Ny bølgemusikk på sitt beste

---

Blondie

Against The Odds 1974–1982

Universal

---

Blondie oppsto på klubben CBGB i New York midt på 70-tallet. Det er vanskelig å tenke seg at det noen gang har eksistert et mer konsentrert kraftsentrum i rockhistorien. Her vanket kjæresteparet Deborah Harry og Chris Stein blant et klientell som skulle definere utviklingen i den amerikanske rocken i årene som fulgte, med Patti Smith, Ramones, Television og Talking Heads. Harry og Stein startet Blondie, som ble den mest poporienterte gruppa av alle disse. Deres første opptreden kom på CBGB i august 1974, enn så lenge under navnet Angel & the Snake, med The Ramones som oppvarmingsband.

Blondies samlede verker fra deres første fase er nettopp gitt ut som «Against The Odds 1974–1982», i en rekke forskjellige formater og prisklasser. Den samme tittelen blir på strømmetjenestene brukt om en omfattende samling innspillinger som ikke før har vært utgitt, helt tilbake til deres første besøk i studio i 1974. Her er en rekke sanger som aldri før har vært hørt av andre enn dem selv og deres nærmeste.

[ The Zombies: En 60 år lang pop-oddysé ]

Å høre Blondie i dag gjør det rart å tenke på at de til å begynne med ble assosiert med den opprørske punkrocken. Dette handlet nok mest om at hele holdningen deres var såpass framtidsrettet, til tross for sterke nostalgiske musikalske tendenser. Blondie var selvfølgelig ikke et punkband, men lagde likevel uimotståelig kraftpop, eller ny bølgemusikk om du vil. Blant lyttere som var opptatt av alt skulle være nytt og ungt vakte det en viss forbauselse at Debbie Harry allerede i 1968, ti år før Blondie debuterte på plate, hadde gitt ut et album med gruppa Wind In The Willows.

Det første albumet til Blondie var en parade av fengende låter. Åpningslåten «X Offender» het egentlig «Sex Offender», men dette var uakseptabelt for radiostasjonene, som uansett ikke spilte mye Blondie. Det var B-sida «In The Flesh» som ga gruppa mest oppmerksomhet. Igjen et godt stykke unna punkrocken, men med et umiskjennelig drag av tidlig 60-talls «girl group»-nostalgi. De fikk til og med Ellie Greenwich til å kore på denne, en av de mest fremragende låtskriverne fra 60-tallet etter hits som «Be My Baby» for The Ronettes, «Leader Of The Pack» for The Shangri-Las og «River Deep Mountain High» for Ike & Tina Turner. Det var denne tradisjonen Blondie beundret, men med et image og et pågående lydbilde som pekte framover.

[ "Girl groups": Takk til alle jentene ]

Debutalbumet hadde andre underverker som «Rip Her To Shreds» og «Kung Fu Girls». Sistnevnte ga senere navn til et av 90-tallets beste osloband. Men fortsatt var Blondie et kultband som de fleste andre favoritter fra punkrocken. Et større oppsving kom med «Plastic Letters» tidlig i 1978. Typisk nok var det en coverlåt som gjorde susen på hitlistene, «Denise» som opprinnelig var spilt inn av Randy & The Rainbows i 1963. Deres egen «(I’m Always Touched By Your) Presence, Dear» viste igjen at deres egne sanger kunne konkurrere med de beste.

Den helt store gjennombruddet kom med albumet «Parallel Lines» bare et halvt år etter. Nå ble Blondie produsert av Mike Chapman, som hadde vært en av arkitektene bak den mest fengende glamrocken i Storbritannia, med hits for Sweet, Mud, Suzi Quatro og, litt utenfor den mest glitrende glamouren, Smokie. Dette valget var ikke bare populært blant tilhengere av den nye rocken, som mente at Blondie nå hadde solgt seg.

I ettertid er det bare å innse at Mike Chapman tilførte Blondie et historisk sus av stor pop. Hitsinglene fra «Parallel Lines» kom og kom: «Picture This», «Hanging On The Telephone» og «Sunday Girl». «One Way Or Another» ble 25 år senere en hit for One Direction, som i sin versjon koblet den med en av de få sangene fra 1978 som hørtes enda bedre ut, «Teenage Kicks» med The Undertones. «Heart Of Glass» fra «Parallel Lines» er og blir Blondies største hit, med mer enn et nikk til den elektroniske diskomusikken som Georgio Moroder hadde perfeksjonert med Donna Summer. I den nye samlingen kan vi høre hvordan den begynte som «The Disco Song» i 1974, og humpet videre i reggaetakt som «Once I Had A Love» i 1975, fire år før Mike Chapman kom inn og foreslo endringer – basert på at Debbie Harry selv hadde snakket om sin fascinasjon for Summer og Moroder.

