---
5
KONSERT
Nick Lowe & Los Straightjackets
Rockefeller
---
Nick Lowe er en av popmusikkens store hedersmenn. Han har laget noen av de flotteste sangene som finnes, men er likevel en slags kulthelt siden han spiller på Rockefeller uten at det er fullt hus. Sjelden er det flere gamle kjente fjes å se ute enn denne kvelden. Nick Lowes fans er trofaste. Det gir alltid en følelse av høytid når han kommer til byen.
Denne gangen kommer han med noe han kaller «Nick Lowe’s Quality Rock’n’roll Revue». Kvalitet er et ord vi vanligvis ikke bruker om populærmusikk, siden det ofte har blitt forbundet med forutsigbar oppfyllelse av formelle, konservative krav til kompetanse. Noe Nick Lowe har vært stykke unna, i grupper med et løssluppent forhold til formen, i Brinsley Schwarz og Rockpile. Som soloartist sto han i spissen for lanseringen av «ny bølgemusikk», og produserte plater for flere av forgrunnsfigurene, som Graham Parker, Elvis Costello og The Damned.
Nick Lowe har senere vært i stand til å gjøre som han vil, siden en versjon av «(What’s So Funny ‘Bout) Peace Love And Understanding» ble brukt i soundtracket til Whitney Houston-filmen «The Bodyguard». Komponisthonoraret for denne ene sangen var nok til å sikre ham økonomisk for resten av livet. Vi kan regne med at han spiller fordi han vil.
[ Nick Lowe: De første 40 årene ]
På denne turneen opptrer Nick Lowe sammen med gruppa Los Straightjackets. Et instrumentalband fra Nashville, i twang-enden av gitarrocken. De ga ut et album med Nick Lowe-låter i 2017, og har siden har vært bandet hans, litt til og fra. De bruker masker. Et fenomen jeg vanligvis ikke godtar i det hele tatt, siden det er en veldig lite imøtekommende måte å nærme seg andre mennesker på. De er et greit backingband for Nick Lowe, men selv om de ser rare ut på scenen tilfører de ikke sangene flere nye sider.
[ Nick Lowes Brinsley Schwarz fikk den verst tenkelige starten ]
Nick Lowe spilte av gårde med «So It Goes». Den første singelen som kom ut på det banebrytende plateselskapet Stiff i 1976, og med dette satte i gang en ny bevegelse i rocken. Den høres mer slentrende enn hektisk ut nå, men så har det gått 46 år siden utgivelsen for de fleste av oss. Nick Lowe ønsker publikum velkommen til en kveld «med tre-fire smash hits», innrømmer fort at han kanskje bare har tre, men lover flere sanger fra langt inne i katalogen sin, for «connoiseuren». Konserten har sanger fra alle faser av hans over 50 år lange karriere. Det ble virkelig en kveld der Lowes mange gode sider passerte revy. 25 sanger på 90 minutter er også en antydning om at de ikke sløste bort tida.
Etter en halvtimes oppvarming overlater Lowe scenen til Los Straightjackets, angivelig for selv å hente klærne sine fra renseriet. De gjør et sett med sin karakteristiske gitarramling. Det er kjente toner her også, «Venus» av Shocking Blue og Celine Dions «My Heart Will Go On». (Her kan det nevnes at Los Straightjackets dessverre hoppet over en låt de ofte har spilt før: Deres instrumentalversjon av «The Rollers Show», en artig ungdomssynd fra Nick Lowes periode mellom Brinsley Schwarz og den begynnende solokarrieren. Et fåfengt forsøk på å tjene penger på den omfattende interessen for Bay City Rollers i 1975, gitt ut som The Tartan Army. Originalen ligger som bonusspor på nye utgaver av debutalbumet «Jesus Of Cool»)
Nick Lowe må på en måte begynne om igjen der han kommer inn igjen etter 20 minutter. Han begynner på «I Went To A Party», og så er det fest igjen. Selvfølgelig kommer «Half A Boy And Half A Man», en sang som overraskende ble en favoritt blant norske og svenske danseband. God musikk hever seg over fordommer, og Nick Lowe kan brukes til alt. I «Blue On Blue» roer han seg ned i et dempet leie, og salen blir stille av beundring. Det kunne vært mer av denne eldre, ettertenksomme Lowe, som vi liker så godt når han opptrer helt alene.
«Cruel To Be Kind» er en av de kvalifiserte hitlåtene han nevnte til å begynne med, og blir selvfølgelig godt mottatt. «Heart Of The City» var den andre sida på den innledende singelen «So It Goes», og får også en litt mer moden behandling en før. Ikke at det er noe galt i det.
[ Roger Waters til Norge, går mot våpenhjelp til Ukraina ]
Nå er det tid for Nick Lowes mest kjente sang: «(What’s So Funny ‘Bout) Peace Love And Understanding), som vi også har hørt i tordnende versjoner med Bruce Springsteen og Elvis Costello. Her tar Lowe den tilbake, i en spesiell tid. Han synger den relativt sakte og ettertenksomt, og det er ualminnelig sterkt å høre de velkjente linjene fra det første verset: «As I walk through this wicked world/searchin’ for light in the darkness of insanity/I ask myself, is all hope lost?/Is there only pain and hatred, and misery?» Vi klamrer oss fortsatt til håpet om at svaret er nei.
«I Knew The Bride (When She Used To Rock And Roll)» avslutter kvelden. Jeg kjente Nick Lowe når han rocket som best, han er ikke der lenger, men igjen, årene har gått, og jeg står ganske stille og hører på selv. Når han kommer tilbake alene for et obligatorisk ekstranummer og synger 40 år gamle «Heart» hører vi ham som rockens mest distingverte gamle gentleman. Da er det ingen som er bedre.