Kultur

Et rystende vitnesbyrd om skam og frigjørelse

Abida Rajas fortelling om kampen for friheten vil trolig koste henne dyrt. Styrken i å ville hjelpe andre når man har mer enn nok med seg selv, blir derfor uvurderlig både for de det gjelder og samfunnet rundt.

---

SAKPROSA

Håkon F. Høydal

«Abida Raja. Frihetens øyeblikk»

J.M Stenersens forlag

---

«Efter sannhetens øyeblikk kommer frihetens øyeblikk». Dette sitatet åpner boken «Abida Raja. Frihetens øyeblikk», hvor Abida Raja forteller sin historie til VG-journalist og forfatter Håkon F. Høydal. Det føles passende at det er nettopp «Frihetens øyeblikk», første bind i Jens Bjørneboes «Bestialitetens historie», det henvises til. Bjørneboes «Frihetens øyeblikk» bygger på selvforståelse og erkjennelse, og uten sammenligning for øvrig om ondskap. Hvis vi definerer individuell ondskap ut fra et bevisst ønske om å påføre andre lidelse, har Raja sine ord i behold når hun spør: «Er det ikke mannen min som er den onde av oss, når han mishandler meg? Eller nekter jeg å adlyde Gud når jeg nekter å godta han som er gitt meg til ektemann? Er mannen min gitt meg av Gud?».

«Abida Raja. Frihetens øyeblikk» er et av de viktigste dokumentene som er kommet ut i bokform i nyere tid. Ikke fordi bokens tema er overraskende, for det er det dessverre ikke. I dag er bekjempelse, forebygging og straffeforfølgelse av kriminelle handlinger som vold i nære relasjoner, frihetsberøvelse og tvangsekteskap en offentlig forpliktet oppgave. Abida Rajas historie begynner før slike ordninger var på plass. Ikke dermed sagt at vold mot kvinner og barn, og omsorgssvikt også utøvd av det offentlige, kom til Norge med de første generasjonene innvandrere. Tradisjonsbetinget kontroll av kvinner og tvangsekteskap slik de fortoner seg i de strengeste patriarkalske pakistanske miljøene, var likevel en for de fleste ukjent faktor. Selv nådde ikke Abida Raja gjennom til hjelpen da hun trengte den som mest.

Hennes beretning er rystende. Lidelsen som ligger under forsterkes av at hennes sak fortsatt er under etterforskning. I 2020 anmeldte hun eksmannen for vold og overgrep i nære relasjoner. Etter lanseringen av «Abida Raja. Frihetens øyeblikk» har eksmannen via sin advokat nektet for anklagene som framsettes i boken. «Min klient ønsker å påpeke at han nekter straffskyld for partnervold og voldtektsanklager. Han vedkjenner at ekteskapet har hatt sine utfordringer, og at de derfor skilte seg i 2015», heter det pressemeldingen fra eksmannens advokat, Javeed H. Shah.

Abid Rajas søster, Abida Raja, kommer med bok om oppveksten i den samme familien som Abid skildret i sin bestselgende selvbiografi.

Håkon F. Høydal skriver historien til Abida Raja i tredjeperson. I det ettertenksomme og viktige etterordet framhever han et «ønske om å forstå hvordan menneskesinnet fungerer under vold, både generelt og mer spesifikt i et patriarkalsk system». Beretningen i boken styrkes av den nøkterne fortellerstilen, korthogde setninger som ikke inneholder mer informasjon enn de må, lette formuleringer med blytungt innhold. Her kommer journalistens stemme inn, og den må være til å stole på i en fortelling som tilhører Abida, men som både anklager, skildrer og skrifter om hendelser som er graverende og involverer svært mange. Høydal har snakket med svært mange, noen navngitte, som Abid Raja og folk i ulike hjelpeinstanser, mens mange er anonymiserte. Han har ikke fått snakket med de som skal ha begått overgrepene og deres familier. Hensynet til Abida Raja skal i samråd med politiet være grunnen til at de som anklages ikke har fått komme til orde i boken, og på det viset bli kjent med innholdet i forkant av utgivelsen. Boken føyer seg dermed inn i en større debatt, men «Det er av samfunnsmessig betydning å skrive om Abidas frihetskamp», skriver Høydal. Bokens innhold bør gi han rett.

«Frihetens øyeblikk» kommer ikke alene. Broren Abid Rajas «Min skyld. En historie om frigjøring» har vært på boktoppen siden den ble utgitt for vel et år siden. Det var ikke første gangen politikeren, advokaten og den tidligere kulturministeren fortalte om sin egen oppvekst, om systematisk fysisk mishandling og en familie i krise. At historien til «lillebror» nå blir supplert med et åpent og rystende vitnesbyrd fra søsteren, var det likevel ingen som så komme, til tross for at Abid Raja ikke la skjul på at resten av familien også led under oppveksten. Abida Rajas bok utvider brorens kampsone ytterligere. Det vil trolig koste mye, og Abid Raja understreker det åpenbare i en passasje her han også. «Du er kvinne. Det er fremdeles en forskjell. Jeg har et ekstra vern, bare fordi jeg er mann.» Mens han klarte å løsrive seg fra familiens dominans fra 15-årsalderen av utover, skulle søsteren Abidas liv gå fra vondt til verst.