Blondie spilte i Storsalen i Chateau Neuf i august 1978, like før utgivelsen av «Parallel Lines» gjorde dem til et av verdens største nye rockeband. Det var bare et par hundre mennesker til stede i Chateau Neuf, ifølge Nye Takters reporter Odd Arvid Strømstad. I et møte med pressen beklaget de at pressen nærmest kritiserte gruppa for pressens eget fokus på utseendet til Debbie Harry. De minnet om at Blondie var et gruppenavn. Noe det kan hende mange fortsatt ikke har fått med seg. Men de andre medlemmene i Blondie bidro også med sentrale sanger i den lange rekka av hits. Debbie Harry var likevel opplagt det mest glamorøse innsalget i en kultur som ellers var preget av en mer konfronterende stil fra mange av de kvinnelige forgrunnsfigurene. Hun var likevel en av gjengen: Det finnes et legendarisk bilde fra denne tida, av Debbie Harry sammen med Chrissie Hynde (fra The Pretenders), Poly Styrene (X-Ray Spex), Siouxsie Sioux (The Banshees), Pauline Black (The Selecter) og Viv Albertine (The Slits).

[ The Slits: Ikke helt typiske jenter ]

Før «Parallell Lines» var ikke Blondie veldig godt kjente utenfor Storbritannia. Hjemme i USA var de fremdeles bare kulthelter: – Statene har ikke det samme sosiale grunnlaget for denne musikken som for eksempel England. Med arbeidsløshet, utrygghet og fattigdom. Det er derfor den engelske ungdommen reagerer mot alt som er etablert, og det er derfor Blondie, som representer en stil som går på tvers av de etablerte normene innenfor popmusikken, har slått an på De britiske øyene, sa Chris Stein til Odd Arvid Strømstad.

«Eat To The Beat» fra 1979 hadde ikke en like lang rekke hits som «Parallel Lines», men noen av dem var enda bedre: «Dreaming» og min egen favoritt, «Atomic». Begge igjen med Ellie Greenwich i koret. I den innholdsrike boka som kommer med den nye platesamlingen forteller tangentspilleren Jimmy Destri at han komponerte denne som en hyllest til Ennio Morricone, noe som høres helt opplagt ut når vi får det forklart.

I 1980 fikk Blondie endelig en ekte Giorgio Moroder-produksjon med «Call Me», fra filmen «American Gigolo», som også ble en av deres største listesuksesser. Med albumet «Autoamerican» scoret de igjen med en versjon av reggaegruppa The Paragons’ «The Tide Is High», og «Rapture», der de ble blant de første popartistene som lekte seg med den nye uttrykksformen rapping i sangene sine. Det er verdt å huske at Blondie i den verste «disco sucks»-tida hadde mot til å gjøre dette.

[ Ung, smart og svart: Sånn begynte reggaemusikken  ]

Blondie forsvant som band i 1982. Debbie Harry hadde allerede gitt ut soloalbumet «KooKoo» årer før, fortsatt med Chris Stein, men nå også Nile Rodgers og Bernie Edwards fra Chic – uten responsen disse var vant til fra andre samtidige produksjoner. Men igjen – viljen til å utfordre rockismen var beundringsverdig.

Debbie Harry fortsatte for seg selv, også i et samarbeid med gruppa The Jazz Passengers, som tok henne helt til Kongsberg Jazzfestival i 1997. Etter 15 år med andre aktiviteter var Blondie tilbake som band i 1997 og gikk rett til topps igjen med singelen «Maria». Og siden har de vært her med ujevne mellomrom, med fem album til i løpet av de siste 25 årene. “Pollinator” fra 2017 var et helt anstendig gjenhør med gruppa. De var på turné igjen sommer, nå med Glen Matlock (fra Sex Pistols) på bass. Han er også med når Blondie i disse dager spiller inn et helt nytt album. Kanskje Blondie har ei framtid også?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen