Månelanding med Benny Borg og Lars Elling

I 1969 var Benny Borg ny i Norge. Han første opptreden i norsk TV, den første av det som skulle bli mange, var som musikalsk pauseinnslag i den lange sendingen rundt månelandingen 20. juli 1969. Sammen med sin nye venninne Kirsti Sparboe framførte han noen av de mest eviggrønne, eller eviggule månesangene, som «Fly Me to The Moon», «Moon River» og «Blue Moon». – Den er min favoritt. «Blue moon, you saw me standing alone, without a dream in my heart, without a love of my own», synger Benny Borg til oss, og viser at han fortsatt kan sine gamle kunster.

– Jeg hadde flyttet til Norge 1. mai i 1969. Dette var i juli, det var en søndag, det var bare en TV-kanal, og på mandag visste hvert jævla menneske hvem Benny Borg var. Jeg skled inn i norsk bevissthet på et bananskall, eller kanskje en bedre metafor, som en rakett. Jeg var heldig der, sier Borg.

[ Lars Elling på jazzfestival: Kongen av Kongsberg ]

Tilbake til metaforene

Billedkunstneren Lars Elling er i år blitt suksessforfatter med debutromanen «Fyrstene av Finntjern». Han lager også musikk ved siden av, med sin gruppe De Nærmeste Pårørende. Elling har vært en stor tilhenger av sangene til Benny Borg, men var bare tre år gammel under den første månelandingen. Når han i langt nyere tid fikk høre om Benny Borgs norgesdebut begynte fantasien å spinne.

– Etter 1969 forandret månen karakter fra metafor til fysisk objekt. Månen er der ennå. Men ingen har vært der siden 1972. Vi vet hvor den er, vi vet nøyaktig hva vi ser, så what’s the big deal? Så ble vi nedstengt i pandemi, alle aspekter ved livet ble omdannet til fjernsyn. Vi kunne få full oversikt over Star Wars-universet, men ikke se stjernene på himmelen. Kanskje månen nå er tilbake der den var? Tilbake i metaforenes verden, nå som vi er ute og kan se den på ordentlig igjen, sier han.

Slik skrev Lars Elling sin «Blues for månen», med Benny Borg i tankene. – Jeg ringte ham i fjor vår, det passet aldri å få spilt den inn, men ut på høsten begynte det å bli mulig, forteller Elling.

Månebluesen ble spilt inn med et stjernelag av Ellings venner fra den utvidede jazzfamilien, Ola Kvernberg (fiolin), Stian Carstensen (trekkspill), Mats Eilertsen (bass) og Pål Hausken (trommer). Åge Reite på klaver er bindeleddet til produksjonene Benny Borg ellers har gjort de senere årene, på de fine platene «Den største reisen» (2016) og «En dag på jorden» (2019) – og enda en som kommer ut på nyåret. For ikke å forstyrre planene rundt det nye albumet kommer sannsynligvis «Blues for månen» ut som en frittstående singel til våren.

Nye drømmere

«Vi gidder ikke dra til månen mer/vi vet hvor den er/vi vet nøyaktig hva vi ser/fra vårt landingsfartøy ser vi stillhetens hav/og den lille blå der nede der vi var før vi tok av», synger Benny Borg. Men sangen handler altså ikke bare om å reise til månen?

– Jeg må innrømme at jeg ba Lars om å forklare teksten for meg. Jeg skjønte ikke alle metaforene, for de måtte jeg kunne når jeg synger den. Når jeg fikk denne forklaringen var det så åpenbart, sier Benny Borg.

– Teksten er skrevet under pandemien, da alt forandret seg fra et taktilt liv man kunne ta og føle på, til et sterilt inneliv som man betraktet gjennom skjermer. Den siste linja med «vi drømmer om å ha en drøm», den sier at folk er ikke engang er drømmere lenger, men vikarierende drømmere. De drømmer ikke om jordomseilinger, de drømmer om å drømme om jordomseiling. Nå er vi endelig tilbake i det sansbare livet. De fleste føler vel på denne kolossale lettelsen av å være tilbake i den fysiske verdenen, tror Elling.

Benny Borg skrev sin egen månesang den gangen i 1969, med tekst av Arne Riis, «Hvor er alt som var magisk med månen». Borg hadde ikke begynt å gi ut egne plater den gangen, så sangen ble bare spilt inn med Stein Ingebrigtsen, i både svensk og norsk versjon. Mens vi sitter der og snakker sammen kommer ideen om å spille inn den første sangen som B-side, siden den aldri har vært gitt ut med opphavsmannen selv.

