Kultur

Slappe saker i Stepford

Det er sjelden en film så til de grader drukner i tabloidskandaler innen noen har rukket å se den, som «Don’t Worry Darling». Nå viser det seg at heller ikke filmen i seg, med Harry Styles og Florence Pugh, fungerer særlig bra.

Dagsavisen anmelder

---

2

FILM

«Don’t Worry Darling»

Regi: Olivia Wilde

USA – 2022

---

«Don’t Worry Darling» har en nostalgisk gjenklang fra tiden da Hollywood-sladder var en sentral del av markedsføringen. Fra offentlig konflikter mellom skuespillere og en kvinnelig hovedrolleinnehaver som har tatt klar avstand fra hele filmen, til en regissør som innledet en velpublisert affære med den ti år yngre, mannlige hovedrolleinnehaveren. Vi har verken plass eller lyst til å ramse opp resten av ingrediensene som har gitt «Don’t Worry Darling» så utmattende mye spalteplass (de inkluderer regissørens antatte løgner om hvorfor skuespilleren Shia LaBeouf forlot prosjektet, utroskapsanklager, potensiell spytting i skrittet og en bitter rettskonflikt om samværsrett), men tabloidene har grundig kartlagt alle pikante detaljer rundt denne kaotiske produksjonen i mange måneder nå.

Som pressekontakten til Warner Bros. sa før filmvisningen startet: «Dette er en av høstens mest omtalte filmer, men kanskje ikke av de årsakene vi hadde ønsket». Det er god grunn til at selve filmen har blitt overdøvet alt støyet: «Don’t Worry Darling» er en uinspirert oppdatering av «The Stepford Wives», som viser seg å være skuffende overflatisk, hul og klossete konstruert. Men i det minste en demonstrasjonsmodell på hvor dyktig og gjennomført severdig Florence Pugh er selv i de vanskeligste omstendigheter - og den innledende halvtimen er temmelig lovende.

Så velkommen til Victory: der solen alltid skinner og tilværelsen er et konstant cocktailparty med mye munnsex. En isolert, Los Alamos-aktig oase forskanset fra omverdenen i California-ørkenen, der en samling glamorøse ektepar lever i et idealisert glansbilde av femtitallets amerikanske suburbia. Alice Chambers (Florence Pugh) og ektemannen Jack (popidolet Harry Styles) er selve personifiseringen av den fortiden republikanere drømmer om å dra tilbake til. Der de dresskledde ektemennene kjører til jobben i blankpolerte sportsbiler, mens de yndige konene vinker farvel før de starter husarbeidet. Innen mennene vender hjem igjen har konene rukket å vaske, lage middag, skifte til aftenkjole og står klare med en velkomstdrink. Alice og Jack virker forelsket og har et aktivt sexliv, men hun får en snikende følelse av at noe er veldig galt i Victoria. Vi aner dette fordi nabofruen Margaret (KiKi Lane) subtilt skriker «noe er veldig galt her!!» gjentatte ganger, før hun klatrer opp på taket og kutter av seg strupen foran Alice.

«Don’t Worry Darling»

Omgangsvennene Dean (Nick Kroll) og Bunny (regissør Olivia Wilde) forsikrer Alice om at Margaret bare slet med psykiske problemer, men de snodige hendelsene tårner seg opp. Et krigsfly krasjer et sted ute i ørkenen, og leder Alice til en bygning innbyggerne i Victory ikke får lov til å nærme seg. Hun har tilbakevendende mareritt om groteske skikkelser som danser i formasjon, og er plaget av truende hallusinasjoner. Problemene ser ut til å sirkle rundt Victory-grunnleggeren Frank (Chris Pine). En karismatisk blanding av prosjekt- og kultleder, som prediker propagandafloskler om hvordan denne syntetiske byen er verden gjenskapt til «sånn som ting er ment å være». Ifølge ham betyr det at kvinnene holder seg ved kjøkkenbenken mens mennene gjør de viktige tingene.

En kløktigere filmskaper kunne ha klart å melke mye mer spenning rundt uvissheten om hva som egentlig skjer i Victory, men «Don’t Worry Darling» telegraferer så tydelig hva som er på ferde at vi umiddelbart er mange skritt foran hovedpersonene. Flere av skuespillerne gjør sitt beste med dette velbrukte materialet; og særlig Florence Pugh imponerer i en vrien rolle som veksler mellom forskjellige personligheter og virkeligheter. Men ikke alle imponerer like mye her. Med tanke på hvor nært regissør Olivia Wilde angivelig kom Harry Styles under innspillingen, er det påfallende hvor grundig hun svikter ham som skuespiller. Styles er utstyrt med en aksent som skifter fra scene til scene, og er så ustødig at det virker som om Wilde ga opp rundt midtveis i opptakene - og lirket inn noen ekstra replikker som forklarer at «ok, la oss bare si at han er britisk fra nå av» (Florence Pugh er like britisk, men opprettholder den amerikanske aksenten sin sømløst gjennom hele filmen).

Styles har utseendet til en ung Frank Sinatra og er åpenbart en talentfull artist, men «Don’t Worry Darling» krever mer enn han er i stand til å gi - i alle fall med Olivia Wilde som (muligens litt distrahert) regissør. Wilde har tidligere bemerket seg med den gøyale high school-komedien «Booksmart» (2019), men denne gangen klarer hun ikke å puste liv i materialet. Wilde er helt på hjemmebane så lenge filmen brisker seg på overflaten med delikat retro-produksjonsdesign og smakfulle kostymer; men mageplasker skikkelig så fort historien krever at hun dykker litt dypere. Hun nasker fritt fra kilder som «Get Out», «The Truman Show» og «The Matrix». Noen logiske brister og manglende forklaringer antyder at en del restrukturering, brannslukning og bearbeiding fant sted under etterarbeidet, men det er også godt mulig at disse problemene stammer fra et lite gjennomarbeidet manus. Filmen mister fotfestet i takt med hovedpersonen, og bygger seg opp til en forutsigbar overraskelse som aldri føles særlig tilfredsstillende - eller uventet. Alt «Don’t Worry Darling» makter er å minne oss om langt bedre filmer med akkurat samme utgangspunkt, og er på sitt beste bare marginalt mer severdig enn den helt begredelige nyinnspillingen av «The Stepford Wives» (2004).