Kultur

En ryggmargsrefleks av mistillit

Hun skrev selvbiografien om å vokse opp som fattig i Norge i håp om å bidra til noe større, til samfunnsdebatten om fattigdom, og til å få folk til å forstå at fattige ikke er late og dumme.

– Det er en fulltidsjobb å leve under fattigdomsgrensa i Norge, sier Kaisa Hansen-Suckow til Dagsavisen.

Hun har skrevet boka «Oss mot verden» om fattigdom, og om å vokse opp som fattig i Norge. En selvbiografisk, detaljert og utleverende bok som følger Hansen-Suckow helt fra de første barneårene til der hun er i dag. Hansen-Suckow har jaktet mat fra søppelkonteinere, bodd i leiligheter med mugg, vært inn og ut av nav-kontorer og måttet forholde seg til en bunke inkassobrev. Hun vokste opp i Arendal, med en narkoman far og en tilstedeværende mor som gjorde det hun kunne for å tjene til livets opphold.

– Hvordan er det å utlevere deg selv til offentligheten på en slik måte?

– Veldig overveldende. Jeg har visst hele tiden at det jeg skriver blir tilgjengelig for alle som plukker opp boka, men jeg tror ikke det går an å forberede seg på hvordan det blir. Jeg har sittet og skrevet alene i min trygge sone her hjemme, og kun delt med redaktøren min, som har fulgt prosessen hele veien, svarer hun.

Det går gradvis opp for henne at hvem som helst kan lese boka om livet hennes. Det oppleves spesielt, sier hun.

Varme, gode, rause folk

Hansen-Suckow skriver ikke bare utleverende om seg selv, men også om nøkkelpersoner rundt henne.

– Jeg har skrevet om folk fra mitt blikk, slik jeg opplever dem. Jeg har vært spent på hvordan folk opplever det å lese om hvordan jeg så på dem, som hvordan 18 år gamle Kaisa så på sjefen sin Yvonne.

Enkelte av karakterene i boka er skildret med fiksjon, et annet navn og utseende. «Av anonymiseringshensyn omtales flere personer med et annet navn enn sitt eget, og enkelte geografiske plasseringer og detaljer er også endret», står det på bokas første side. Hansen-Suckow forteller at noen av karakteren også er basert på tre-fire mennesker fra livet hennes, og er en sammenfletting av personer, erfaringer og bygderykter. Men at Hansen-Suckow har hatt fine og stabile mennesker i livet sitt opp gjennom, til tross for en svært krevende livssituasjon, er det ingen tvil om, skal vi tro boka.

– Gjennom hele livet har jeg hatt varme, gode og rause folk tett på meg. Det er fint å kunne skrive om dem. De har vært helt essensielle i livet mitt, noen jeg kunne slippe ned guarden for. Det er vanvittig mye kraft i å være et varmt og inkluderende menneske. Selv om man ikke kan løse fattigdom som enkeltmenneske i Norge, skal man ikke undervurdere rollen man kan ha i et annet menneskes liv. Det var mange gode hjelpere og mennesker i den lille byen jeg vokste opp i, sier hun.

Fra ungdomsgjengen og venner i Arendal har hun utelukkende fått heiarop for boka.

– Folk synes det er kult, viktig og stas, sier hun.

Uheldig flaks

Hansen-Suckows bok kommer i en tid hvor renten går opp, matprisene stiger og strømmen aldri har vært dyrere. Det brenner i folks lommebøker, og de som kanskje akkurat klarte seg før, sliter nå.

– Det er ren uheldig flaks, som jeg kaller det. Det er jævlig trist at så vanvittig mange mennesker i Norge strever veldig nå. Vi har ikke styrt bokutgivelsen etter det som skjer nå. Familien min og jeg står i det selv, vi lever ikke lenger under fattigdomsgrensen, men beveger oss rundt den, og det er det mange som gjør nå.

Da hun begynte å skrive boka var det 500.000 nordmenn som levde under fattigdomsgrensa. Nå er det 900.000, ifølge Statistisk Sentralbyrå.

