Vazelina Bilopphøggers’ siste kvelder: Noe lignende kommer vi aldri til å oppleve igjen

---

5

KONSERT

Vazelina Bilopphøggers

Oslo Spektrum

---

Bilvrakene er stablet høyt og tett på bakteppet. På anlegget er det gruppas egne fulltreffere som spilles før de kommer på selv. Et uvanlig påfunn, men Vazelina er ikke som alle andre. Kvelden begynner med en forhåndsinnspilt film med gruppa som ankommer arenaen i et gammelt dollarglis. Vel framme på scenen begynner de på ordentlig med «Musikk te arbe’». Her skal det jobbes hardt.

Avskjedskonsertene som også skulle være et 40-årsjubileum for Vazelina Bilopphøggers har vært utsatt i to pandemiske år. Nå er de omsider her i Oslo Spektrum, Eldar Vågan, Arnulf «Høgger’n» Paulsen, Jan Einar Johnsen og Kjetil Foseid. Det er mindre kjent at Popol Ace-veteranen Terje Methi har vært bassist i gruppa i over 30 år, uten å bli en del av merkevaren. Gruppa kommer også forsterket med Tor Welo på tangenter og Even Finsrud som støttetrommis for Paulsen. For gamle venner av gruppa er det godt kjent at de i løpet av kvelden kommer til å få besøk av de to tidligere sangerne, Bjørn Berg som ga seg etter det første året, og Viggo Sandvik, som var med i glansperioden på 80- og 90-tallet.

[ Vazelinas lange og gode historie: Siste høgg med gjengen  ]

«Surfbrett» kommer fort som en av sangene som viser at Vazelina Bilopphøggers kunne lage klassisk pop like staselig som sangene de hadde oversatt fra forbildene. Høgger’n kommer fram på scenen for å fortelle om a’Borghild, som en introduksjon til sangene med samme navn. Eldar Vågans påfølgende skryt om at det nesten bare er kvinnfolk i salen denne kvelden er nok ikke helt sant, men det er en grei introduksjon til «11 år uten kvinnfolk». Publikum ser ut til å være utmerkede representanter for folk flest. Overraskende mange av de tilstedeværende var knapt nok født da gruppa startet for 42 år siden. Men så er også dette er band som treffer det moderne behovet for festmusikk midt i blinken. Uten Vazelina, kanskje ikke noe Hagle.

Gruppas spiller som lovet sine greitest hits. «Ferje over Mjøsa», «Da var det schæferen beit», «Bedre hell æll medisin», «På magan bak en sten» og mange andre. En velprøvd suksessformel i slike sammenhenger. De har uansett ikke noen nye sanger som skal selges. De forteller en vovet vits eller to, men dette er først og fremst konsert. Sangene spilles kort og godt. Jeg talte 26 i løpet av 100 minutter. En påminnelse om at dette er et band på sitt beste som gir seg, på topp, med sine aller største konserter gjennom tidene.

Et tidlig høydepunkt kommer med den første sangeren Bjørn Berg tilbake på scenen sammen med tremannskoret Vrakpant. De synger begge sider på den formidable singelen som ga gruppa et umiddelbart gjennombrudd i 1980. «Gi meg fri i kveld» kommer komplett med Paulsens velkjente utbrudd om det er slutt etter hvert vers. Berg er som den gangen da kledd i skinnjakke og jeans, i kontrast til de andres strøkne dresser med tilhørende hatter.

Vazelina spiller en beintøff «Sammarkveld blues», som viser at de kunne vært et kredibelt rock’n’roll band hvis de hadde sunget på engelsk og holdt seg til de små klubbene. Gamlebassisten Rune Endal kommer tilbake for «Rock Billy Boogie». Igjen er det imponerende å høre hvor fabelaktig friskt de spiller. Kanskje er det første gang det står en vokalist på scenen som kjører lastebil, sier Eldar Vågan om Kjetil Foseid. Gjør han virkelig det, eller er det fordi han skal synge «En stor sølvgrå lastebil»?

Når sangeren Viggo Sandvik kommer på scenen igjen sammen med sitt gamle band reiser salen seg i stående applaus. Trompetfanfaren hans avslører at han skal framføre solohiten «Fisking i Valdres». Den slår forsiktig sagt godt an. Han fortsetter med både «Bomull i øra» og «Feil side ta Mjøsa», og truer med å stjele hele showet.

Et sent høydepunkt er «Fem fyrer med ved», en sang som har fått en forunderlig aktualitet i en tid med strømkrise i landet. Dessuten kommer den her med innlagte referanser til Gluntans «La oss leve for hverandre», Alf Prøysens «Julekveldsvisa» og Led Zeppelins «Kashmir». Noe lignende kommer vi nok aldri til oppleve igjen i Oslo Spektrum.

Med alle fra forhistorien inne på scenen igjen for «Det beste i livet er gratis» skjønner vi at det snart er slutt. Når de merkelig nok tar «Surfbrett» en gang til er det i alle fall slutt. Er det helt slutt nå, Eldar? Vi er vant til at avskjedskonserter er midlertidige. Om Vazelina Bilopphøggers velger å komme tilbake en vakker kveld vil de i alle fall være velkomne.