En kraftprestasjon av en debutfilm

---

5

FILM

«Thomas mot Thomas»

Regi: Jakob Rørvik

Norge – 2022

---

Multiversets kompliserte irrganger har allerede blitt grundig utforsket på film den siste tiden, i alt fra fantastiske «Everything Everywhere All At Once» til en rekke av Marvels superhelt-eventyr. Men «Thomas mot Thomas» (med undertittelen «en sensasjonell teori om det ubetydelige livet i multiverset») har en overraskende frisk og personlig vinkling på dette velkjente temaet. I motsetning til så mange norske filmer har den dessuten et skikkelig velskrevet manus, av langfilmdebutanten Jakob Rørvik.

Han har tidligere fått internasjonal oppmerksomhet for flere prisbelønte kortfilmer, og utviklet manuset til «Thomas mot Thomas» på Sundance Screenwriters Lab for flere år siden - noe som muligens forklarer hvorfor historien virker så gjennomarbeidet og nøye gjennomtenkt. En smart, kvantefysisk og lettere Charlie Kaufmansk dramakomedie om professoren Thomas (Arthur Berning), som det siste tiåret har jobbet ustanselig med en hovedoppgave som en gang for alle vil bevise hans teorier om multiverset.

[ Det norske dronedramaet «Ammo» byr på kraftig skyts i strømmehøsten (+) ]

Tesen til Thomas er at universet deles hver gang vi tar en avgjørelse, og skaper parallelle livsløp der alternative utgaver av oss selv lever videre i en uendelighet av muligheter. Noe som jo gir trøst hvis man ikke er særlig tilfreds med de valgene man har tatt i sitt nåværende liv. Nå er denne avhandlingen endelig antatt av en av klodens mest prestisjefylte forskningsmagasiner, og deadline er om tre korte uker. Noe som forhåpentligvis blir en banebrytende triumf, som vil sende Thomas ut på en omfattende presseturne - med alt det medfører av TED Talk-foredrag, stormende jubel, allmenn beundring og en stipendiatstilling på Stanford-universitetet. Kanskje også en velfortjent Nobelpris i fysikk, som Thomas har drømt om siden barndommen.

Mer enn noe annet jobber han ustanselig for å endelig få anerkjennelse fra sin ukjent far, som har vært et enormt tomrom hele hans liv. Moren Cathrine (Hege Schøyen) hevder at hun gikk igjennom en frisinnet hippie-periode før graviditeten, og ikke aner hvem av alle de mennene hun bollet som egentlig var den biologiske pappaen til Thomas. Et betent tema, som har blitt enda vanskeligere å ta opp etter at moren kom i de tidlige stadiene av demens.

[ «Titina» opp til ambisjonene om å være tidenes mest storslåtte norske tegnefilm (+) ]

Thomas er så fokusert på multivers-teorien at han glemmer å leve i sitt eget univers, noe som har kostet ham ekteskapet med ekskona Sara (Silje Storstein), og står i fare for å ødelegge forholdet til sønnen Aleksander (Filip Mathias Eide). I likhet med pappa er sønnen en smart raring som blir mobbet på skolen, og er veldig fokusert på sitt eget spesialfelt: gastronomi. Thomas er dessuten hjemsøk av en horde andre Thomas-er – metaforiske manifestasjoner av multiverset, manet opp fra alternative livsløp der valgene hans tok andre retninger. Eller eventuelt rett fra underbevisstheten til Thomas, mens han blir stadig mer stressa over å fullføre livsverket sitt. De inkluderer en sensitiv familiemann-utgave av Thomas, fra en parallelldimensjon der han fikk en mer stabil oppvekst. En psykopat-Thomas fra et univers der han i barndommen kakket en mobber i skolten med en kampestein, som nå er drevet av hensynsløse ambisjoner, aggresjoner og raseri (og viser seg å ha en hel hær med identiske medhjelpere, i stil med Mr. Smith fra «The Matrix Reloaded»).

[ Han gjør tre store Netflix-titler i høst – nå er Per-Olav Sørensen klar med serien om Spotify ]

Også på plass er en kronisk deprimert, suicidal «gi opp»-Thomas, fra et livsløp der hovedoppgaven hans ble en flopp – pluss en «drop out»-Thomas totalt uten impulskontroll og ambisjoner. Alle kjemper en stadig iltrere kamp i underbevisstheten til Thomas Prime, mens han hjelpeløst dras i alle retninger. Sønnen Aleksander lurer på om det finnes et univers der ute der pappa er lykkelig og fortsatt sammen med mamma, og det er et godt spørsmål. Er han egentlig i stand til være tilfreds med det som er rett foran ham? I mellomtiden blir Thomas fiksert på å spore opp sin biologiske far, i håp om at det kanskje kan lindre det eksistensielle kaoset. Dette er en overraskende sterk debut, som stadfester at Jakob Rørvik fikser det meste: smart historiefortelling, sterk personinstruksjon, vittig humor og utfordringene som kommer med å iscenesette en beskjeden indiefilm der hovedpersonen er splintret i en rekke forskjellige versjoner av selv.

Spesialeffektene er såpass sømløse at vi fort glemmer at Arthur Berning gjør en skikkelig krevende kraftprestasjon her, og «Thomas mot Thomas» er så avslappet i formen at den aldri trekker oppmerksomheten mot hvordan illusjonen blir opprettholdt. Stilpoeng må også deles ut til et førsteklasses, retro-elektronisk musikkspor av franske Florent Chronie-De Maria og Jeremy Villecorte. Sammen med «Syk Pike» representerer «Thomas mot Thomas» det kuleste norsk film er i stand til å oppnå akkurat nå, og understreker hvor viktig det er at talentfulle godtfolk får oppbacking til å fortsette arbeidet. Så det er godt å høre at Jacob Rørvik nylig fikk innvilget støtte til produksjonen av sitt neste filmprosjekt: «Evig sommer». Kanskje i et «plettfritt sinn»?