– Det morsomme når Lars kontaktet meg var at han hadde laget en sang som sier det samme som sangen min, bare på en annen måte. Du er billedkunstner, du ser andre bilder enn jeg gjør. Tekstene disse har jo masse metaforer og allegorier. Litt slik som bildene også, ting går inn i hverandre som i drømmer, sier Borg til Elling.

En annen stemme

Benny Borg likte umiddelbart sangen til Elling, men var fortsatt i tvil om han ville ha den.

– Jeg syntes Lars skulle synge den selv, for han har en mye tøffere stemme. Han er jo en litt sånn Jacques Brel-type …

– Gjett om jeg likte å høre det da, sier Elling.

– Det var noe fransk over låten slik han sang den selv, men den uslepne diamantrøsten som …

Elling: – Dette må du skrive, Geir.

– Jo, men noen ganger er det finere å høre en rå stemme som synger ærlig enn en flott stemme som synger hver eneste jævla tone rent. Det blir kjønnsløst og kjedelig, synes Benny Borg.

– Du hever denne sangen til et helt annet erfaringsnivå, med en annen gravitas. Jeg har alltid vært en wannabe musiker, sier Elling.

Benny Borg synger i alle fall på en annen måte nå enn vi husker fra hans tidlige år.

– Jeg liker stemmen min bedre nå. Jeg har vært en type vokalist som har sunget alt fra «My Way» med de høye tonene, til Engelbert Humperdinck og Tom Jones og alt som er. Men når jeg begynte om igjen å lage plater så tonet vi det helt ned. Tok bort all klang på stemmen, så den høres ut som noe noen hvisker deg inn i øret. På de siste platene mine ville produsentene mine at vi skulle gjøre det helt rått. Vi hadde låtene ferdig, og uansett om jeg var hes eller sang surt, så bestemte vi oss for å gjøre bare ett opptak av hver sang.

[ Astrid Lindgrens jul blir norsk animasjon ]

Balladen om Benny Borg

Selv om sangene til månelandingen tok Benny Borg ut til det norske folk, skulle det gå tre år til før han fikk et enda større gjennombrudd. I en egen forestilling på Chat Noir, 13. oktober, feirer Benny Borg at det er 50 år siden «Balladen om Morgan Kane» kom ut. Sangen om romanfiguren til Kjell Hallbing, som var den største litterære skikkelsen i Norge gjennom alle tider. På plakaten for forestillingen er Benny Borgs ansikt tegnet inn i den gamle illustrasjonen av bildet av Morgan Kane.

– «Balladen om Morgan Kane» ble mer skjellsettende enn annet. På det tidspunktet var jeg på vei til å droppe ut og bli plateprodusent, og slutte som artist. Så kom den sangen. Kjell Hallbing skrev teksten, jeg hadde laget melodien, Men det var ikke mitt navn på plata, jeg ville ikke ha det. Ben E. Castle sto det. Men Vidar Lønn-Arnesen i radioen kjente igjen stemmen min, og den svenske aksenten, og så var det gjort.

Siden kom «Legenden om Metzgar». «Sangen om Jessie Rawlins», «El Sordo». – Alle Hallbing-karakterene, ler Borg. Elling legger til den om «El Diablito» med undertittelen «Paco og Nina». Disse sangene kan han.

– På Chat Noir blir det både gammel og nytt. Jeg har holdt på så lenge, så kvelden blir også en slags «Balladen om Benny Borg». Det blir jo balladen om meg, der jeg forteller om karrieren min, og de gamle sangene, og putter inn noen av de nye som ingen har hørt før.

[ "Den største reisen": Balladen om Benny Borg ]

Ble slått i bakken

Benny Borg har noe han vil si om Lars Ellings sukssess med «Fyrstene av Finntjern» også:

– Romanen, herregud. Der ble jeg slått i bakken, min gode mann. Jeg unner deg selvfølgelig suksessen av hele mitt hjerte, men jeg innrømmer at jeg var, om ikke irritert, så jævlig misunnelig. Faen, her sitter jeg og skriver sanger som er også er fortellinger, historier med en dramaturgi, og en konklusjon på slutten. Det er vanskelig nok på fire-fem vers. Og så skriver du en roman på 340 sider som er dritbra. Det kommer til å bli en klassiker, dette er sagt med hjertet.

– Jeg har tre kriterier for å fortsette å holde på. Det første er at helsa holder. Det andre er lysten. Og det tredje er om publikum kommer. Hvis en av disse forsvinner, så flytter jeg til Frankrike, lar skjegget gro og blir kunstner, sier Benny Borg, med et glimt i øyet mot Lars Elling.