Kultur

Loretta Lynn er død: – Du kan ikke la folk fortelle deg hvor du skal stå og hva du skal si. I hvert fall ikke meg

Countrysangeren Loretta Lynn døde tirsdag, 90 år gammel. Livet hennes var så innholdsrikt at spillefilmen om henne kom for over 40 år siden.

Loretta Lynn var en av countrymusikkens største legender. I likhet med den ett år yngre Willie Nelson ga hun ut plater jevnt og trutt de senere årene, gode plater attpåtil, og fjorårets «Still Woman Enough» levde godt opp til tittelen.

Det er over 40 år siden man regnet historien om Loretta Lynn som innholdsrik nok til å lage spillefilm om livet hennes. Mange utenfor countrykretsene oppdaget nok henne gjennom denne «Coal Miner’s Daughter», som ga Sissy Spacek en Oscar-statuett for beste hovedrolle.

Loretta Webb, som hun egentlig het, var altså datter av en gruvearbeider, og en hjemmeværende mor som sannsynligvis jobbet minst like hardt som faren. Hun vokste opp i en hytte, som den nest eldste av åtte barn. Sangen «Coal Miner’s Daughter» er hennes sidestykke til Dolly Partons «Coat Of Many Colours», en rørende beretning om en oppvekst i en fattig familie som tok godt vare å hverandre. «Daddy loved and raised eight kids on a miner’s pay/Mommy scrubbed our clothes on a washboard every day». Det blir ikke mer country en dette. Hun spilte den inn om igjen på det siste albumet sitt, nå som resitasjon av teksten til et enkelt banjokomp, for å markere at det var 50 år siden den først kom ut. Det kan legges til at den yngste av Webb-døtrene tok artistnavnet Crystal Gayle, og er vel verdt å høre mer på i seg selv, ikke minst hennes «Don’t It Make By Brown Eyes Blue», som rett og slett er en av de aller fineste sangene jeg vet om.

Sissy Spacek fikk Oscar for sin rolle som  Loretta Lynn i filmen "Coal Miners Daughter" i 1981.

Dette med alderen til Loretta Lynn er et viktig poeng i biografien hennes. – Jeg prøver å livnære meg med å synge sangene mine. Jeg trenger ikke noen som mener at «hun ser ikke så verst ut til å være så-og-så mange år gammel», uttalte hun en gang. Hun kan på et tidspunkt ha slått av et par år, med en følgefeil som i hennes offisielle biografi fører til at hun var 13 da hun giftet seg med en åtte år eldre soldat, og hadde fire barn før hun var 18. Selv om vi legger på et par år sier det seg selv at livet var utfordrende nok.

Ekteskapet med Oliver «Doolittle» Dunn hadde sine opp- og nedturer, men de var gift til han døde, 69 år gammel i 1996. Han skjønte at hun hadde talent, kjøpte gitar til henne, og fikk henne engasjert på lokale klubber. Men han var også glad i alkohol og andre kvinner. Hun var hardt arbeidende hjemme, og begynte å lage sanger om livet som hun levde det. – Skriver du sannheten om det som skjer blir det country, er et av Loretta Lynns motto. For å komme noen vei må du være først, størst eller annerledes, sa hun, og vakte oppsikt når hun omsider kom til Nashville med sanger om hvordan kvinner egentlig hadde det. Hun var godt voksen da hun fikk platekontrakt I 1960, spurte hvor mange låter det skulle være på et album, og skrev 12 nesten på sparket.

«Don’t Come Home A-Drinkin (With Lovin’ On Your Mind)» og «You Ain’t Woman Enough (To Take My Man)” var en ny type sanger I 1966. En sentral sang i Loretta Lynnes verdens fikk en ny runde på fjorårets album, nå i en duett med Margo Price: «One’s On The Way», som ble skrevet av Shel Silverstein i 1971. Denne handler om hun som går hjemme med alle barna, styrer og steller og får en telefon fra mannen som er på vei hjem fra baren med noen av de gamle gutta fra hæren. Den inneholder en rekke referanser til datidens moderne kvinner. Liz (Taylor), Jackie (Onassis) og Raquel Welch, som er ute og lever livet, og linjene «the girls in New York City/ They all march for women’s lib/And Better Homes and Gardens show the better way to live», synger hun – det siste en referanse til et slags hus-og-hagenytt som var et av de mest solgte livsstilsmagasinene i USA, et godt stykke unna hennes egen bakgrunn. Loretta Lynn erklærte seg aldri som feminist, men var i ord og gjerning mer opptatt av kvinnefrigjøring enn de fleste andre.

Sangen forteller videre om gulv som skal vaskes, barn som skal passes, og et nytt på vei, men også om den nye pillen som endelig gjorde henne til mer enn mannens rugemaskin. Dette temaet tok hun helt ut i «The Pill» fra 1972. Sangen lå på vent i tre år før plateselskapet torde å gi den ut, ble selvfølgelig nektet spilt på mange radiostasjoner, den kom ikke så høyt som hun var vant til på countrylistene, men ble hennes største hit i allmennheten.

I 2004 laget hun et album med Jack White som produsent, «Van Lear Rose», som fikk Grammyprisen for årets countryalbum. Etter dette har hun blitt opphøyet, eller gjenoppdaget, som et ikon. «Still Woman Enough» skal ha vært det 50. studioalbumet til Loretta Lynn. Hun kalte det «en feiring av kvinnen», og bruker tittelsangen som eksempel. «Still Woman Enough» var egentlig tittelen på en selvbiografi fra 2002, og nå hadde hun skrevet sangen som hører til. Denne sang hun sammen med Carrie Underwood og Reba McEntire, to av hennes etterkommere på countrytoppen.

Loretta Lynn og Jack White med Grammy-prisen for beste countryalbum i 2004.

Stemmen til Loretta Lynn var i strålende form etter alle disse årene, og hun sang med liv og lyst. Hun spilte inn sin aller første singel «Honky Tonk Girl» om igjen. Andre sentrale sanger som hadde fått en ny runde var «You Ain’t Woman Enough» og «I Wanna Be Free».

Her var også en hyllest til forbildene i Carter Family med deres «Keep On The Sunny Side». Albumet ble produsert av datteren Patsy Lynn Russell og John Carter Cash, så familieverdiene var godt ivaretatt, tradisjonene likeså slik hun ble akkompagnert av mange av Nashvilles beste. Det kan også nevnes at kjolen på plateomslaget var en kopi av den hun hadde på seg på omslaget av «Coal Miner’s Daughter-albumet 50 år tidligere.

Dette en god anledning til å minne om dokumentarserien «History Of Country Music» som fortsatt kan sees på NRK. Her kommer historien om Loretta Lynn fortalt på åtte minutter i episode 5: «Musikk og politikk». Hun har også en birolle i den påfølgende sekvensen, som forteller historien om Charley Pride, den eneste svarte sangeren som gjorde stor suksess i countrytoppen. Pride var nominert til Grammy-prisen for beste mannlige countrysanger i 1972. Loretta Lynn delte ut prisen, og hadde fått beskjed om å ta et skritt tilbake hvis han vant. Hun ga ham en klem i stedet. «Du kan ikke la folk fortelle deg hvor du skal stå og hva du skal si, i hvert fall ikke meg», sier hun i filmen. Dette kan også stå som en oppsummering av hele livet og karrieren til Loretta Lynn.