Kultur

Björk: Eksperimentell og vanskelig, eller bare lekende lett?

Björks tiende album er preget av en leken, men kompromissløs vilje til musikalsk utvikling. Her er også en nesten utenkelig magisk sang med Emilie Nicolas.

Dagsavisen anmelder

---

5

MUSIKK

Björk

«Fossora»

One Little Independent

---

Bjørk Guðmundsdóttir er inne i sitt 30. år som feiret soloartist. En epoke som startet med 90-tallets kanskje beste album med «Debut». Albumene som fulgte gjorde henne til en av popmusikkens største stjerner, men også en av de mest spesielle. I det nye århundret har musikken vært enda mer spesiell. Det nye albumet fortsetter denne utviklingen. Her er ingen nye bangers som «Human Behaviour», «Army of Me» eller «Big Time Sensuality». Derimot mange sanger som går langt inn i samtidsmusikken, som godt kan kalles eksperimentelle eller «vanskelige» om man vil, men som også kan være lekende lette å høre på lett hvis man inviterer dem inn.

Tittelen «Fossora» er et ord Björk har funnet på selv. En hunnkjønnsutgave av latinske fossore, en som graver. Hun forklarer at alle hennes album oppstår som en følelse, denne gangen av å lande på jorda og grave føttene ned i underlaget. Hun trekker også tråder til pandemien, der alle holdt seg hjemme så lenge at «de begynte å slå rot». Dette fører fram til et album med mange referanser til nære familieforhold, og til hennes kulturelle og geografiske bakgrunn. Hun synger som vanlig med den distinkte islandske aksenten som er blitt et av hennes kjennemerker. Denne uttalen var der ikke i de engelske sangene vi har hørt på private opptak fra hennes unge år, men den har bidradd til hennes umiskjennelige særpreg.

Albumet begynner med «Atopos». Et gresk ord for noe ubeskrivelig, og sangen med samme navn gir uttrykk for å finne forbindelser der man kan: «Our union is stronger than us». En relativt konvensjonell sang, og den første av flere der hun er akkompagnert av klarinettister fra gruppa Murmuri. Rytmene er programmert av den indonesiske duoen Gabber Modus Operandi, videreutviklere av gabberformen for teknomusikk, med hardere, mørkere rytmikk som i dette tilfellet får et industrielt preg. Denne kombinasjonen av klarinetter og hamring hører vi igjen mange ganger på albumet.

Emilie Nicolas på Øya

Om dette ser strengt ut på papiret høres det på plata ut som hun med treblåserne og de bankende rytmene har realisert «Karius og Baktus»-fascinasjonen sin fra barndommen. Da musikkmagasinet Q i 1993 ba Bjørk liste opp sine favorittalbum kom hun opp med navn som Joni Mitchell, Ella Fitzgerald, Abba, Public Enemy og en samling med de mest kjente visene til Thorbjørn Egner.

«Ovule» er den andre av de to sangene som var presentert på forhånd. Dette er en av kjærlighetssangene på albumet, med utradisjonelle beskrivelser av følelseslivet. Som liten så hun på kjærligheten som en bygning hun kunne nærme seg, før demoniske skilsmisser ødela dette idealet. Senere kommer «Freefall», som begynner som en ballade med varsomme strykere fra Siggi String Quartet: «Everytime we kiss/share songs and films/hike hills and beaches/our joint presence gains forms». Kjærligheten beskrives som skulpturell struktur her, siden Björk også tekstmessig er langt utenom det vanlige. Musikken vokser seg typisk nok større parallelt med tekstens beskrivelse av solsystemets utvikling.

«Mycelia» har lag på lag av Björks egne prosesserte stemmer, og fortsetter organisk inn i «Sorrowful Soul», sammen med koret Hamrahlíðarkórinn. En eulogi, lovsang, for Hildur Runa, moren hennes som gikk bort i 2018: «You did well/You did your best». Dette er storslått og rørende, med følelser for familien som blir forsterket med den etterfølgende «Ancestress», som kommer som en epitaph, gravskrift for moren. «When I was a girl she sang for me/in falsette/lullabies/with integrity». At Björk nå synger dette sammen med sønnen Sindri gjør opplevelsen enda sterkere.

Som en slags avslutning på denne svært personlige sekvensen kommer «Fagurt er í Fjörðum», en vakker islandsk folkesang med et «mellom bakker og berg»-innhold, med sine kontraster mellom godt og dårlig vær.

«Victimhood» er albumets mørkeste stund med sin bebreidende selvransakelse: «Sunk into victimhood/felt that the world owed me love». Det lysner betraktelig i «Allow» med sitt lystige akkompagnement fra 12 fløytister, til en tekst skrevet sammen med Emilie Nicolas. Den norske sangeren legger også på harmonier som gjør dette til en høytidsstund på albumet. «Almost impossible magic» synger Björk om noen store naturopplevelser her, og det passer fint som beskrivelse på hele sangen også.

«Fungal city» har med den amerikanske musikeren som kaller seg Serpentwithfeet, også her hører vi den gamle lekne barne-TV-lyden av treblåsere i liflig utfoldelse. «Trölla-Gabba» er som tittelen antyder et møte med trollete stemmer og bankende gabba-beats. Også denne kunne slått an hos de minste.

Den avsluttende «In Her Mother’s House» skal være Björks beskrivelse av at datteren Isadore flytter hjemmefra: «The more i love you/the stronger you become/the less you need me», for å sitere de mest umiddelbare linjene, mens datteren synger fortryllende triller i bakgrunnen, og sender hele albumet til ro.

Omslaget til Björks kommende album "Fossora"

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen