---
BOK
Tove Nilsen
«Nordens elefanter og andre bekjente»
Fortellinger
Oktober
---
Forfatteren byr denne høsten på tretten fortellinger med tittelen «Nordens elefanter og andre bekjente». Skrevet med den glød og begeistring som sømmer seg en pasjonert dyrevenn. Tittelen kan umiddelbart assosieres med Cora Sandels sjarmerende «Dyr jeg har kjent», som kom ut like etter krigen, og som forfatteren Tove Nilsen nikker til i sin egen bok. Men Cora Sandel holdt seg strengt til egne dyr, inkludert gyngehestene sine. Tove Nilsen spenner opp et mye større lerret på sine 300 sider. Den private lille dyrehagen fra barndom og voksenliv blir små fortellinger i et større og mer ambisiøst prosjekt der forfatteren stiller seg spørrende og kritisk til hvordan vi mennesker forholder oss til dyrene. Det må understrekes at det er gleden over dyrs nærvær i verden og i menneskers liv som er sentrum i samtlige av de tretten fortellingene.
I boka har hun hentet fram kjente og mindre kjente forskere, naturfotografer, billedkunstnere og forfattere og bruker dem som hjelpere og læremestre i fortellinger som ofte mer har essayets enn fortellingens form. Tove Nilsen skriver lett og inviterende og byr på seg selv og egne dyrehistorier. Hun avslører sin store drøm: En gang å bli del av et forskerteam eller være en naturfotograf med mulighet til å følge en elefant flokk over lang tid. En drøm som for henne ville være umulig å realisere fordi hun gjennom hele livet har fått toppscore på alle allergitester. Noe som ikke har hindret henne fra nærkontakt med dyr. En frydefull skildring av en tur på kamelryggen med allergien putrende like under huden - forteller om en lidenskap over normalen.
Den sterkeste fascinasjonen er knyttet til de største dyrene, elefantene, tigrene og gorillaene. Det er i fortellingene om disse dyrenes utsatte posisjon i dagens verden at Tove Nilsen henter fram opprør og indignasjon - som balanseres av innsikten i egen posisjon. Hvor gjerne ville hun ikke leve et fritt og vilt liv langt fra sivilisasjonens klamme rammer. Men omkostningene vil både for henne og de fleste være uoverstigelige, innser forfatteren fra sofakroken. Og gir sin hyllest til kvinner som Robyn Davidson som ledet sin egen kamelkaravane gjennom Australias ørken, til Jane Goodall som i 45 år studerte sjimpansene i Tanzania. Og sist Dian Fossey som nærmest satset livet for å bli kjent med fjellgorillaene i Rwanda. Sistnevnte vier Tove Nilsen en lang og rørende fortelling der forfatteren viser sin skarphet og evne til å problematisere en skjebne som ikke bare er heroisk, men har sterke tragiske elementer.
[ Tove Nilsens «Den eneste broren» er en unik leseopplevelse ]
Det er en kritisk spørrende og reflektert forfatter som står fram i disse tretten fortellingene. Til tider kanskje i overkant spørrende kan man si, ettersom Tove Nilsen i enkelte partier i boka ramser opp spørsmål i lange rekker. De ubehagelige sidene ved dyrehold og innesperring av dyr i dyrehager er en rød tråd i flere av fortellingene. Hun innrømmer sin ambivalens, og nevner den barnlige fryden fra den gang hun sammen med faren så elefanter på sirkus. Og erkjenner sin sorg over aldri å ha sett dem under frie forhold på de afrikanske slettene.
Tove Nilsen henter også fram den kanskje mest ubehagelige og brutale siden ved vår trang til å la oss underholde av det eksotiske: Framvisningen av mennesker i bur. Noe vi i vår del av verden holdt på med helt til 1930-årene. I fortellingen «Ota Benga i Human Zoo» forteller hun om en ung gutt som blir fanget av amerikanere i Kongo og vist fram på Verdensutstillingen i St. Louis.
[ Jørn Lier Horst om sin detektivhelt: – Jeg har en pensjonsplan for Wisting (+) ]
Noen av fortellingene gjør med inntrykk enn andre. Når Tove Nilsen skriver om villkattene som ble matet på verandaen under en ferietur til Kreta - er hun i sitt ess. Hvem som helst kan bli sjarmert i senk av den fornemme Mons og den mer kjærlige Konepus som daglig får sin rasjon fra feriegjestene, som ikke skammer seg over å putte festmat i lommene under restaurantbesøk. Og som på hjemveien avsløres av stedets løsbikkjer som forfølger dem i flokk ved lukten av godsakene. Pinlig og skammelig, erindrer forfatteren. Fornøyelig også å høre om den store Picasso og hans «forelskelse» i dachsen Lump, som fikk sitte på mesterens fang under måltidene.
Tove Nilsen skriver om billedkunstnere som Picasso og Goya og den mer ukjente Antonio Ligabue, og hun skriver om forfatterne Ivar Lo-Johansson og Per Olov Enquist. Dette blir spennende og underholdende møter også for leseren. En av de mer bisarre dyrehistoriene Tove Nilsen har henter fram presenteres i «Den norske Noahs ark» om kapteinen Anders Krogh og hans skip «Noahs Ark» som han dro rundt med i hele Norden, lastet med over 100 dyr. Her minnes Tove Nilsen sitt møte med Ivar Lo-Johansson og hans kritiske artikkel om «Noahs Ark», som førte til at skipet ble stengt og alle dyrene avlivet.
[ Victorias onkel elsker Putin og savner Sovjetunionen (+) ]
Om Per Olov Enquist minnes Tove Nilsen hans rørende historie om faren og hans reise til Stockholm fra Norrbotten i Sverige for å vise fram en «korsrev». Også denne episoden blir som en liten novelle i den større fortellingen. Kanskje sitter leseren igjen med et inntrykk av at Tove Nilsen har villet så mye med disse fortellingene at de flyter ut i for mange retninger. Eller man kan velge å se nettopp dette grepet som samlingens styrke - en mulighet til å belyse vårt motsetningsfylte forhold til dyr. Det har hun klart med å by på seg selv og egne dyr, i eksotisk selskap med dyr hun bare kan drømme om.
I siste delen av boka ramser forfatteren opp alle dyrene hun har huset gjennom årene, ikke bare en skjære hun gikk med på skulderen, men også en svart katt som malte så høyt at den nærmest ba om navnet «Gustav Mahler». Hvem lengter ikke etter å lese fortellingen om den malende Gustav?
