Kultur

Den private folkekongen

Tore Rem er i havn med tredje og siste bind i sin omfattende biografi om Olav V. «Ensom majestet 1946-1991» setter punktum for en litterær kongsbragd.

Dagsavisen anmelder

---

BIOGRAFI

Tore Rem

«Olav V. Ensom majestet 1946-1991»

Cappelen Damm

---

Det handler om den moderne nasjonsbyggingen, om kongemakt, sorg, savn og den ensomme majesteten i dette tredje og siste bindet i forfatter Tore Rems biografi om Olav V, han som skulle bli folkekongen og det fremste symbolet på den nye velferdsstaten. «Ensom majestet 1946-1991» er også et innblikk i den private majestetens såre sfære, den som rommer alt det han selv helst så at forble liggende mellom Slottets hundre vegger, være seg romantiske rykter eller sin egen dysleksi. Noen av disse aspektene, som dysleksien, kom han framtidige biografer selv i forkjøpet, men uansett bidrar Rems detaljvirtuose penn til at bildet bak den smilende kongen, nasjonens «bestefar», utvides i rikt monn.

Det første bindet, «Den fremmede, 1903-194», handlet om Olavs opphav, ankomsten til Norge som 2-åring, barndommen og ungdomsårene – grundige betraktninger bygget på et enormt kildemateriale og Rems gode blikk for de hverdagslige detaljene og nitide observasjonene som gjør biografier som dette personlige selv når innsynet til den omskrevnes bevegelser og innerste tanker er svært begrenset.

«Olav V. Ensom majestet 1946-1991»

Det andre bindet, «Krigeren», var avgrenset til krigsårene 1940–1945. Det gjør det naturlig nok tettpakket, med de til da mest dramatiske hendelsene i den daværende norske kronprinsens og den relativt unge nasjonens liv. Når vi når slutten av det tredje og avsluttende bindet er «den fremmede», dattersønnen av kongen av Storbritannia, for lengst blitt gjort «til den norskeste av de norske». Denne boken inneholder etterkrigsdramatikk, og det av en helt annen natur enn i årene som skildres i de foregående bindene. Nå handler om monarkiets rolle og forfatning, om tap av hans nærmeste, kronprinsesse Märtha og faren som Olav skal etterfølge på tronen. Det handler om hans tre voksne barn og deres livsvalg. Og det handler til sjuende og sist om kongsgjerningen. Om han som skal bli folkekongen, idrettskongen, kort sagt kongen på trikken som «velger seg folkets kår, i solidaritet med de mange», som under OPEC-krisen.

Olav V.

«Ensom majestet» er en velvalgt tittel. Tore Rem bruker den for hva den er verdt. Avstanden mellom Olav og hans nærmeste hadde blitt større under krigsårene, og vel tilbake i Norge er det rutinene som tar over. Kronprinsesse Märtha døde i 1954, og Rems betraktninger rundt den påfølgende tiden er blant bokens sterkeste. Som oldemoren Victoria i England opplever Olav «at en elsket ektefelle blir borte altfor tidlig. Som henne skal han aldri finne seg ny make, som henne skal han komme til å assosieres med sorgen og ensomheten». Rem trekker fram hvordan Olav i motsetning til sin oldemor ikke hadde apparatet til å håndtere et slikt tap, eller snakke om følelsene, heller ikke med Harald eller døtrene som mistet moren. «Heretter, og snart som konge, skal Olav bli enda mer privat, enda mer institusjon».

Både før han overtar tronen og i årene som kommer er det plikten som er avgjørende. Som å «være på en eneste lang repetisjonsøvelse, fra dag til dag, måned til måned, årstid til årstid, år til år» skriver Rem. Lenge før det sto kronprins Olav i skyggen av faren Haakon VII. Arbeiderpartipolitikeren Guttorm Hansen skal ha oppfattet det slik at arvtakeren var «mindre betydelig, litt av en playboy, og man så især med skepsis på omgangskretsen, seilervennene osv.». Rems kildegrunnlag er nok en gang imponerende og grundig gjennomlyst, og ved siden av offentlige dokumenter, referater, protokoller og samtaler med kilder, samt transkriberingen av de mange timene med samtaler Jo Benkow hadde med Kongen i hans siste leveår, har han kunnet bruke Olav Vs private korrespondanse hvor særlig brevene til dronningmoren i England gir et visst innsyn i sorg, savn og den store ensomheten. Dessverre vet vi ikke hva de eventuelle svarene inneholdt, siden det norske hoffets arkiver fra denne tiden er, slik Rem har skissert tidligere, sanert. Men overfor dronningmoren åpnet Olav seg i den grad han var kapabel til det. Men han var og ble «kongelig privat».

Olav V.