Faren til Abida Raja kom med den første bølgen innvandrere fra Pakistan til Norge på begynnelsen av 1970-tallet. Han hadde ikke planlagt å bli værende, men Norge ga trygghet både for han og familien, også de hjemme i Pakistan. I 1979 er datteren Abida seks år gammel da hun første gang må forlate mor og søsken. Hun sendes til Pakistan, til farens foreldre i landsbyen Mohri Sharif for å gå på koranskole. Det hun forteller om er en oppvekst i et fryktsamfunn med streng kontroll. Bestefaren er den snilleste i familien, men hun innser at ingenting av det som hendte de etterfølgende årene ville skjedd uten hans tillatelse. Han var familiens overhode, akkurat som hennes egen far skulle bli.

Hun beskriver hvordan hun kommer hjem igjen først som 13-åring, og lillebroren Abid kan ikke huske at noen engang har snakket om henne hjemme i Norge. Tenårene i Norge er preget av kontroll. Faren slår og straffer for den minste ting. Moren snur ryggen til, og kaller barna stygge fordi de ligner på faren. Skildringen av redselen Abida opplever da hun følger en venninne som skal møte kjæresten ned til Gunerius, er vond. Tenk om noen som kjenner familien ser henne. Den indre justisen i omgangskretsen, familien og deler av miljøet er nådeløs. Oslo er en storby, men Abida kan ikke ta den i bruk uten knallharde represalier. Det skal bli verre.

Abida Raja

Konsekvensene av at hun som 18-åring forelsker seg blir at hun sendes tilbake til Pakistan og tvangsgiftes med en ektemann som slår henne, som skal slå de fire barna de får sammen, og som indirekte kan ses på som årsaken til at hun selv begynner å slå barna sine. Det er kanskje bokens såreste passasjer. «Jeg slår barna, jeg også. Jeg klarer ikke å slå mannen min. Jeg har prøvd. Han bare slår meg mer.», sier hun til en i barnevernet.

Ble hun slått og voldtatt, var det underforstått at slik var det også for de andre kvinnene. Når hun konfronteres av sin 13 år gamle datter om hvordan hun kan fortsette å leve sånn, svarer hun: «Moren min lever sånn, alle rundt meg lever sånn. Det er sånn det er. Du vil forstå det etter hvert.»

Rajas bok representerer oppgjørets time på vegne av seg selv og sine barn. Og på vegne av alle dem som ikke har en stemme eller tør bruke den. Her skal det understrekes at de boken anklager hører hjemme i et spesifikt konservativt miljø, også religiøst, selv om det kommer noe i bakgrunnen for de sosialt betingede tradisjonene. Men Abida Rajas oppgjør gjelder samtidig alle som utsettes for vold fra sine nærmeste. Hun er åpen til tross for skammen det medfører. «Jeg ønsker å dele, fordi jeg vet at mange har levd liv som ligner mitt. Og fordi jeg vet at jenter fortsatt blir giftet bort til menn de ikke elsker», sier Abida Raja i sitt etterord i boken. Hun legger til at: «Den andre grunnen er et sterkt ønske om at andre skal se at det er mulig å bryte ut. Jeg vet godt at prisen er høy, i miljøet jeg kommer fra får skilte kvinner mye mindre respekt og færre muligheter enn menn som er skilt. Vi risikerer å bli utstøtt fra familien, venner og miljøet generelt. Det triste er at det også vil skade barna, de blir også utstøtte.»

Dette er de bakenforliggende årsakene til at hun nå står fram og forteller hvordan hun har opplevd å bli slått og undertrykt fra hun var barn, tvangsgiftet inn i et ekteskap med en mann som også skal ha slått, kontrollert og utsatt henne for «seksualisert vold» og – som det heter i bekreftelsen på anmeldelsen Raja nå har levert mot eksmannen – «Voldtekt til samleie». Tvilen rundt hva hun selv har sagt ja til, og hva det har gjort med henne, ligger under som en dirrende smerte. Den nøkterne skildringen av hvordan Abida og barna forsøker å lappe det hele sammen igjen etter at hun har greid å komme seg ut av det, finne et felles frihetens øyeblikk, blir derfor et hovedanliggende i boken.

En ting er om «Abida Raja. Frihetens øyeblikk» kan gi innsikt i miljøer som fortsatt framstår som lukket og utilnærmelige for offentlige instanser, lærere og barnevern, instanser som slett ikke kommer bare godt ut av hvordan de har møtt Rajas stille rop om hjelp. Viktigere er det at den kan gi håp for andre som er fanget i samme umulige situasjon, og som lever med den samme skammen som Abida Raja har følt hele livet, over å ikke ha utdanning, over å bli kalt en hore, av å bli slått og ikke våge å være den hun ville være, slik hun selv framstiller det. Da er den verdt debatten som også vil måtte komme i kjølvannet av de etiske og juridiske dilemmaene som en ensidig gjengivelse som dette medfører.