– 900.000 som ikke har råd til en uforutsett utgift. Dessverre har boka blitt veldig aktuell og mer relevant enn vi hadde forutsett. Jeg tror mange nordmenn kommer til å kjenne på det stresset, at alle sider av livet blir farget av at man har for lite penger.

Fattigdom kan være en periodisk opplevelse, som det ble for flere under koronapandemien, mens for andre er det vedvarende og langvarig.

– Det er uansett vanvittig belastende og strevsomt. Og det kan føles ensomt. Men sistnevnte håper jeg at det blir mindre av. Nå kommuniseres det at det er mange som strever, på grunn av inflasjon og hvordan verden ser ut. Jeg håper at folk ikke skammer seg over å ha dårlig økonomi, for vi er mange, og skam er en så forferdelig lite positiv følelse, sier Hansen-Suckow.

Unngår kommentarfelt

«Allerede da vi tok på oss regntøyet og støvlene for å leke ute i barnehagen, var stiene våre til dels tråkka opp. Jeg visste ikke at jeg tilhørte statistikken over barnefattigdom i Norge, og at vennene mine ikke gjorde det. At vi kom til å møte voksenlivet med ulike forutsetninger for å leve et godt liv», skriver Hansen-Suckow i boka.

På skolen lærte hun at fattigdom var noe som fantes der ute i verden. I Afrika, langt fra Norge. Hun lærte at det så likt ut uansett hvor det befant seg: «Utmagrede barn med fluer rundt øynene, pappkartonger og blikkhus som ly eller bosted», skriver hun.

I fjor lagde hun en kortfilm med fattigdom som tematikk og tittelen «Så er spørsmålet: Hadde de råd til det før og?». Filmen handler om tiden før nedstengingene, og fikk mye oppmerksomhet. Den ble kjøpt opp av Aftenposten og delt rundt i sosiale medier. Hansen-Suckow leste kommentarfeltene. Det angrer hun på nå.

– Jeg har bestemt meg for å ikke gjøre det denne gangen. Jeg fikk bekreftet mye av det jeg har opplevd gjennom oppveksten, at det finnes mange nordmenn som tror at fattigdom ikke finnes i Norge, og hvis den gjør det, så er det selvforskyldt, sier hun og legger til:

– Regjeringspartier har markedsført såkalte «Navere» som late, dumme folk som sovner med hånda i potetgullposen. Det finnes sterke krefter i samfunnet som prøver å male et fordummende bilde av fattige. Noen tror at fattigdom ikke eksisterer i Norge, og ser det synonymt med luksusfellen, de som ikke har knekt excel-koden og har dratt på ferie til Aya Napa med kredittkortet. Fattigdom handler om for lite penger til å dekke primærutgiftene i et nøkternt liv, mens luksusfellen handler om overforbruk og feilbruk av penger.

I mangel på ord

Fordommene hun har møtt i situasjoner hvor hun har bedt om hjelp, kombinert med det hun lærte om fattigdom på skolen, gjorde at hun som barn ikke klarte å beskrive den følelsen hun satt med i kroppen, av at noe var annerledes med henne. Hun hadde ikke ord til å beskrive det.

– Som barn var jeg enig i at det var forderlig grusomt med fattigdom, og at det ikke finnes i Norge. Men det fantes noe annet, som gjorde at jeg ikke opplevde at jeg fikk delta i samfunnet på lik linje som andre. Jeg vokste opp i verdens rikeste land, hvor alle kan bli hva de vil, men følte likevel at det ikke gjaldt helt for meg, uten at jeg visste hvorfor. Det føltes vanvittig skummelt å skulle påpeke at jeg kanskje sto i noe folk ikke trodde fantes.

Hansen-Suckow mener det er viktig å se fattigdommen i lys av hvilket samfunn man lever i.

– Vi lever i et land hvor levestandarden er ganske høy, men likevel er det veldig vondt for de menneskene som ikke kan delta, og for alle barna som ikke kan delta. Man kan ikke nødvendigvis se det på oss. Det kan være naboen din, fetteren din, en mamma i klassen, folk du forholder deg til, men som du mest sannsynlig aldri kommer til å vite at er fattige. For vi er gode til å skjule det, sier hun.

