Utstillingen «Not Today, Satan!» fascinerer på sitt vis, men kunne vi greid oss uten?

---

KUNST

«Not Today, Satan!»

Med Iris Andresen, Ina Bache-Wiig, Frode Engedal, Tommy Johansson og Vebjørn Pedersen

Bærum kunsthall, Fornebu

Til 6. november

---

FORNEBU (Dagsavisen): Kunstnergruppen under ledelse av kunstner og kurator Tommy Johansson har valgt et fengende navn på gruppeutstillingen i Bærum kunsthall. Tittelen «Not Today, Satan!» peker mot Salman Rushdies «Sataniske vers» (forfatteren overlevde nylig et brutalt angrep), den snakker om motstand mot fristelser, og den setter kunsten i en sammenheng som sier at «du skal ikke kødde med oss». Men den snakker også om opportunisme, fordi fortsettelsen på tittelen kunne vært «… but maybe tomorrow?»

Gruppeutstillingen i den gamle brannstasjonen på landets gamle hovedflyplass på Fornebu er av det glitrende slaget. Fargene skriker mot deg. Rent formalestetiske, geometriske komposisjoner presenteres side om side med popkulturelle plakatuttrykk og klassiske malerier med religiøse motiver. Hver for seg er dette greie, teknisk sett dyktig utførte kunstverk. Spørsmålet blir hvorfor de vises sammen?

Der kunsthallen og kuratoren hevder at «Utstillingen åpner for interessante, gjerne uvante kombinasjoner og lesninger», ser jeg variasjoner i motiver og teknikker som splitter mer enn de beriker hverandre. Hvor er den interessante sammenhengen mellom Frode Engedals geometrisk oppbygde malerier som skal hinte til arkitekturen i tidlige dataspill, og Vebjørn Pedersens kopi av en detalj fra ett av Caravaggios brutale, religiøse motiver? Til tross for innholdet i informasjonsteksten, ser jeg knapt verdier som hever den samlede opplevelsen av utstillingen til det påståtte nivået.

Det hører med at utstillingen sies å være et innlegg i den pågående samfunns- og kunstdebatten. Kunstnerne skal være «kritiske til fremveksten av identitetspolitikk, gruppetenkning og innsnevring av ytringsrommet». Utstillingen skal mane til «kunstnerisk mangfold og uttrykksfrihet – og sivilisert meningsutveksling». De scorer på mangfold og uttrykksfrihet: I våre dager er det å kopiere klassiske mestere og reprodusere religiøse motiver, slik Vebjørn Pedersen gjør på dyktig vis, en høyst uvanlig øvelse. Men særlig kontroversielt er det ikke.

[ Det er flere grunner til å være begeistret for amerikanske Rachel Harrison. Men utstillingen på Astrup Fearnley-museet skuffer (+) ]

Sivilisert meningsutveksling har imidlertid glimret med sitt fravær. Allerede i fjor, da det ble kjent at kunsthallen hadde antatt utstillingskonseptet, kom boikottruslene. Og i vinter raste det i kommentarfeltene på sosiale medier, etter at kunsthallens daglige leder sa opp sin stilling etter en konflikt rundt utstillingen. Flere måneder før åpning ble utstillingen anklaget for å fremme «hatprat, homofobi og transfobi».

Tommy Johansson og Ina Bache-Wiig er blitt karakterisert som «alt-right» og det som verre er, blant annet etter at sistnevnte ble nektet å delta i en gruppeutstilling hun var invitert til på Galleri Standard (Oslo). Det skjedde etter at hun hadde trykket «liker» på et Facebook-innlegg der kjæresten Tommy Johansson brukte memet «superstraight». Det er (for å si det mildt) et sterkt omstridt begrep for konservative verdier i kjønnsdebatten. Han bruker det aktivt i utstillingen. Det hører også med at Iris Andresen og Vebjørn Pedersen i fjor deltok på en gruppeutstilling i Galleri Kladden, som måtte få politibeskyttelse etter trusler om demonstrasjoner.

Ytringsfrihet er en vanskelig ting. Når folk du ikke liker insisterer på å fremme sine meninger, er debatt og motargumenter den beste måten å møte dem på. Sensur og kansellering er lite fruktbart, og noe vi forbinder med regimer vi ikke ønsker å sammenligne oss med. Jeg likte ikke forsøkene på kansellering, men jeg liker heller ikke de politiske holdningene som sies å ligge under spesielt Tommy Johanssons bruk av memet «superstraight». I denne utstillingen er hans plakatkunstverk og bruken av memet det minst interessante. Jeg synes han har mer å gi i de små maleriene med tykke lag maling, eller i de to verkene der han leker med pinupkultur og «bimbo»-aktige kjønnsuttrykk. Utstillingen har en interessant sammensetning i Andresen og Pedersens ulike tilnærming til religiøse motiver, men når det kommer til utstillingens helhet er det lov å stille spørsmål ved Johanssons evner som kurator.

[ Nico Widerberg: Et løft vi ikke har sett tidligere ]

Det har vært forunderlig stille i sosiale medier den siste tiden, også etter åpningen. Etter konflikten i vinter har Bærum kunsthall, som er eid av organisasjonen Bildende kunstnere i Bærum, forholdt seg eksemplarisk nøytrale. De har hele tiden insistert på at de ikke skal gå inn som kurator. Det burde de kanskje gjort. Nå er utstillingen åpen for alle som er interessert. Kontroversene vil nok tiltrekke seg et litt større publikum enn det kunsthallen har til daglig.