«Jentetur» på tomgang

---

3

FILM

«Jentetur»

Regi: Katarina Launing

Norge, 2022

---

Det er all grunn til å juble over at en norsk komedie alene redder omtrent alt av kjønnsbalanse i norsk filmbransje, med tre store kvinnelige roller, Katarina Launing på regi og Martina Cecelia på manus. Sistnevntes historie er ikke noe dårlig utgangspunkt for en forviklingskomedie som skal treffe målrettet bredt. Tematikken og identitetsmarkørene i «Jentetur» er gjenkjennelige, og fellesnevneren for de tre hovedfigurene er livskriser av større eller mindre art, det være seg alt fra intimvoksing til avrevne familiebånd.

Linda (Janne Formoe) er hovedpersonen i denne historien. Livet hennes har vært et eneste stort og selvmedlidende kaos etter at eksmannen (Mads Ousdal) fikk ny kjæreste og samboer – den populære og yngre kjendisen og influenseren Jeanett (Ida Ursin-Holm). Det vonde skal bli enda vondere når Jeanett ikke bare blir en påtrengende reservemor for datteren, men i tillegg etablerer et plutselig og sterkt vennskap til Lindas bestevenn Sigrid (Line Verndal). Sigrid er gift og gjennomgår en midtlivskrise hun også. Blant annet er hun forelsket i Lindas arbeidskamerat Peter (Kåre Magnus Bergh). Den verdensvante og på alle nivåer gjennomsponsede Jeanett har en teori om at hvis Sigrid løper linja helt ut med Peter, vil hun få det hele ut av systemet.

[ Gullpalmevinneren «Triangle of Sadness» er svenske Ruben Östlunds hittil svakeste film ]

Mange forviklinger rundt både denne noe ulne teorien og Lindas frykt for å miste enda et holdepunkt i livet, fører til at hun snart befinner seg sammen med Jeanett og Sigrid på høyfjellshotell og spa på Norefjell. Der er også Peter på seminar sammen med resten av jobben til Linda. Et seminar hun forresten ble bannlyst fra etter en uheldig metoo-relatert episode med sjefen. Selvsagt en misforståelse det også, i likhet med alt det andre Linda forårsaker av emosjonelle og episodiske jordskjelv av det ofte rumpefikserte slaget, fra produsenthold så uttalt flaue at kinobilletten sikkert ville inkludert pute om det lot seg gjøre rent praktisk. Det er sjelden et godt tegn at filmskaperne insisterer på å fortelle oss hvor flau en film skal være.

Det ligger mye latent humor under alt dette, samtidig som fotograf Oskar Dahlsbakken får filmen til å lyse som en visuell perle med byen Hamar og norsk natur som utgangspunkt. Katarina Launing («Battle», «Dragevokterens jul») har som alltid et solid regigrep om de helt basale episodene, men denne gangen greier hun ikke å tilføre det lille ekstra til helheten som kunne løftet «Jentetur» over gjennomsnittskomedien.

Selve produksjonsleddet er det samme som sto bak «Norske byggeklosser» og til dels «Fjols til fjells», og mandatet synes å være gitt allerede i utgangspunktet. Et typesterkt hovedgalleri suppleres med en rekke kjente skuespillere og andre personligheter i små og store biroller, som krydrer det hele med episoder av varierende underholdningsverdi. Anne Marie Ottersen og Anders Baasmo glitrer i et kort trekk, og også Anne-Kat. Hærland og Hans Olav Lahlum dukker opp i situasjoner av det heller pinlige slaget. Mange av «episodene» har imidlertid potensial til å kunne bli enda drøyere enn de er, og selv om det ikke er et krav til logikk i komedier som dette, er det akkurat som om filmen spriker mellom det å skulle framstå som noenlunde troverdig og den rene galskapen. Resultatet er at «Jentetur» blir stående og dure på tomgang midt mellom ytterpunktene.

[ Lars Von Trier åpner porten til Riket på nytt (+) ]

Manus har alle ingrediensene, kanskje i overkant mange til og med, men i stedet for å slipe de platteste replikkene i retning noe originalt eller gå den ekstra mila for å gjøre satiren som ligger til grunn for humoren grovere og mer treffsikker, er det som om filmskaperne tenker at nok er nok, det får duge som det er. Det er synd, for både rundt usikkerheten og framtoningen til figuren Jeanett og i livskrisene til Linda og Sigrid ligger det alvor og kimer til reflektert satire som aldri kommer opp til overflaten, knapt nok til humrestadiet. Og det er ikke skuespillerne det står på.

Ida Ursin-Holm, som fikk et gjennombrudd i «Løvekvinnen», greier fint å bruke influenser-rollen til å vise hvilken nyansert komedieskuespiller hun er, mens Janne Formoe og Line Verndal fanger typene sine med uredd bravur. Ravdeep Singh Bajwa kunne absolutt fått mer å spille på i sin tildelte rolle som den muligens forløsende faktoren i Lindas miserable tilværelse, men mangelen på dette blir på et vis symptomatisk for filmen som helhet. Akkurat i det du tror de er inne på noe som kunne gitt handlingen en viss gravitasjon, en original vri eller faktisk et genuint morsomt element, ropes det «kutt» fra regien eller det tys til eldgamle triks som å kaste bikkja inn i bakken. Det demper partyfaktoren ved en «Jentetur» som dette, selv om den sikkert kan fungere som et enkelt vorspiel i mangel av ekte vare.