Kaisa Hansen-Suckow har forsøkt å skåne datteren sin for all praten om dårlig økonomi. Bildet er tatt i forbindelse med lanseringen av boka.

Det største hedersmerket

Å skulle forklare et barn at man er fattig er en vanskelig oppgave, mener Hansen-Suckow. Selv har hun også måttet oppdra et barn i fattigdom, men valgte å skåne datteren sin fra all praten om økonomi.

– Med barn må man være kreativ og komme med gode løsninger på alt. Det er et overskuddsprosjekt som kommer i tillegg til alt annet arbeid, men det er det viktigste prosjektet. Man blir god på å svare uten å svare. Jeg hadde ikke behov for å gi datteren min en opplevelse av at vi var fattige, og prøvde å finne andre gode svar, som ikke handla om penger, sier hun.

«Hvorfor har vi ikke bil?», kunne datteren spørre. «Det er fordi vi er opptatt av miljø. Derfor tar vi bussen, går eller sykler. Det er også derfor vi ikke flyr, og derfor vi i perioder ikke spiser kjøtt. Vi er miljøbevisste», ble svaret.

– Det går an å si det uten at det er løgn, selv om det ikke er den reelle grunnen, sier Hansen-Suckow.

At hun fant alternative svar på datterens spørsmål, ga effekt. I dag er datteren svært miljøbevisst, og Greta Thunberg er den store helten. Hun har startet flere underskriftskampanjer for klima, og for noen år siden skrev hun et klimabrev til Erna Solberg og Kongen.

Det største hedersmerket Hansen-Suckow har fått i livet, er da datteren hennes så kortfilmen «Så er spørsmålet: Hadde de råd til det før og?», som hun medvirker i, selv om verken ansiktet eller navnet hennes er synlig.

– Etter å ha sett den spurte hun meg: «mamma, har vi hatt det sånn?». Det er det største komplementet jeg kunne fått. Jeg tenkte bare: Fy fader, da har jeg greid det. Hun har ikke følt seg begrensa og kjent på det stresset og kavet som jeg opplevde.

Å hjelpe andre

På spørsmål om hva som har vært det mest krevende med å skrive denne boka, er svaret enkelt: å ha tillit til leseren. Hansen-Suckow er vokst opp med en ryggmargsrefleks av mistillit, og har stort sett vært mistroisk til folk som vil hjelpe, fordi hun har opplevd at det lønner seg å la være å prate fremfor å dele.

– Det er helt motsatt strategi å dele så mye. Å ta det valget var stress.

Boka er skrevet med språket hun hadde i den alderen hun skildrer i de ulike kapitlene. Med andre ord endrer det seg etter hvert som Kaisa, som vi følger fra hun er et lite barn, blir eldre. For å få til det leste hun gamle dagbøker og henta fram holdninger og tanker hun hadde da hun var yngre.

– Mange steder i boka tenker jeg selv at jeg fremstår som en usympatisk dritt, men jeg gir meg selv litt slack, og tenker at jeg var ung, at jeg hadde mye på tallerkenen uten at jeg nødvendigvis forsto det der og da. Jeg må ha tillit til at folk tenker det samme, selv om jeg kan fremstå usympatisk, men også være trygg i at kanskje ikke alle skjønner det, og sånn er det bare.

Hansen-Suckow har en master i kunstfag og har tidligere studert teater. Nylig ble kortfilmen hennes antatt til Sørlandsutstillingen, og sendt på turné. Til daglig jobber hun som fritidsleder i Kristiansand kommune, et tilbud hun selv satte stor pris på i sin egen oppvekst.

– Det er en gave å få være fritidsleder, og en stor motivasjon for meg å kunne være med på å etablere de gode, trygge rommene hvor penger ikke er premisset for å være med. Jeg er glad for å jobbe med barn og ungdom, det føles veldig meningsfylt, sier hun.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen