Kultur

Stor styrke i et sårbart sinn

Den danske filmen «Rose» tar tak i et ubehagelig tema og gjør det til en hjertevarm opptur.

---

5

FILM

«Rose»

Regi: Niels Arden Oplev

Danmark, 2022

---

Niels Arden Oplev har gjort seg kjent for publikumssuksesser som «Menn som hater kvinner» (2009) og «13 måneder» (2019) – i tillegg til amerikanske produksjoner som nyinnspillingen av «Flatliners» (2017). Denne gangen har han imidlertid gjort noe helt annet, og mye mer personlig. «Rose» er den sanne historien om regissørens egen søster Maren-Elisabeth (i filmen kalt Inger), som i ung alder ble diagnostisert med schizofreni. Dette er heldigvis ikke en sykdomsfilm, men en dramakomedie som lar oss bli kjent med mennesket bak diagnosen – skildret gjennom en uke i 1997, da hun dro på busstur til Paris sammen med lillesøsteren Kirsten og svogeren Per.

Det kan være en vrien balansegang å lage film om psykiske sykdommer uten at den blir påtatt «feel good»-munter og bagatelliserer utfordringene med å leve med mentale lidelser – eller eventuelt så preget av alvoret at all livsglede, hjertevarme og hverdagshumor blir skviset ut av historien. Oplev er heldigvis en så rutinert regissør at han klarer å kalibrere tonen perfekt, og har skapt en usentimental «road movie» som er rørende, jevnlig småmorsom, konstant engasjerende og skikkelig bra spilt. Fremfor alt av Sofie Gråbøl, som forsvinner helt inn i hovedrollen som Inger og gjør en oppsiktsvekkende sterk prestasjon her.

«Rose» av Niels Arden Oplev.

Inger har levd på en institusjon mesteparten av sitt voksne liv, men nå skal hun ut på langtur for første gang siden schizofrenien kapret livet hennes. Den nygifte lillesøsteren Ellen (Lene Maria Christensen) og hennes lune ektemann Vagn (Anders W. Berthelsen) har påtatt seg ansvaret for å ta vare på Inger under en guidet busstur gjennom Frankrike, som ender i Paris. Det var her hun bodde under en periode i slutten av tenårene, men ting raknet etter at hun oppdaget at den eldre elskeren var gift med barn. Da hjertet brast gikk også hodet hennes i vranglås. Inger begynte å høre stemmer, og mistet kontroll over sine egne tanker. Så å dra tilbake til Paris er ikke uten risiko.

Inger mangler impulskontroll, snakker uten filter og har en tendens til å fortelle folk hun liker at hun vil kvele dem. Den typen oppførsel kan få de fleste til å rygge litt. Stemningen på bussturen forsures stadig av skoleinspektøren Skelbæk (Søren Malling), en bitter drittgubbe som benytter enhver sjanse til å få Inger til å føle seg mindreverdig. En telefon fra den utmattende overbeskyttende, småhysteriske moren stresser Inger veldig opp, og understreker at selv folk med gode intensjoner kan gjøre stor skade på et overfølsomt sinn.

«Rose» av Niels Arden Oplev.

Inger har gode og dårlige dager, men på sitt beste er hun en ressursperson som overrasker. Hun snakker bedre fransk enn noen av busspassasjerene, spiller piano, synger vakkert og har en sløy sans for humor. I løpet av turen danner tolvåringen Christian (Luca Reichardt Ben Coker) et nært bånd til Inger: han blir fascinert av hvor ærlig hun er om sin psykiske lidelse – og hjelper henne i skjul med å spore opp adressen til den gamle elskeren i Paris. Alt utspiller seg bare noen uker etter at prinsesse Diana endte livet i Pont de l’Alma-tunnelen, en tragedie som indirekte trigger noe dypt begravet fra Ingers fortid. «Rose» legger heller ikke skjul på hvor krevende det kan være å takle psykiske lidelser for de pårørende, eller hvor overveldet og utmattet Ellen blir av ansvaret med å passe på søsteren.

Det merkes virkelig at dette er en historie som har en dyp betydning for Niels Arden Oplev, og at han virkelig er opptatt av å yte alle rettferdighet. De er tross alt familien hans. Ja, dette er en trygg, konvensjonell «feel good»-film, som har endt opp med å bli en av årets største publikumssuksesser i hjemlandet. Selv oss kynikere som er instinktiv skeptiske til velmenende sykdomsfilmer må bare kapitulere her.