Bylarmlivet går sin gang - sesong 25

For et nysgjerrig konsertpublikum er Bylarm det nærmeste vi kommer, om ikke risikosport, så i hvert fall et langdistanseløp. Selv om alle de 14 konsertlokalene på Bylarm ligger relativt tett, så blir det mye trasking. Det er 60 konserter å velge mellom, på fem og en halv time. Neste gang skal vi huske å ha med en skritteller for moro skyld. Som om det ikke er moro nok ellers. Hvor mange artister rekker vi i år? Etter 25 år i dette spillet har vi lært oss å se rundt hjørner, og høre over hus, men det er likevel umulig å få med seg det meste.

Klokka er sju når vi møter opp på klubben Ingensteds, der vi begynner en lang kvelds ferd mot natt. Michelle Ullestad samler bra med folk, men så kommer hun til Bylarm på en bølge av ny oppmerksomhet. Singelen «Maria» har allerede fått mange store ord med seg ut i verden. Hun er i Urørtfinalen i P3 og er ble blant de 12 nominerte til Årets stjerneskudd, som kan vinne en halv million kroner til slutt på Bylarm. Sammen med sangene hun allerede har utgitt kommer den nye, og visstnok svært personlige «Heltid, deltid», der hun til slutt henter fram en stemmeprakt som er imponerende. Kvelden er godt i gang.

Tromsøgruppa A Million Pineapples spiller på Vulkan Arena, med en uhøytidelig holdning som minner om noen av mer utadvendte gruppene fra postpunken. Uten noe trendy jåleri, bare en synlig glede av å spille de fine sangene sine for folk. Et band som stilmessig kunne hørt hjemme på alle 25 Bylarm som har vært. De inviterer til en dansekonkurranse midtveis, en dristig utfordring av bransjens foretrukne stå stille-innstilling. Gruppa finner en gjeng vinnere likevel. Var det en delegasjon fra AKKS? Dette hadde i så fall vært vel fortjent for organisasjonen som i disse dager feirer 40 år for likestilling og mangfold i norsk musikkliv. En organisasjon som et band som A Million Pineapples sikkert kjenner til. Et ekstra pluss skal de få for at de ikke forkorter navnet til AMP, som hadde vært langt mer tidsriktig anonymt når det kommer til å gjøre seg usynlige.

Tilbake på Ingensteds er stedet blitt helt stappfullt. Stjerneskudd-nominerte Makosir kommer med forhåndsinnspilte spor til sin følsomme rap-pop, men han har med trommeslager og saksofon som er med på å gjøre lyden levende. Han får opp William Gamborg på scenen, også han stjerneskudd-nominert, for deres fellesnummer «Holder igjen», og stemningen stiger enda et hakk.

Stefanos Yowhannes har allerede vært Spellemann-nominert i r&b-klassen, men måtte gi tapt for en annen rogalending, Beharie, som var en av de få vi gjerne skulle sett, men rett og slett ikke rakk innom denne torsdagen. Stefanos er ikke bare en god erstatning på Rockefeller, han er en attraksjon i seg selv. Med et strøkent band blir konserten en nytelse i soul og r&b. Han sier at han kommer til å framføre en del nye sanger, og understreker nivåene av gjennombrudd. For de fleste på Bylarm vil alle sangene til Stefanos være nye. Uansett er de gode. Han både ser og høres ut som en soulhelt allerede.

[ Se bidene fra Bylarm 2022 ]

Det er nå kvelden går over i rastløshet, der vi fort kommer til å overvære fire-fem konserter i løpet av en times tid. Vi får også etter hvert øye på stadig flere artister som har vært stjerner på sin egen scene, men nå er ute for å sjekke konkurrentene. Hedda Mae var en av dem som brått måtte sette karrieren på vent etter en opptreden på Bylarm i mars 2020. Nå er hun tilbake med en enda mer profesjonell opptreden, og kan begynne om igjen på veien oppover. På Krøsset spiller Utflod så brutalt tøft at vi etterpå søker byens ro i den vakre St. Edmunds kirke oppe i gata. Der er Ayka, enda en av de nominerte til Årets stjerneskudd. I studio har hun laget visesang og elektronika. På scenen er det mer konkret rock, hele tiden med elektrisk gitar, men hun tripper fortsatt ut i psykedelisk pop. Hun undrer på om hun kan spille en sang som heter «Bitch» i ei kirke? Det gikk helt fint.

Synne Vo har den ytterst sjeldne kombinasjonen av å være mye spilt på P1 og spille på Bylarm. Hun har også mer fengende sanger enn noen andre. Dette er det mest folkelige showet jeg noen gang har sett i denne sammenhengen. Hun er nok vant til mer feststemte publikum også. Bylarm er ikke stedet for å forsøke å få bransjen til å synge med, i hvert fall ikke i en helt ny sang. Etterpå synger hun selv «Heime», en av årets fineste, sittende på scenekanten sammen med gitaristen. Det er kanskje kveldens beste stund, og en helt annerledes Bylarm-opplevelse. Synne Vo er også nominert til å bli Årets stjerneskudd, og har ordentlige pyro-stjerneskudd som daler ned foran scenen til slutt i showet. Igjen, sånt er vi ikke vant til på Bylarm. Jeg er ikke sikker på om sånt passer seg her, men desto bedre!

Hip hop kollektivet Undergrunn er blitt et fenomen i norsk populærmusikk – nettopp fordi de uten å anstrenge seg unødvendig er blitt mer populære enn de aller fleste av sine konkurrenter. Slike kollektiv legger ofte grunnlaget for solokarrierer. For Undergrunn skjer det tidlig. På Rockefeller ser vi først Marstein, bare akkompagnert av en … ballettdanser! Resten av musikken er på boks. Låtene kommer som en videreføring av det han har gjort i gruppa, men mye tyder på at han får fram mer private følelser i dette formatet.

[ Forfatter Nils Christian Moe-Repstad (50) er død ]

Jon Ranes gjør noe helt annet enn i sin vante rolle som Loverboy i Undergrunn. Nå er han i det store viserock-segmentet, med en vri på Cornelis Vreeswijk i sangen som kanskje heter «Trasige sko». Han kan til og med spille en anstendig gitarsolo der det kreves. Både Marstein og Ranes kom til Bylarm uten noen sanger ute, men på scenen på John Dee slipper sistnevnte nyheten om at både han og Marstein slipper nye album i neste uke. Dessuten er begge disse også nominert til å vinne den halve stjerneskuddmillionen, så noen må ha fått høre dem på forhånd.

Til slutt rekker vi innom Sentrum Scene der rapperen Siyabång holder på for en nesten tom sal. Ikke alle sceneplasseringer treffer helt blink. Noen roper på den lokale hitlåten «Området». Litt tidlig å be om den, synes han, men han har holdt på i 25 minutter, og det er bare å la det stå til.

Vi spoler tilbake en time, til et tettpakket Krøsset, for å treffe Rick Grove. Eirik Grove heter han visst egentlig, men dette er en fyr som både ser og høres ut som han har lov til å lage seg et internasjonalt popstjernenavn. «Grove spiller melodiøs gitarrock uten å ty til tidsriktige triks», skrev vi om den første singelen «Gun» før sommeren. Dette understreket han så det holdt her. Grove har både sangene, gitarriffene, klærne og frisyren som gjør tidsreisen 50 år tilbake komplett. – Er dere klare for den neste låten, spør han. – Ja, roper ganske mange. – Er bransjefolkene klare, spør han retorisk. Knapt nok en lyd å høre derfra, som ventet. Kanskje var denne konserten den første kveldens største overraskelse.

Følg Nye Takter. Meld deg på nyhetsbrev her