«I desse dagar» byr på hverdagslig, men noe uferdig virvar

---

3

TEATER

«I desse dagar»

Av Ingrid Jørgensen Dragland

Regi: Elisabeth Matheson

Med: Silje Lundblad, Julie Støp Husby, Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Gard Skagestad, Marit Synnøve Berg, Hilse Olausson, Shokat Harjo

Det Norske Teatret, Scene 3

---

Det er en merkelig og sjelden opplevelse å være på teater og se en relativt kort forestilling om relativt gjenkjennelige ting, og så i etterkant ha problemer med å sortere og analysere det man har sett og opplevd. Men nettopp denne opplevelsen er det jeg har etter å ha sett forestillingen «I desse dagar», på Det Norske Teatrets Scene 3. Stykket er skrevet av Ingrid Jørgensen Dragland og regissert av Elisabeth Matheson, begge kjent som (henholdsvis nåværende og tidligere) skuespillere ved nettopp Det Norske. Men her er det langt igjen før vi kan snakke om en god teateropplevelse.

Handlingen i «I desse dagar» foregår i 2020, i tiden etter den første lockdown-perioden, mens vi fortsatt levde etter absurde regler, etter hvert fikk stygge blikk om vi ikke brukte munnbind og hylte opp om «meter’n» i de fleste situasjoner. Men vi kunne i det minste være sammen, på en måte. I stykket treffer vi en rekke karakterer, noen kanskje mer sentrale enn andre, som den enslige moren (Silje Lundblad) og datteren (Julie Støp Husby) på fjorten som helst vil ligge i sengen, slik hun gjorde under nedstengningen. Deres mor/mormor (Marit Synnøve Berg) har nettopp kjørt ned en syklist fordi hun går rundt i en døs av piller, men hjemme har hun katten Dostojevskij (Gard Skagestad) som er både trøst og underholdning. Og katten underholder også oss i salen, med sin nitidige vasking, en monolog om tiden og ellers en ganske velkjent, katteaktig oppførsel.

Det dukker også opp karakterer som det er vanskelig å forstå hvorfor er med, som poeten av diktsamlingen «Songar frå Samvirkelaget», en diktoppleser i radio og en flokk med mennesker i en dyrebutikk. Og det er her jeg kjenner noe av forestillingens kaos befinner seg: For hvem og hva er egentlig sentrale i denne forestillingen? Hvilke historier er viktige å fortelle? Her virker det som verken dramatiker eller regissør har klart å finne noe tydelig fokus, og alle karakterene i forestillingen blir til slutt like viktige og uviktige. Det er også en veldig svak spennings- og utviklingskurve i fortellingen. Fordi det er så mange historier som skal fortelles, blir det ikke plass til å utvikle noen av dem ordentlig.

[ Kanskje er vi ikke ferdige med kororaen likevel? ]

Strukturen i denne scenefortellingen er episodisk, og vi følger ulike karakterer og historier i vekselvise glimt. Det er det ikke noe i veien med. At flere av karakterene krysser hverandres historier og veier, hjelper den ellers ganske løse fortellingen til å henge mer sammen. Men det er også scener som spilles to ganger uten at jeg forstår hvorfor, som en episode med en bil i et fotgjengerfelt og en samtale mellom mora (Lundblad) og hennes mor (Berg). Her virker det som om dramatiker og regissør har prøvd seg på en form for repetisjon uten at det er noen egentlig funksjon der. Det er merkelig.

Men så litt om tematikken, som er veldig 2020, for å si det sånn. Det er vanskelig å si om dette stykket ville gitt noen gjenklang hos et publikum i 2035, hvis det da ikke fortsetter å komme pandemier, men det håper vi virkelig ikke. Pandemireglene og lockdown-situasjonen tøyses ganske grundig med i denne forestillingen, og egentlig hadde vi nok trengt denne harseleringen i 2020 og ikke nå når vi kan puste fritt igjen. Men pandemien er bare ett av temaene i «I desse dagar», og den ligger mest som et bakteppe for handlingen. Ellers befinner denne historien seg nemlig i et mer generelt allmennmenneskelig felt, der tid, kjærleik og død står ganske sentralt. Det er bare ikke så originalt.

[ Kan dikt være verktøy til å prøve å forstå diagnosen demens? (+) ]

Selv om dette er en teateropplevelse som er vanskelig å få helt taket på, er det en rekke fine elementer her som jeg gjerne hadde sett i en mer utviklet form. Et eksempel er bruken av fem rektangulære sponplater i scenografien (signert Bård Lie Thorbjrønsen) som får være alt fra fotgjengerfelt til kunst i et galleri til bakgrunn for ulike videoprojeksjoner. Akkurat det siste gir noen kjempefine visuelle opplevelser, og hadde man holdt seg til en slik ren og enkel scenografisk løsning, kunne det kanskje også gitt mer ro og stringens i fortellingen. Skuespillerne har dessuten en veldig fin energi, og selv om ingen av dem klarer å gi oss noen fullt utviklede karakterer, er Gard Skagestads katt ganske festlig, og Shokat Harjo får vist at han har et herlig komisk talent i flere små roller.

«I desse dagar» er en scenefortelling det helst skulle vært ryddet mer opp i og gitt litt mer stringens. Her er for mange karakterer for en så kort forestilling, og virvaret av historier blir også for stort til at noen av dem fester seg eller føles helt relevante. Og med pandemien som bakteppe er jeg sikker på at både en dramatiker og en regissør kunne skape noe med veldig mye mer eksplosivitet enn dette hverdagslige dramaet som surrer av gårde uten å sette så mange avtrykk.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!