Ruben Östlunds nye film er klint sammen til en smørje på 150 minutter

---

4

FILM

«Triangle of Sadness»

Regi: Ruben Östlund

Sv./Fr./Eng./Ty./Tyr./He – 2022

---

Ruben Östlunds første engelskspråklige film kuppet Gullpalmen under verdenspremieren på Cannes-festivalen tidligere i år, akkurat som forgjengeren «The Square» gjorde fem år tidligere. «Triangle of Sadness» fikk deretter veldig blandet mottakelse, muligens til dels fordi Østlund spydig håner akkurat den typen folk som har en tendens til å ankomme Cannes-festivalen i sin egen lystyach. Sånn i ettertid har filmen dessuten fått et trist skjær: den skuespilleren som bemerker seg mest her er sørafrikanske Charlbi Dean, og hun døde tragisk ung av sykdom i slutten av august. Uansett, «Triangle of Sadness» viser seg dessverre å være Ruben Östlunds hittil svakeste film. Han er fortsatt en av filmverdenens skarpeste sosialantropologer, og en mester i å skildre adferdspsykologi.

Siden starten har filmene til Östlund vært veldig episodiske, men episodene blir stadig lengre. «Triangle of Sadness» utspiller seg i tre separate deler, og begynner med et syrlig innblikk i motebransjens hjernedøde kynisme. Fotomodellen Carl (Harris Dickinson) må nedverdige seg i bar overkropp under en audition - der han allerede bedømmes som gårsdagens nyheter, mens de ufyselige arbeidsgiverne hvisker at han burde bruke Botox. Arbeidsløs eller ikke, den manipulative kjæresten Yaya (Charlbi Dean) forventer fortsatt at Carl plukker opp regningen etter en bedre middag på en eksklusiv restaurant. Som Instagram-influenser betales Yaya i varer, merketøy, reiser og tjenester. Hun lever et tomt luksusliv med tilsvarende tom bankkonto, bare nok en posør i en overflodsverden som er full av dem.

[ «Krigere» utforsker interessante temaer rundt omsorgssvikt og ansvar ]

Yaya er brutalt ærlig om at hun dater Carl fordi det tar seg bra ut på Insta, og at hennes mål er å med tiden finne seg en søkkrik ektemann som kan finansiere livsstilen hennes. Enfoldige Carl vil bli elsket for den han er, men hvem er han egentlig under det fotogene overflaten? Et sponset luksuscruise vil gi ham noen ubehagelige svar på det spørsmålet. Noe som leder oss til filmens andre episode, der vi forflyttes til en overdådig lystyach verdt en kvart milliard dollar, fylt med overpriviligerte rikinger. Mannskapet er kondisjonert til å oppfylle gjestenes alle ønsker uten forbehold, i håp om at de vil få noen småsmuler i tips etter at oppholdet er over. Reagans såkalte «trickle-down economy» i praksis.

Passasjerene inkluderer den jovial-vulgære oligarken Dimitry (Zlatko Buric), som har sanket sin formue på å bokstavelig talt selge dritt i post-kommunistiske Russland. Vi møter et eldre ektepar (Oliver Ford Davies og Amanda Walker) som har gjort seg søkkrike på våpenindustrien. En tafatt, svensk tech-milliardær (Henrik Dorsin) på sjekkeren, en tysk rikmannskone (Iris Berben) som etter et slaganfall kun er i stand til å si «In den wolken» («i skyene») - pluss en plagsom kvinne som stadig insisterer på at båtens skitne seil umiddelbart må vaskes, uten å bry seg nevneverdig om at skipet egentlig ikke har seil. Også på plass er Yaya, som konstant poserer mens Carl resignert fotograferer henne med iPhone-kameraet.

[ Lars Von Trier åpner porten til Riket på nytt (+) ]

Alt topper seg etter at en oligarkkone insisterer på at hele mannskapet om bord yachten tvinges til å bade for å bevise at «vi er alle like». Det leder til en utilsiktet kjedereaksjon som starter med matforgiftning under en fornem middag med den forfylla kapteinen (Woody Harrelson), mens en voldsom storm pisker opp på sjøen. Jeg tipper du kan gjette deg til hva dette vil lede til av prosjektiloppkast uten nærmere detaljbeskrivelser.

Toalettene flommer over. Fornemme finfruer skvulper rundt i sin egen avføring, mens ting fosser fra begge ender. Fremfor å senke sceneteppet under dette hemningsløst grisete klimakset velger Ruben Östlund å fortsette historien med et tredje avsnitt, der alt blir enda verre og mye svakere. Traileren har allerede avslørt at en samling overpriviligerte passasjerer og mannskap blir skipbrudne på en øde øy, der maktbalansen forandrer seg betraktelig mens filmen blir en ren nyinnspilling av J.M. Barrie-teaterstykket «The Admirable Crichton».

Dette er en betydelig villere film enn noen av dem Ruben Östlund har laget tidligere, som om det skandinaviske måteholdet hans har druknet på vei til livbåtene. Stereotypene er bredere, mer burleske og karikerte her enn vi er vant til i filmene hans, og på veien har en del av nyansene forsvunnet. De tre avsnittene som utgjør «Triangle of Sadness» (som kunne ha blitt oversatt med «Bekymringsrynker») har nok potensiale til å fylle sine separate filmer, men klint sammen i en smørje på 150 minutter blir alt grådig ufokusert.

[ Flere nyheter om og anmeldelser av filmer, bøker, musikk, teater og TV på Dagsavisens kulturseksjon ]

Östlund prøver å bite over mye her: skjønnhet som salgsvare, klassekamp, markedskapitalisme vs. marxisme, den flytende definisjonen av likestilling, borgerskapets dårskap, tomheten bak fasadene til influensers, og som vanlig den stadig skiftende maktbalansen som definerer all menneskelig kontakt i Östlunds univers. I «The Triangle of Sadness» føles det imidlertid ikke som alle disse vidtspennende temaene samles sammen i noe tilnærmet en helhet, så alt spriker i alle retninger. Selv de av oss som er totalt om bord når det gjelder Östlunds skadfrydige utdriting av finanseliten vil føle at dette er et betydelig byks tilbake i en ellers plettfri filmografi. Den syrlige sosiale satiren har nå blitt en overtydelig farse, som lander et sted mellom Luis Bunuel, «Etegildet» og Mr. Creosote-sketsjen i Monty Pythons «The Meaning of Life».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen