---
ROMAN
Jørn Lier Horst
Forræderen
Bonnier
---
Årets bok begynner med et jordras som tar med seg ti hus utenfor Larvik. I presentasjonen av den nye boka presiseres det at dette ikke er inspirert av skredet i Gjerdrum i 2020. Her er heller ingen konkrete likhetspunkter. William Wisting er på vei hjem fra et seminar, passerer rett i nærheten og kaster seg heltemodig inn i redningsaksjonen. Han berger livet til ei åtte år gammel jente, som et dramatisk forspill til den nye romanen. Nærmest en hverdagslig hendelse for ham i forhold til det som skal komme. Blomstene han får fra jentas bestemor blir mot slutten av boka kastet i søppelet, uten at han har hatt tid til å pakke dem ut.
Ingen ser ut til å være omkommet i raset. Helt til man likevel finner en død person i jordmassene. Han kunne ikke oppdages på varmesøkende kameraer, fordi han måtte vært drept, skutt i nakken, et par dager i forveien. Det kan til og med hende at dette drapet har vært en medvirkende årsak til raset, men dette blir ikke et hovedpoeng.
Det viser det seg at den drepte mannen var informant for svensk politi, som sender tre etterforskere til Larvik for å bistå i etterforskningen. Offeret hadde infiltrert et miljø som var mistenkt for bortføring av rike personers nære familiemedlemmer, med påfølgende krav om løsepenger. Nå har de kanskje utvidet virksomheten til Norge. Tankene kunne igjen gått til dramatiske hendelser som vi kjenner fra nyhetsbildet de siste årene, men heller ikke her blir parallellene påtakelige. Jørn Lier Horst er aldri en spekulativ forfatter. Et vesentlig spørsmål i «Forræderen» blir i stedet om forbryternes kjennskap til tysteren bare kunne kommet fra politiet.
[ Harry Hole: Et moderne folkeeventyr ]
I bøkene om William Wisting har etterforskerens datter Line, tidligere journalist, nå dokumentarfilmskaper, ofte hatt en birolle i handlingene. Wisting er dessuten blitt en entusiastisk bestefar. Den lille familien har aldri vært mer sentral enn her. Vi unnlater å spolere flere detaljer for leserne, men William Wisting blir involvert i handlingen på et mer personlig plan enn noen gang før. Dette gjør det nødvendig for ham å bryte sine etiske prinsipper som politimann. Kanskje får en eventuell forræder blant de svenske etterforskerne sitt motstykke blant de lokale i Norge? Kunne boka like godt vært kalt «Forræderne» som «Forræderen»?
William Wisting står overfor dilemmaer som sammen med den vanlige etterforskningen fører handlingen fort framover. Det går kanskje litt for fort, for Wisting tar sine beslutninger kjapt og rasjonelt, og egentlig får vi ikke den sitrende følelsen av at han er svært berørt av de ekstraordinære prøvelsene han blir utsatt for. Jeg forlanger ikke “Forbrytelse og straff”-nivå på de etiske betenkelighetene til hovedpersonen, men …
Dette er en innvending som ofte rammer bøkene om William Wisting. De kommer punktlig en gang i året, i tillegg til romanserien han skriver med Thomas Enger (fire på fem år), og en lang rekke utgivelser for barn og ungdom. En hel industri. Kanskje hadde denne boka blitt enda bedre med sterkere tvil og innbitt tro fra hovedpersonens side. For vi, i alle fall jeg, blir ikke gripende følelsesmessig engasjert i de personlige problemene.
[ Tilbake i Oslo: En ny side av Bob Dylan ]
William Wisting er snart 60 år gammel i denne romanen. Politireformen har gitt ham muligheter til å jobbe i noen år til, men vi forlater ham med en så usikker framtid at det blir nødvendig for alle hans gamle venner blant leserne å få vite hvordan dette går videre. Men det mest stemningsskapende denne gangen er hvordan det regner og regner og regner i dagene handlingen foregår. Det var jo slik dramatikken ble utløst, med jordskredet, men det gir seg liksom aldri. Det kontinuerlige regnet er beskrevet 107 ganger til i løpet av romanen. I forhold til bokutgivelsen er dette med på å skape en tidsriktig følelse av oktober. Og siden handlingen ellers ikke oppleves som reelt ubehagelig er «Forræderen» god underholdning for mørke og stormfulle høstkvelder.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen