Flom i familien

---

5

TEATER

«Inn frå regnet»

Av Frode Grytten

Regi: Lasse Kolsrud

Scenografi og kostymer: Bård Lie Thorbjørnsen

Komponist og lyddesigner: Torkel Skjærven

Koreograf: Belinda Braza

Med: Svein Roger Karlsen, Marianne Krogh, Morten Svartveit, Oddgeir Thune, Peiman Azizpour, Kirsti Stubø, Ellen Birgitte Winther

Scene 2, Det Norske Teatret

---

En bygd på Vestlandet er blitt rammet av styrtregn og en påfølgende flom. Folk har druknet i den strie elven som renner gjennom bygda, og huset til Olav Svendsen (Svein Roger Karlsen) og kona hans (Marianne Krogh), er så godt som totalskadd – bare den øverste etasjen står igjen tørr og hel. I dette kaoset kommer de tre sønnene (Oddgeir Thune, Morten Svartveit og Peiman Azizpour) hjem til foreldrene, noen for å hjelpe, noen fordi de føler at de må. Og det skal ikke mer til, så er familiedramaet i gang. «Inn frå regnet», med tekst av Frode Grytten og i regi av Lasse Kolsrud, er blitt et både intenst, medrivende og interessant familieportrett. Svært godt skrevet, svært godt spilt.

Regissør og dramatiker Lasse Kolsrud hadde med sin teaterversjon av Frode Gryttens roman/novellesamling «Bikubesong» en mangeårig suksess både på Det Norske Teatret og på turné med Riksteatret. «Inn frå regnet» er en scenefortelling av en helt annen sort enn «Bikubesong», men igjen viser Grytten og Kolsrud seg som et godt matchet par når det gjelder å skape teater slik vi helst vil se det.

Både tekst og iscenesettelse kan med rette sies å ta utgangspunkt i en realistisk form, og det er virkelig gøy å oppleve at en slik realisme fenger så sterkt. Kanskje er det fordi denne familien oppleves som så «vanlig», at vi nærmest synes det er gøy å se oss selv på scenen? For om du nå har en familie, har hatt en familie, eller kanskje aldri skal ha en familie igjen, så kommer du garantert til å kjenne deg igjen i mye av dette. Av hvor direkte søsken kan være mot hverandre, hvor ulike man er selv om man har bodd under samme tak i flere år. Og hvor både godt og dårlig man kjenner hverandre. Egentlig.

[ Matias Faldbakkens nye roman «Stakkar» er en lysende mørk fortelling (+) ]

Familien Svendsen har sine verbale (og tidvis fysiske) basketak i et scenerom der vannet på gulvet stadig stiger, og der møbler og lamper, bøker og aviser ligger omkring som øyer i et verdenshav. Man kan lese scenerommet ikke bare som et bilde på hva naturkatastrofer og klimaendringer kan gjøre med alt vi kjenner som trygt og godt, men også som et bilde på en familie i krise. Og i den private krisen er det også et stykke politikk. Olav Svendsen er nemlig gammel fabrikkarbeider og AP-mann, og av den sorten som ikke er spesielt begeistret for Jagland, Stoltenberg og Støre. Han er heller ikke så glad i den sittende blå regjeringen, som han mener har et overordnet ansvar for flomskadene som har skjedd i bygda.

Når statsministeren snart skal komme på sympativisitt til den flomrammede bygda, er ikke Olav Svendsen akkurat positivt innstilt. Allikevel er det ikke slik at denne forestillingen vil prakke på oss et bestemt politisk syn; Olav Svendsens synspunkter er i høyeste grad hans egne, og forestillingen legger ikke opp til at vi nødvendigvis skal ta hans parti. Det politiske rommet i forestillingen oppleves som åpent, og tilskueren inviteres til å reflektere selv.

[ «Kristin Lavransdatter» på Det Norske Teatret kan ta pusten fra noen hver (+) ]

I tillegg til at Grytten har skrevet en tekst som er svært god, hviler denne forestillingen mye på skuespillerne, som alle skaper flotte karakterer av familien Svendsen og sønnen Lars’ samboer Mona (Kirsti Stubø). Peiman Azizpour som sønnen Jonny, som er familiens både frivillige og ufrivillige komiker, gjør spesielt inntrykk, og samspillet mellom de tre brødrene Lars, Martin og Jonny oser av nettopp den energien som oppstår når tre vidt forskjellige mennesker forsøker å være søsken. Marianne Krogh og Svein Roger Karlsen er troverdige i sin hardt prøvede og langlivede kjærlighet, og Kirsti Stubø som svigerdatteren er kraften utenfra som prøver å tilføre familien noe fargerikt og godt, men som kanskje blir nødt til å finne lykken et annet sted.

[ Gi Anne Krigsvoll en tekst, og hun forvandler den til gull (+) ]

Og ingen god forestilling uten en overraskelse: Det er et herlig og morsomt grep regissør Kolsrud gjør til slutt med denne i forestillingen, da statsministeren (Ellen Birgitte Winther) endelig kommer på besøk. Eller gjør hun egentlig det? Noen fargerike paraplyer, noen raske rollebytter, og litt amerikansk underholdningsmusikk fra 1930-tallet skaper en slags drømmesekvens som setter tingene litt på hodet og river oss ut av det gjenkjennelige. Det får oss også til å se Olav Svendsen, som hittil har vært en grinebiter av beste sort, i et noe annet lys. Og det gjør noe med oss i publikum å bli kastet over i denne nye dimensjonen av forestillingen som ikke er like håndgripelig som resten. For denne scenen er ikke så enkel å tolke – og her tror jeg det kan komme like mange tolkninger som det kommer tilskuere.

«Inn frå regnet» har blitt et kraftfullt og sammensatt familiedrama som inviterer til både refleksjon, introspeksjon og en liten latter her og der. Og selv om det etter hvert ser ut som om det meste har gått i stykker for familien Svendsen, er kanskje ikke alt håp ute. For andre etasje i huset er fortsatt hel og tørr.