det får vi en versjon av i forestillingen «Solveig: … peer aspera ad astra», en teaterkonsert laget etter en idé av Heidi Ruud Ellingsen og med manus av Rolf Kristian Larsen. Heidi Ruud Ellingsen inntar selv rollen som Solveig, og i alle andre roller (fra Peer til Bøygen til talkshowvert osv.) finner vi Marit Adeleide Andreassen.

Men til tross for at det er mange gode krefter som drar i denne forestillingen (ikke minst bandet, som jeg kommer tilbake til), går den allikevel aldri helt opp. Veien disse scenekunstnerne har valgt for Solveig er altfor lik Peers vei til at den blir virkelig interessant.

Rolf Kristian Larsens manustekst tar nemlig hele veien utgangspunkt i Ibsens dramatiske dikt «Peer Gynt». «Solveig, du lyg!» er første replikk vi hører. Og fra da av er det aldri helt klart om dette er Solveigs fortelling, eller om det er «hvis Solveig var Peer» eller «Peer Gynt sett fra Solveigs synsvinkel». For akkurat som Peer, treffer Solveig Dovrekongen og Bøygen, hun reiser utenlands, hun gjør karriere og hun treffer Knappestøperen før hun vender hjem. Det er ingenting i veien for å skape en viljesterk, drømmende og handlekraftig Solveig som har en sans for bad guys, slik denne Solveigen har. Men en så sterk kvinne burde i langt større grad få gå sin egen vei i stedet for å tråkke i Peers fotspor. Derfor er det et minus ved denne forestillingen at fortellingen i altfor stor følger den narrative strukturen i Ibsens drama.

[ Som fyrbøtere i lille helvete holder Pia Tjelta og Jon Øigarden den frådende ilden ved like i «Dødsdansen» på Torshovteatret (+) ]

Heidi Ruud Ellingens Solveig er nemlig en kvinne med store drømmer – og hun klarer å oppfylle dem. «Peer aspera ad astra» er en omskriving av det latinske uttrykket «per aspera ad astra» som betyr «gjennom vanskeligheter mot stjernene». Og Solveig kjemper seg fra det trange bygde-Norges jantelov til Amerika og musikalaudition, der hun ender med å få hovedrollen i «The Sound of Music». Hun kommer på talkshow, til og med. Og her berører vi denne forestillingens andre svake punkt, nemlig at den befinner seg i to tider; tiden i Ibsens drama, som forestillingen følger så tett, men også en mer moderne tidsalder, som 2022. Vi har sett mange iscenesettelser av Ibsen-tekster der handlingen legges til nyere tid, men da er tekstens tid i alle fall enhetlig. Problemet oppstår når Solveig både er en bygdejente fra 1867 og en ung dame fra 2000-tallet og hele tiden veksler mellom disse. Det er ingen logikk her, og fortellingen mister mye av troverdigheten.

Men selv om hovedpremissene for forestillingen knaker, er gjennomføringen fin. Heidi Ruud Ellingens har mye å gi som den ambisiøse Solveig, og Marit Andreassen utgjør en god og stødig scenepartner der hun helt uproblematisk veksler mellom veldig ulike karakterer. Hun er dessuten den som tilfører forestillingen humor og snert. Og som sagt bandet, bestående av Erlend Skomsvoll (piano), Håvard Stubø (gitarer), Birger Mistereggen (slagverk og munnharpe) og Elisabeth Lid Trøan (saxofon og fløyte) – de skulle fått en kveld helt for seg selv. De kan jazze, de kan showe, de kan skape stemning – og de kan musikk. Dessverre havner bandet for mye i bakgrunnen, selv om det både er til stede på scenen hele tiden og har mange innslag gjennom forestillingen. Men det blir litt for mye komp, og siden dette er en teaterkonsert, hadde jeg forventet flere soloer og mer plass til det instrumentale.

[ Gi Anne Krigsvoll en tekst, og hun forvandler den til gull (+) ]

Etter nå å ha kritisert denne forestillingen, og da særlig manuset, for både det ene og det andre, vil jeg bare ha nevnt at når Rolf Kristian Larsen har valgt å følge Ibsens tekst så tett, så er det morsomt at mye av den nyskrevne teksten følger Ibsens rim-mønster. Her er mange glitrende, herlige rim som samtidig fungerer narrativt, og med tanke på at rimede tekster liksom ikke er helt i skuddet for dramatikere i vår tid, er det gøy å se og høre at noen fortsatt behersker formen og får den til å høres både lett og fengende ut.

«Solveig: … peer aspera ad astra» er blitt en forestilling som tross sin noe ulne fortellerstruktur har en appell og fort kan få publikum til å gjøre seg sine egne tanker om hva slags liv hun egentlig kan ha levd, denne lysende kvinnen i Peer Gynts liv. I foajeen før forestillingen overhørte jeg noen si at de skulle se forestillingen for andre gang, for den er tidligere spilt bl.a. under Nordlysfestivalen i Tromsø og under Bodø Jazz Open. Så det kan tross alt ikke ha vært en dum idé å gi Solveig en helt egen forestilling. Men det hadde vært mer spennende om hun ikke lignet så veldig på Peer Gynt selv.