Rem er opptatt av det personlige, og av ryktene som medvirket til å bygge en privat sfære rundt en person som var en opphevet majestet med nær sagt større konservativ avstand til folket enn det britiske kongehuset. Likevel skulle han med sine smil, små kommentarer og hjertelige latter bli nærere sitt folk enn man skulle tro var mulig. Det var ingen selvfølge. Olav ble den smilende majesteten som både ble kåret til «Årets navn» og motta norske pressefotografers hedersbetegnelse «Snill gutt». Bak fasaden var det annerledes. Han pratet, hadde «en fjollete latter» og drakk for mye, slik at han gjerne sovnet på sofaen i privat lag, heter det i den upubliserte delen av LO-lederen Konrad Nordahls dagbok fra et selskap vinteren 1962. Men hadde han fått luren sin, holdt han til gjengjeld ut lenge, vel å merke hvis noen turte å vekke han. Verre var det nok at smilet kunne slå sprekker i plutselig sinne, et utslag av arv og miljø og «det hanoverske temperament». Han tålte ikke manglende punktlighet og kunne eksplodere hvis noe ikke var på plass. Det rammet staben på Slottet, venner, familie eller de han seilte med. «Det gikk fra solskinn til lyn og torden, og tilbake til solskinn», skriver Rem, som kan fortelle at det like gjerne kunne tordne før han skulle ut på balkongen 17. mai som i hverdagene overfor kammertjenerne. Han var hensynsløs, men skilte mellom «venn og slave».

Forfatteren gjør det til en kunst å formidle så langt det lar seg gjøre også disse aspektene ved kong Olav Vs private og personlige liv som mulig. På det viset tegner han et helt menneske bak det smilende bildet av folkekongen svært mange blant Norges befolkning fortsatt har friskt i minne. Sprekkene i speilet vil ikke svekke hans posisjon, snarere vil det forsterke bildet vi har av han som noe mer enn offiseren, krigeren, idrettsmannen og «bestefaren» som stor for alle offentlige markeringer og snorklippinger og samlet folket under seg til ett. Mange vil derfor hefte seg ved disse kapitlene som har både såre og pirrende detaljer og karakteristikker. Blant disse særlig ryktene rundt enkemannens eventuelle romantiske eskapader.

Olav V.

Ryktene er blant de kongeliges mest trofaste følgesvenner, skriver Rem. Og Olav V fikk følge, av frieri-skriverier i England heftet til en britisk hertuginne, eller i enda sterkere grad de heftige ryktene om forholdet til innehaveren av eksklusiv damekonfeksjonsforretningen, Oslos motedronning Astrid Blesvik. Ryktene er så standhaftige at Blesvik kalles inn på teppet til statsadvokaten, og selv statsminister Gerhardsen er involvert gjennom sine faste samtaler med Kongen. Det hele skulle etter hvert blåse over, men ikke før en så umake konge-alliert som Agnar Mykle rykket inn et innlegg i Dagbladet for å «forsvare den eneste nordmann som er «totalt vergeløs»» i Blesvik-saken.

«Ensom majestet» er solid i Rems analyser av rundt det konstitusjonelle, om monarkiets fortsatte posisjon, om det sosialdemokratiske prosjektet som han antyder at den konservative Olav hadde en grunnleggende sympati for, og ikke minst om medienes stadige større innflytelse, makt og pågåenhet også i Norge. «Ensom majestet 1946-1991» er symptomatisk nok rikt utstyrt med bilder, både fotografiske, men også verbalt beskrivende. Dette er overordnede temaer som forteller historien om en så vel politisk som samfunnsmessig utvikling under Olav Vs regjeringsår. Rollen hans er ikke-politisk, men innflytelsen han har er påtakelig, noe måten han fikk gjennom sin egen signingsseremoni i Trondheim i 1958.

Olav V.

Likevel er de største spenningene knyttet til det personlige, til en konsolidering av de tre barnas giftermål, som alle var kontroversielle i sin samtid, om enn av ulike årsaker. Prinsessene Ragnhild og Astrid giftet borgerlig. Førstnevnte skapte presedens rundt det formelle da hun giftet seg med Erling Lorentzen og fikk beholde prinsessetittelen. Prinsesse Astrid fikk dermed beholde sin tittel hun også, selv om det ikke falt i god jord blant regjeringsmedlemmer at de måtte «bukke og skrape» for skipsreder Lorentzen og «slipsreder» Ferner. Majesteten tok uansett giftermålene opp med statsminister og storting.

Kronprins Harald var en helt annen sak. Hans oppgave var gitt fra fødselen av, og det var utenkelig at en framtidig konge ikke skulle gifte seg med en framtidig dronning av sin egen byrd. Åpenheten innad og rundt kongehusets disposisjoner også når det gjelder privatsaker har endret seg fra drastisk fra Olav Vs tid fram til i dag, og alle diskusjonene rundt dagens konge- og kronprinsfamilie, om ekteskap, skilsmisser og sjamaner, er nesten uvirkelig sett opp mot motstanden rundt den daværende kronprinsens kamp for å kunne gifte seg med Sonja Haraldsen. Den historien har etter hvert blitt fortalt mange ganger, men i likhet med andre sider ved det norske kongehusets historie og utvikling under Olavs tid som tronarving og konge, fyller Rems storverk svært mange hvite flekker på kartet også når det gjelder disse hendelsene. Om han ikke helt trenger gjennom den kongelige diskresjonskulturen, blir derfor «Olav V. Ensom majestet, 1946-1991» en viktig, velskrevet og fascinerende utvidelse av forståelsen av vår egen samtid.