Tommy Tokyos siste sanger: En gripende avskjed

---

5

Tommy Tokyo

Tommy Tokyo

Drabant

---

Tommy Tokyo, opprinnelig kjent som Tommy Lorange Ottosen fra Fredrikstad, var en av de mest særpregede artistene i norsk musikk. Da han døde 22. mars i år, i påvente av en lungetransplantasjon, hadde han gitt ut sju uforlignelige album, vunnet Spellemannprisen for et av dem, og var akkurat ferdig med et nytt. Dette siste albumet kommer nå ut som planlagt, som et vemodig avskjedsalbum. Mens det egentlig skulle være en jubileumsmarkering med 20 sanger, en for hvert år han hadde vært soloartist. Dette er altså blitt et langt dobbeltalbum. Tida var åpenbart ikke inne for å vente med noe til neste gang.

Albumet heter bare «Tommy Tokyo». Slike selvtitulerte plater gir man enten ut den aller første gangen, eller så venter man til man synes man har noe helt spesielt å komme med. Det siste kan vi trygt si gjelder denne utgivelsen. Her er sanger som bekrefter en ukuelig vilje til å synge ut om alt som er godt og vondt i omgivelsene. «I still got time to burn before I’m dead/to write and to play and sing», som han synger i «Imposter». Døden er veldig nær i mange av sangene på plata.

[ Tommy Tokyo var en usedvanlig sterk stemme i den norske musikklivet ]

Tommy Tokyo synger og spiller gitar, mens produsenten Gøran Grini har gjort ferdig alt det andre av instrumentering, en formidabel jobb under de rådende omstendighetene. Bortsett fra den aller siste sangen var likevel alt ferdig før sangeren gikk bort. Han var i begrenset grad i stand til å være til stede i alle ledd, men godkjente alle miksene, og det er ingenting som er uferdig med dette albumet. Tvert imot.

Stemmen til Tommy Tokyo høres også ut til å være i god form gjennom de 20 sangene, selv om en sårbar tone ofte er lett å merke. Det er uansett lenge siden hans mest utagerende vokalpresentasjoner i studio og på scenen. Har hadde alltid teft for fine melodier, og på overflaten kan dette oppfattes som et særdeles behagelig stykke visepop. Men tekstene er aldri likegyldige, og sjelden lette å ta inn over seg.

Ordet ærlig brukes ikke vanligvis om musikk her i avisa, men for Tommy Tokyo var det aldri noen kompromisser. Dette gikk nok på bekostning av å få et større publikum, men sangene ble til av personlig nødvendighet, ikke for å tekkes omgivelsene. Allerede i åpningssporet «I’m Coming Home» synger han om sine fysiske utfordringer. Det gjør nesten vondt bare å høre på, men sangen har også en trøstende tro på bedre tider.

Det er også godt å få en fullkomment lykkelig sang i alt dette, i «Hello», der han danser seg in i natta, fri for alle bekymringer. At dette også er en himmelsk poplåt forsterker gleden.

[ Bjørks "Fossora": Vanskelig, eller lekende lett?  ]

På tross av omstendighetene er ikke humoren langt unna i mange av sangene. Her er også flere referanser til musikken som har holdt ham oppe i vanskelige tider. «Playing the records we adore/oh hard times come again no more», synger han i «Autumn», om en av de gamle amerikanske folkesangene. I «Pandemic» tar han oss i klartekst tilbake til de innestengte årene, sammen med et angrep på mange av samfunnstoppene fra denne tida: «Some leaders I won’t mention/should swap place with John Prine’s ghost». I «Stranded On The Moon» forteller han om viljen til å lage nye sanger, selv om han synes alle høres like ut. Han lener seg mot «someone from Winnipeg», sannsynligvis Neil Young, som en gang ble beskyldt for at sangene hans hørtes like ut, og svarte at alle er den samme sangen.

[ Loretta Lynn var en av countrymusikkens største legender ]

Slutten på albumet er aller mest gripende, først med «Lady Springtime», som er en slags Tokyo-utgave av «Vårsøg» med sin glede over enda en gang å få våren å se. Gøran Grini forsterker stemningen med munnspill, trekkspill, banjo, cembalo, mellotron og mye annet fint. Helt til slutt kommer den aller siste sangen han laget, «New Parts», der sangeren deler sine siste prøvelser med oss, fortsatt med et intenst ønske om å kjempe videre for seg og sine. Plateselskapet fikk den siste miksen av denne sangen den samme dagen som Tommy Tokyo døde. Dette siste albumet er en sterk, men vakker avskjed med en helt spesiell artist.