---
5
FILM
«Speak No Evil»
Regi: Christian Tafdrup
Danmark, 2022
---
Denne danske filmen beveger seg i grenselandet mellom sosial satire og sosialrealistisk skrekkfilm, og er nok en oppviglersk provokasjon fra regissøren bak den syrlige samlivskomedien «En fryktelig kvinne» (2017) - som fikk en entusiastisk femmer her i Dagsavisen. «Speak No Evil» føles som en slags uoffisiell oppfølger, og utforsker i oppløpet flere av de samme temaene: maskulinitet i krise, familielivets klaustrofobiske forventninger og i hvor stor grad menn må gå på akkord med seg selv for å beholde husfreden. «Speak No Evil» er samtidig et nattsvart mareritt om hva som skjer hvis en moderne myk mann blir tvunget til å konfrontere aggresjoner, uakseptabel oppførsel og muligens ren ondskap. En urban, sivilisert fyr som er kondisjonert til å jenke seg, unngå konflikter og å smile seg fårete ut av anspente situasjoner med instinktiv dannelse. Hvordan går det hvis han blir plassert langt utenfor sin komfortsone, og utfordret av krefter som muligens vil ham vondt?
[ «Rose»: Tar tak i et ubehagelig tema og gjør det til en hjertevarm opptur ]
Christian Tafdrup har selv skrevet manuset sammen med broren Mads, og de startet arbeidet med et enkelt mål: å skape Danmarks mest ubehagelige film noensinne. De har tatt sitt utgangspunkt i selvopplevde hendelser, og vrengte alt over til et «hva om det verste tenkelige skjedde?»-mareritt – som ser ut til å si at den skandinaviske høfligheten er akilleshælen som blir vår alles undergang. Jeg vet ikke om «Speak No Evil» helt oppnår målet om å være mest ubehagelige filmopplevelsen noensinne iscenesatt i Danmark (det er vrient å danke ut Lars von Trier på hjemmebane), men den drar oss sakte, metodisk og nådeløst ned i et altoppslukende mørke - og går aktivt inn for å kveste oss.

Det danske ekteparet Louise (Sidsel Siem Koch) og Bjørn (Morten Burian) har tatt med seg den åtteårige datteren Agnes (Liva Forsberg) på sommerferie til et lite hotell i Toscana, der de tilbringer late dager foran svømmebassenget. Ferien tar en uventet retning etter at de blir kjent med det nederlandske ekteparet Patrick (Fedja van Huet) og Karin (Karina Smoulders), som er på ferie sammen med sønnen Abel (Marius Damslev). De møtes over en lunsj, og det går ikke mange minuttene før Karin foreslår at de kommer på besøk hos dem i Nederland. Som man gjør i sånne sitasjoner svarer Louise høflig at «det hadde jo vært kjempehyggelig!», uten å mene det. Bjørn hevder at dansker og nederlendere er så like: de deler den samme humoren, væremåten og kulturen. Sikkert derfor de kommer så godt overens.
Etter en hyggelig ferie drar Louise og Bjørn tilbake hjem til en smakfullt innredet leilighet i utkanten av København, og noen måneder senere får de et kort i posten. En hilsen fra ferievennene, som inviterer dem til en langhelg hjemme på landsbygda i Nederland. Koselig. Louise føler det er i lengste laget å dra for å besøke noen de knapt kjenner, men Bjørn er veldig innstilt på å reise. Han virker litt utilpass, deprimert og stemplet ut, og han lengter tilbake til sommerferien og frihetsfølelsen. Så hvorfor ikke ta en kjøretur til Nederland? Som en bekjent sier under en bedre middag: «Hva er det verste som kan skje?». Ha ha. Vel, det er spørsmålet «Speak No Evil» akter å svare. Og det verste som kan skje er langt verre enn du er forberedt på.
Så mye, mye verre enn du aner. Vel fremme i Nederland oppdager danskene at ferievennene deres ikke er helt som de ga inntrykk av. De lever i et forholdsvis beskjedent hus langt fra folk, med harry dekor som sender et klart signal om at de befinner seg lavere på den sosiale rangstigen. De klassebevisste danskene rynker på nesen over det trange gjesterommet. Liker ikke at datteren er delegert til en stusselig, liten madrass på gulvet i barnerommet til sønnen Abel - som oppfører seg eiendommelig, skriker på natten og viser seg å være uten tunge. Louise syntes ikke at det er noe trivelig her i det hele tatt, mens ektemannen Bjørn gjør sitt beste for å unngå dårlig stemning. Å være isolert med en familie de knapt kjenner skrur opp personlige kontraster som lett kan misforstås. Folk føler seg krenket, motsetningene vokser.
[ «Moonage Daydream» er en drøm av en David Bowie-dokumentar (+) ]
Machomannen Patrick serverer villsvin, vel vitende om at Louise er vegetarianer. Etter å ha blitt invitert ut på middag etterlates Bjørn med regningen, og tonen blir gradvis mer amper. Hvorvidt det skyldes subtile mikroaggresjoner og bevisste provokasjoner eller kulturelle misforståelser og sosiale forskjeller, det er lenge et usikkerhetsmoment. Kanskje disse danskene bare er sære, nedlatende og smålige. Eller kanskje de har god grunn til å føle at noe er veldig galt? Stemningen blir ikke bedre etter at Louise forlanger at de reiser hjem umiddelbart, og danskene kjører sin vei midt på natten. Bare for å oppdage at de har glemt datterens kosekanin Ninus, og ser seg nødt til å dra tilbake igjen. Dårlig ide.
Hendelsene er såpass realistisk skildret at alt blir desto mer ubehagelig når ting går så overveldende galt. Mot slutten blir dette et våkent mareritt – drevet av et tungt, truende musikkspor av Sune Kølster. «Speak No Evil» fungerer best så lenge vi holdes i total uvisshet og håper på det beste. Men noen ganger er det smartest å stole på magefølelsen, forberede seg på det verste tenkelige og bare kjøpe en ny kosekanin når du har kommet deg trygt hjem igjen.