---
5
KONSERT
Bob Dylan
Oslo Spektrum
---
Bob Dylan og bandet hans høres ut som de ramler ufrivillig inn i «Watching The River Flow» til å begynne med i Oslo Spektrum, men skramler seg gjennom resten av sangen med beundringsverdig pågangsmot. Det ser ut som Dylan selv står med elektrisk gitar bak pianoet sitt, men denne tar han i så fall fort av seg og forblir ved tangentene mesteparten av resten av kvelden.
«Most Likely You Go Your Way And I Go Mine» fortsetter like uhøytidelig, med noen start-og-stopp-sekvenser som høres ut som de fortsatt er i øvingslokalet. Dette er ikke helt betryggende, men vi har lært oss å stole på Bob Dylan. Og dette kommer til å gå bra. (Jeg er ikke like velvillig til at den dristige «Most Likely You Go Your Way And I Go Mine»-skiltingen på Ullevaal-T-banestasjon har forfalt. Her må Ruter ta tre grep!)
[ Flott konsert med Nick Lowe i Oslo ]
«Things aren’t what they were» står det øverst på konsertplakatene til Bob Dylan i år. Og noe er annerledes når han kommer til Oslo enda en gang. Tre år og tre måneder er gått siden sist. Dette er lenge til ham å være, mens selv ikke «den evigvarende turneen» fikk dispensasjon fra pandemien. Den sterkeste kulturopplevelsen i den første innestengte tida i mars 2020 var da Dylan plutselig kom med den 17-minutter lange «Murder Most Foul» og traff tidsånden så ettertrykkelig – uten å synge om det som var på gang. Tvert imot handlet den om hendelser lagt tilbake i tid, men det var som vår tids store stemme hadde kommet som en trøstende, forklarende stemme mørket.
Noen måneder senere kom albumet «Rough And Rowdy Ways», som en bekreftelse på at Bob Dylan ennå har svært mye han skal ha sagt – og sunget.
Turneen har fått navn etter dette albumet, og det er de nye sangene som preger konserten. Faktisk spiller han alle sangene fra «Rough And Rowdy Ways», med unntak av nettopp «Murder Most Foul». Å spille så mye fra nye album på konserter er risikosport for selv de aller beste. Dylan slipper elegant unna med det. Det er dette trekket som gjør konserten spesiell. At dette er vel overveid understrekes av at settlistene på årets konserter er praktisk talt helt like fra kveld til kveld – fra en artist som før har likt å være mer uberegnelig på dette området.
Den første av de nye numrene som kommer her er den storartede selvangivelsen «I Contain Multitudes». I alle disse nye sangene kommer Dylan til å vise seg fram fra en annen side. Sangene blir langt på vei framført gjenkjennelig fra studio. Lydbildet er gjerne krystallklart, stemmen i storform, diksjonen eksemplarisk, og meningen i sangene kommer godt fram. Dette hører vi spesielt i «Black Rider», der han en kort stund går foran på scenen med mikrofonen. Plutselig er stemmen enda sterkere.
[ Bob Dylan er 80 - en av vår tids største stemmer, en av våre lengste saker ]
Det ligger en tett, stemningsmettet atmosfære over framføringen av «Crossin The Rubicon». De nyere sangene er forankret i jazz, blues og slagermusikk fra tida før rock and roll. Det hadde vært stort å se dette på en jazzklubb, og ikke i en av byens største forsamlingshus. Men vi kan ikke klage, for den ti minutter lange «Key West (Philosophers Pirate)» kommer snart som kveldens høydepunkt. Dette lange, underlige stemningsbildet som, selv om tittelen er geografisk spesifikk, beveger seg i en helt egen verden av romantiske drømmer. Vakrere blir det aldri. Bare nesten, i «Mother Of Muses», den der han synger «I’ve already outlived my life by far». Men det høres på ingen måte ut som han har tenkt å gi seg ennå.
I senere år har Bob Dylan gjerne tilbudt noen av sine største hits på konsertene sine, som «Blowing In The Wind», «All Along The Watchtower» og «Like A Rolling Stone». Disse glimrer nå med sitt fravær. Fortsatt får vi høre noen (relativt sett) mindre kjente høydepunkter fra den store sangboka, i tillegg til de nevnte som fikk kjørt seg til å begynne med. Her kommer «When I Paint My Masterpiece», men også de mer tilforlatelige «I’ll Be Your Baby Tonight» og «To Be Alone With You». I den sistnevnte forsøker han seg på en pianosolo, hyggelig nok, selv om vi skjønner at det ikke er denne delen av den kunstneriske virksomheten han er mest kjent for.
Bob Dylans periode med jazzsanger fra Sinatra-skolen er representert med en herlig underholdende «That Old Black Magic». «You Gotta Serve Somebody» er så gnistrende elektrisk at det kommer til å merkes på strømregninga til Oslo Spektrum. Helt til slutt er det «Every Grain Of Sand», usedvanlig respektfullt framført i forhold til originalen, og sannelig tar han fram munnspillet også, til stor jubel fra forsamlingen.
Etter en lang og velfortjent sommerferie for sangeren ble konserten i Oslo søndag starten på europadelen av denne turneen. Egentlig er det merkverdig at vi synes at et tre år langt opphold mellom konsertene i Norge er lenge. Vi snakker om en av verdens aller største legender, 81 år gammel. Det er ikke så mange som besøker oss like ofte, men han som vi en gang trodde vi aldri kom til å få se i Norge har med dette gjort 30 konserter her i landet, i ti forskjellige byer. Med høstens omfattende turnering styrer Bob Dylan mot nærmere 100 konserter til sammen i år også. Dette må sies å være rimelig respektabelt gjort.
Bob Dylan kommer med en humørfylt introduksjon til bandet som har hjulpet ham gjennom den praktfulle kvelden: Doug Lancio (gitar) Tony Garnier (bass), Charlie Drayton (trommer), Bob Brit (gitar) og Donnie Herron (diverse “countryinstrumenter”). Da har han allerede sagt «takk skal du ha» til publikum på et slags norsk, og høstet stor jubel for det. Sånne høfligheter har ikke vært selvsagt fra denne kanten, men nå er det vi som skal takke.
(I andre Bob Dylan-nyheter nevner vi at nobelprisvinneren i litteratur kommer med boka «The Philosophy Of Modern Song» i november. Her har han skrevet over 60 essays om sanger andre har sunget, fra Nina Simone og Hank Williams til Cher og The Clash.)
