«Sister Act» er ingenting å rope halleluja for

---

3

MUSIKAL

«Sister Act»

Av Alan Menken, Glenn Slater og C. og B. Steinkeller

Regi: Mattias Carlsson

Scenografi: Andreas Bini

Kapellmester: jens Andreas Kleiven

Med: Anna-Lisa Kumoji, Ingeborg Walther, Mia Gundersen, Tom Sterri, Thomas Stokke, Kevin Mbugua,, Hilde Lyrån, Aina Gundersen m.fl.

Chateau Neuf

---

Det er en gåte at produksjonsselskapet Taran velger å sette opp musikalen «Sister Act», en musikal basert på en ganske tilårskommen Hollywood-komedie med Whoopie Goldberg fra 1992. Riktignok ble filmen laget i en tid da Hollywood virkelig klarte å lage både lune og familievennlige komedier, men for å ha et forhold til filmen, må man i alle fall ha passert førti. Musikalen er nyere, fra 2006, og mens den ble hjertelig mottatt på Broadway, fikk den en litt kjøligere britisk mottagelse etter West End-premieren i 2009. Men man kan jo lure på hvorfor Taran ikke har valgt en mer klassisk musikal, som «Little Shop of Horrors», som har musikk av den samme legendariske Alan Menken som også står for musikken til «Sister Act».

Svaret må være at «Sister Act» innbyr til å skape shownumre av Las Vegas-karakter. Og det er nettopp sang- og shownumre som på et eller annet vis har reddet flere av musikaloppsetningene til Taran på Chateau Neuf de siste årene. Men denne gangen redder de ingen verdens ting. Dette er en forestilling som det gjør riktig vondt i teaterhjertet å se. Såpass vondt at syngende nonner i glitrende gevanter ikke gjør noen forskjell fra eller til.

Plotet i «Sister Act» er dette: Klubbsangerinnen Deloris van Cartier (Anna-Lisa Kumoji) ser kjæresten Curtis (Kevin Mbugua) drepe en annen mann og trenger vitnebeskyttelse før rettssaken starter. Politimannen Eddie (Thomas Stokke) foreslår å sende henne til et nedstengningstruet kloster, der Deloris (nå som søster Mary Clarence) får bli en del av klosterets nonnekor. Det går som det må gå: Koret forvandles fra en grå, ustemt masse til en glitrende hærskare med store stemmer, klosteret reddes, kjeltringene blir tatt og alle hjerter gleder seg til slutt.

I musikalene på Chateau Neuf ser vi ofte artister som har medvirket i ymse talent- og musikkshow på TV, som The Voice, Stjernekamp og Melodi Grand Prix. Men dette er også artister med bred og variert musikalerfaring. Her finner vi i fremtredende roller altså Kumoji og Mbugua, og i tillegg kan vi oppleve Mia Gundersen som abbedissen og Ingeborg Walther som den unge, usikre Mary Roberts. Hun skal vise seg å bli et tiltrengt lyspunkt i denne forestillingen. For ærlig talt: Hun er den eneste her som har snev av å prestere på det nivået en musikalartist skal. Hun behersker det som på engelsk heter «acting the song», altså å uttrykke sin karakter og et stort sett med følelser gjennom det hun dynger. Det gjør ingen av de andre på scenen, ikke engang en gammel musikkteater-ringrev som Mia Gundersen, i rollen som abbedissen.

Gundersen og resten av ensemblet synger bra, men det er jo teater dette her, og da skal man faktisk fortelle en nyansert historie med det man synger. Hvor er det profesjonelle teatret i denne forestillingen? Anna-Lisa Kumoji overspiller helt fra starten og er for det meste veldig oppkavet. Og er hun ikke oppkavet, så er hun oppspilt. Det er fryktelig slitsomt. Kevin Mbugua ser ut som en gangster der han går i sin pinstripe-dress, men han er verken skummel eller ubehagelig eller noe annet en dreven kjeltring bør være. Han høres ikke ut som en gangster, og han går ikke engang som en gangster. Det er rett og slett pinlig. Her er det ingenting som kommer innenfra – og det gjelder de aller fleste på scenen, bortsett da fra Ingeborg Walther.

[ «Kristin Lavransdatter» på Det Norske Teatret kan ta pusten fra noen hver (+) ]

Det er soleklart at regissør Mattias Carlsson bør jobbe veldig mye grundigere med karakterinnstudering hvis Taran har tenkt å fortsette musikalbedriften. Publikum skal jo faktisk ha valuta for pengene de legger i teaterbilletten. Det kunne også være en idé å ikke gjøre nitti prosent av sangnumrene til frontalspilte numre. Og hvorfor ser Anderas Binis digitale scenografi så kitchy ut? Den mangler totalt personlighet og en kunstnerisk signatur.

[ «Matilda» på Folketeatret kunne vært litt mer ulydig (+)  ]

Regissør Carlsson kunne også gjort en bedre jobb med å redde dramaturgien i dette manuset, som egentlig ikke er særlig troverdig, ikke engang innenfor komediens rammer. Viktige vendinger i fortellingen kommer hele tiden altfor plutselig, og det er som om det kreative teamet har tenkt at «ja ja, det er ikke så farlig, for snart kommer de festlige nonnene, og da har publikum glemt at fortellingen ikke fungerer». Men det er feil. Kritikere glemmer i alle fall ikke noe, og det føles som en lettelse når andre akt starter, for da vet jeg i det minste at forestillingen snart er over. Og så kommer altså Ingeborg Walther og er en ekstra lettelse i denne akten med sin gåsehudfrembringende fremførelse av sangen «The Life I Never Led» (norske sangtitler ikke oppgitt).

[ De fleste får det som de vil i Oslo Nye Teaters Shakespeare-oppsetning «Hva du Will» (+) ]

De syngende Las Vegas-nonnene er det mye fres i, og de kan sikkert underholde mange, og komponist Alan Menkens musikk er noe av det bedre som er laget av nyere musikalmusikk. Men dessverre redder ikke dette oppsetningen av «Sister Act», som har for mange svake elementer til å få noen gjennomslagskraft.

Anmeldelsen er endret 19. september, med tilføyelser som presiserer aktørenes bakgrunn.